Fallskjermhopping

Fallskjermhopping er en sport hvor en person hopper ut fra et luftfartøy og bremser fallhastigheten ved hjelp av en fallskjerm.

Fallskjermhopper som «swooper» over en dam.

FremgangsmåteRediger

Typisk møtes erfarne fallskjermhoppere på et hoppfelt for å organisere fallskjermhopping. En kvalifisert person er ansvarlig for hoppingen, denne personen kalles Hoppleder (HL). Han velger en person til å ha ansvaret for organiseringen på bakken, sørge for hvem som er i flyet og passe på at alle lander trygt og om uhellet er ute, iverksetter de rette prosedyrer. Denne personen kalles Hoppfeltleder (HFL).

Normalt vil et lite motorfly frakte hopperne opp til ønsket høyde, normalt mellom 10 000 og 12 500 fot, dvs. ca. 3 – 4000 meter. Når flyet er over landingsfeltet, hopper fallskjermhopperne ut og har en viss tid i fritt fall. Fra 12 500 fot har man omtrent 30-50 sekunder, før man må utløse skjermen i ca. 3000 fots høyde. Fallskjermhopperne kan nå fly skjermen ned mot landingsområdet ved å trekke i høyre eller venstre styreline, og skjermen vil svinge den respektive retningen. Etter noen minutters flytur kan man trygt lande på bakken.

ErfaringRediger

 
4-manns formasjonshopp.

I fallskjermhopping er det mange oppgaver som må læres, noen tar mange hundre hopp for å mestre, mens andre forståes etter bare noen få hopp. De fire basisområdene en fallskjermhopper må mestre er: sikkerhet, fritt-fallstillinger, fallskjerm-oppførsel og landing.

Sikkerhet innebærer å vite når og hvordan: sjekke utstyr, hoppe ut av flyet korrekt, hvordan reagere i nødstilfeller, håndtere feilfunksjoner, utløse fallskjerm, velge landingsområde og lande etter korrekt mønster.

I fritt fall lærer elever først en stabil «boks»-posisjon: magen ned. I denne stillingen er gjennomsnittsfarten ca. 200 km/t. Å lære en stabil boksposisjon er viktig for å få en fin åpning av fallskjermen. Videre lærer fallskjermhopperen å snu og bevege seg i fritt fall, slik at hopperen sikkert kan gjøre formasjonshopp med flere hoppere. Tilslutt lærer man også free fly, å bevege seg i andre retninger enn med magen ned.

Å vite hvilken høyde hovedskjermen skal utløses er veldig viktig, siden det må være høyt nok til at feilfunksjoner kan rettes på eller nødprosedyre kan iverksettes, ca. 3000 fot.

Å fly en fallskjerm har to utfordringer; å lande på planlagt sted og å unngå skader. I dag skjer de fleste ulykkene i landingen, ofte på grunn av feilvurderinger av hopperen selv. Fallskjermhoppere liker ofte å gjøre akrobatiske manøvre med fallskjermen i lav høyde, som en «swoop» hvor det gjelder å komme lengst eller fly raskest i lav høyde over bakken. For å oppnå dette må vertikal-hastigheten være stor for så å få den fort over i horisontal bevegelse.

SikkerhetRediger

Fallskjermhopping krever sertifisering og kontroll i alle faser av virksomheten. Sporten skal kun foregå i organiserte former hvor særskilte sikkerhetsnormer er ivaretatt. Moderne fallskjermhopping regnes for å være en svært sikker sport. Aktiviteten er nøye regulert av Norges Fallskjermforbund (en medlemsforening i Norges Idrettsforbund) og drives etter strenge regelverk. Ulykker skjer relativt sjelden og da gjerne i form av små bruddskader. Mange vil påstå at i forhold til bedriftsfotball er fallskjermhopping en relativt skadefri sport! De fleste ulykkene skjer overraskende nok blant erfarne hoppere og skyldes sjelden feil på utstyret. Oftest skjer ulykker fordi fallskjermhopperen gjør usikre manøvre med fallskjermen i lav høyde når han/hun skal lande og treffer bakken med for stor hastighet. Dette er gjerne kombinert med at hopperne har små, høyverdige skjermer (jo mindre skjerm, desto større fart). Den antatt farligste perioden for en fallskjermhopper er mellom 100 og 500 hopp, da hopperen ofte overvurderer egen kunnskap, men ikke har erfaring nok til å bedømme alle situasjoner korrekt.

Fallskjermer må pakkes i henhold til strenge regler for å sikre korrekt åpning. Reserveskjermen blir pakket av en spesielt utdannet person, ofte kalt "rigger" eller MK (materiellkontrollør). Reserveskjermen må også pakkes opp og kontrolleres med jevne mellomrom selv om den ikke er blitt brukt.

Fallskjermer kan feile på flere forskjellige måter; alt fra små feil som kan rettes i luften og hvor skjermen fremdeles kan landes, til feil som krever at hovedskjermen blir frigjort og reserveskjermen aktivert. Man frigjør ("kutter") hovedskjermen ved hjelp av festeanordningen mellom skjermens liner og hopperens seletøy, det såkalte 3-rings-systemet. Dette frigjør hovedskjermen, slik at reserveskjermen kan utløses uten hindringer.

Mange fallskjermhoppere har også en nødutløser installert i utstyret; dette er et elektronisk (Cypress/Virgil) eller mekanisk (FXC) barometer som utløser reserveskjermen om man har en viss vertikal hastighet når man kommer under en bestemt høyde, feks.: > 32 m/s under 1000 fots høyde. En såpass stor fallhastighet i lav høyde indikerer at hopperen har problemer med hovedskjermen, og nødutløseren vil reagere med å aktivere reserveskjermen.

OpplæringRediger

Opplæring skjer gjennom kurs ved en fallskjermklubb. Det finnes mange typer fallskjermkurs: AFF, linekurs, AFF-FJC og tandem.

AFFRediger

Accelerated Freefall (AFF) er for dem som vil bli selvstendig hopper fort, mot en høyere opplæringskostnad. Etter et par dagers bestått teori- og praktisk kurs på bakken, hopper man fra full høyde (12 500 fot) med to instruktører (3 hopp med 2 instruktører, deretter 4 hopp med 1 instruktør, og til slutt 13 solohopp).

LinekursRediger

Den tradisjonelle opplæringen er et linekurs, hvor man etter bestått teori- og praktisk kurs må utføre 6 godkjente linehopp, hvor et statisk tau løser ut fallskjermen. Deretter må man progressivt hoppe til full høyde (5, 7, 10, 15, 20, 30 sek. og tilsammen 6 utsjekkshopp).

UtstyrRediger

 
Høyverdig firkantskjerm.

Fallskjermsettet består av:

  • Rigg (seletøyet med sekker til fallskjermene)
  • Hovedskjerm
  • Reserveskjerm
  • Nødåpner

Sivilie fallskjermhoppere bruker i dag firkantskjermer, fordi disse kan styres mye enklere enn rundskjermer. Forsvaret bruker både firkantskjermer og rundskjermer, avhengig av oppdrag.

Ved å benytte lineutløste rundskjermer kan man droppe store mengder fallskjermhoppere og utstyr i lavere høyder enn ved sivil fallskjermhopping.

Firkantede sportsskjermer kan deles inn i fire kategorier; elev-, lavverdige-, høyverdige- og ekstremt høyverdige skjermer.

Høyverdige skjermer har en mer elliptisk form; de er veldig manøvrerbare og kan oppnå stor hastighet. Disse skjermene krever erfarne fallskjermhoppere, siden gjennomsynk og landingshastighet er større enn hos de lavverdige skjermene.

Lavverdige skjermer er mer firkantete og har mindre hastighet, både vertikalt og horisontalt. De er dermed enklere å manøvrere og lande med for mindre erfarne hoppere.

UtløsersystemRediger

Sportsskjermer blir oftest trukket ut av en tøybeholder ved hjelp av en mindre pilotskjerm, som er festet i en egen lomme på hopperens seletøy. Hopperen trekker pilotskjermen ut av denne lommen og slipper den. Pilotskjermen, som gjerne har en diameter på 60 – 80 cm, vil dermed fange luft og trekke selve fallskjermen ut av sin beholder på seletøyet. Hopperen opplever ofte et relativt mildt trykk under utløsningen, dette fordi deselerasjonen av dagens skjermer skjer så gradvis. En fallskjermhopper som faller i ca 200 km/t bremses opp til ca 10-50 km/t under sin hovedskjerm. Denne oppbremsingen tar oftest ca 200 meter og skjer på 5 sekunder. Forskjellen i nedbremset hastighet (10-50 km/t) er basert på størrelse og type fallskjerm hopperen anvender.

En annen måte å utløse en fallskjerm på rett etter at hopperen har forlatt flyet, er ved hjelp av en 4 – 5 meter lang line som er festet til flyet og som åpner beholderen til fallskjermen.

ReserveskjermRediger

Fallskjermhoppere har alltid to fallskjermer, hvorav den ene betegnes hovedskjerm, mens den andre betegnes reserveskjerm. Reserveskjermen anvendes hvis hovedskjermen skulle svikte (feilaktig eller manglende åpning etc.) Reserveskjermen er som regel mindre enn hovedskjermen, men manøvrerbar på samme måte som hovedskjermen.

NødutløserRediger

En mekanisk eller digital høydemåler som kan utløse reserveskjemen om hopperen ikke er i stand til det selv. Den virker ved at den måler høyden over bakken fra takeoff. Hvis farten på vei ned er for stor under en viss høyde kuttes reserveloopen. Reserveloopen er en tråd som holder sekken lukket, når denne kuttes kan sprettpiloten blir utløst og trekke ut reserveskjermen. Fra sesongen 2010 (1. april 2010) er det nå påbudt med nødutløser på alle skjermer som skal brukes til sportshopping i Norge.[1] Cypres er en av de mest brukte nødåpnerne i verden og var den eneste lovlige nødåpneren i Norge frem til 2013 da Vigil også ble godkjent. Ifølge IPC/FAIs årlige Safety Survey anslås det at 50 liv berges hvert år på verdensbasis på grunn av nødåpner.[2]


Det benyttes kun digitale nødutløsere i Norge.

PakkingRediger

Sportsskjermer må pakkes i henhold til strenge regler for å sikre korrekt åpning. Hver fallskjermelev blir trent til å pakke fallskjerm i løpet av grunnkurset. Etter kurset må eleven bestå en pakkeeksamen for å få fallskjermpakkelisens.

Reserveskjermen må også pakkes opp og kontrolleres med jevne mellomrom, selv om den ikke er blitt brukt. Reserveskjermen skal kun pakkes av en spesielt utdannet materiellkontrollører (MK, eng. rigger).

FeilfunksjonerRediger

Fallskjermer kan feile på flere forskjellige måter, alt fra små feil som kan rettes i luften og hvor skjermen fremdeles kan landes, til feil som krever at hovedskjermen blir frigjort og reserveskjermen aktivert. Man frigjør («kutter») hovedskjermen ved hjelp av festeanordningen mellom skjermens liner og hopperens seletøy, det såkalte 3-rings-systemet. Dette frigjør hovedskjermen, slik at reserveskjermen kan utløses uten hindringer.

OrganiseringRediger

Fallskjermseksjonen i Norges Luftsportforbund ivaretar bestemmelsene for fallskjermhopping i Norge. De ivaretar også lisensene og forsikringer som alle fallskjermhoppere må ha. All fallskjermaktivitet er regulert av Forskrift om sivil fallskjermhopping.[3] som forvaltes av Samferdselsdepartementet gjennom Luftfartstilsynet.

FallskjermgrenerRediger

  • Big-way – Formasjonshopping med mange personer. (Ikke konkurransegren, men benyttes for å sette rekorder basert på antall hoppere)
  • Blade running – En slags slalåm med fallskjerm. (Ikke konkurransegren i Norge)
  • Fallskjerm formasjon – Formasjon under fallskjerm (CF, Canopy Formation). (Ikke konkurransegren i Norge)
  • Formasjonshopping – Lage formasjoner i fritt fall (FS, Formation Skydiving). (Konkurransekategori)
  • FS-4 (Formasjonshopping for lag med 5 deltakere, fire utøvere og en videomann.)
  • FS-8 (Formasjonshopping for lag med 9 deltagere, 8 utøvere og en videomann.)
  • VFS (Vertical formation skydiving / Vertikal formasjonshopping. Formasjonshopping med 5 deltagere, stående og stupende gjennom lufta. 4 utøvere og en videomann)
  • Fristil – Akrobatiske manøvre i fritt fall med én utøver og en videomann. Dømmes med stilpoeng og vanskelighetsgrad. (Ikke konkurransegren i Norge)
  • Freefly – Akrobatiske manøvre i fritt fall med to utøvere og en videomann. Dømmes med stilpoeng og vanskelighetsgrad.
  • Paraski – Kombinasjon bestående av presisjonslanding og langrenn eller storslalåm. (Ikke konkurransegren i Norge) (Ikke konkurransegren i Norge)
  • Presisjonslanding – Treffe en målskive med blink på 3 cm. Landing mer enn 15 cm fra blinken er bom. (Ikke konkurransegren i Norge)
  • Skysurfing – Fritt fall med et brett festet til føttene. (Ikke konkurransegren i Norge)
  • Stil – Frittfallprogram med 360° svinger og saltoer. (Ikke konkurransegren i Norge)
  • Swooping – Om å gjøre å komme lengst, fortest eller mest treffsikkert etter at hoppperen har passert to porter på bakken under 1,5 meter.
  • Wingsuit – En spesiell vingeformet drakt som brukes til å få større fart fremover i fallskjerm- og BASE-hopping.
    • Wingsuit performance - Om å gjøre å fly lengst avstand, fortest eller falle saktest i et arbeidsområde fra 10 000 fot til 5 000 fot i en tildelt bane i Luften.

Nasjonale og internasjonale konkurranser arrangeres innen flere av grenene.

BASE-hopping regnes ikke som fallskjermhopping, da aktiviteten ikke gjennomføres fra luftfartøy.

NorgesmestereRediger


Fallskjermklubber i NorgeRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger