Erwin Planck

tysk politiker som deltok i 20. juli-attentatet under andre verdenskrig

Erwin Planck (født 12. mars 1893 i Charlottenburg ved Berlin, død 23. januar 1945 i Plötzenseefengselet i Berlin) var en tysk politiker og tidligere offiser som var motstander av det tredje rike. Han ble henrettet av nazi-regimet for sin deltakelse i det mislykkede 20. juli-attentatet.

Erwin Planck
Født12. mars 1893[1][2]Rediger på Wikidata
Charlottenburg
Død23. jan. 1945[1][2]Rediger på Wikidata (51 år)
Plötzensee
BeskjeftigelsePolitiker, motstandskjemper, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Statssekretær Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.juris[3]
FarMax Planck
NasjonalitetTyskland

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Erwin Planck ble født i Charlottenburg (nå del av Berlin) som fjerde barn av den teoretiske fysikeren Max Planck og hans første kone.

Offiser rediger

Etter Abitur i 1911 gikk Planck inn i det militære og forfulgte en karriere som offiser. I første verdenskrig ble Erwin ganske raskt fange hos franskmennene i 1914.

Etter krigen vendte Erwin tilbake til Tyskland, hvor han arbeidet i Generalstaben. Her møtte han major Kurt von Scleicher for første gang, noe som ble et livslangt vennskap.

Schleicher ledet den politiske gren i Generalstsben, kalt Planck. Forsvarsdepartementet sendte ham i 1920 som et bindeledd til Rikskanselliet, hvor han også ble regjeringens rådgiver etter at han forlot Reichswehr i 1926.

I 1932 ble han assisterende minister under Franz von Papen, og senere også under Rüdiger Schleicher ved Rikskanslerens kontor.

Under nasjonalsosialismen rediger

Etter at Hitler tok makten i 1933 forlot Planck regjeringsarbeidet og reiste til Asia for et år. Kort tid etter at han kom tilbake til Tyskland ble Schleicher skutt av Gestapo. Planck prøvde forgjeves å få en forklaring for drapet på sin venn.

I 1936 endret Planck karrierevei og gikk inn i forretningslivet, ble ansatt som leder i Otto-Wolff-Konzern, et stort konglomerat i Köln. I 1939 overtok han ledelsen av Berlin-kontoret.

I august 1939 anmodet en gruppe bestående av den franske finansministeren, Johannes Popitz, Planck, og Reichsbanks president Hjalmar Schacht og general Georg Thomas, leder av Økonomi- og Utrustningskontor og bad dem om å gjøre noe for å hindre utbruddet av den kommende krigen. Han gikk med på å skrive et notat til sine overordnede, Wilhelm Keitel, leder av Oberkommando der Wehrmacht hvor han skrev at en krig mot Polen ville starte en verdenskrig, og at Tyskland ikke kunne vinne på grunn av massive logistikkproblemer. Imidlertid prøvde Keitel å roe Thomas' frykt ved å fortelle ham at der Führer ikke hadde planer om en slik krig. Krigen begynte måneden etter.

I 1940 utarbeidet Planck, Popitz, Ulrich von Hassell og Ludwig Beck en «Midlertidig Grunnlov» på antagelsen om at Vestmaktene kommende angrep ville styrte Hitler. Selv etterpå forsøkte Planck forgjeves å hindre, eller forsinke motstanden mot regimet og ble involvert i 20. juli-attentatet. Dette førte til at han ble arrestert den 23. juli 1944 og tatt til Gestapos Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

Planck ble dømt til døden av Volksgerichtshof (Folkedomstolen) og henrettet den 23. januar 1945 i Plötzenseefengselet i Berlin.[4]

Minnetavle rediger

En minnetavle over Erwin Planck og to andre står på deres gamle skole, Joachimsthalsches Gymnasium i Berlin-bydelen Wilmersdorf i Bundesallée

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6wq7nk8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Jürgen Heideking, American Intelligence And The German Resistance: A Documentary History[død lenke], Westview Press, 1998, p. 361.

Eksterne lenker rediger