Enebakk kirke

Enebakk kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1100-tallet i Enebakk kommune, Nordre Follo prosti i Akershus fylke. Dagens kirke ble startet bygget rundt 1100 og har siden vært både utvidet og gjennomgått store restaureringer, hvor den seneste var i 2010.

Enebakk kirke
Øyvind Holmstad
Område		Enebakk
Bispedømme		Borg bispedømme
Byggeår		Innviet 12. mars 1104 eller 1204
Endringer		Vesttårn tilføyet på 1200-tallet, en del revet av det revet ca. 1520 og resten lagt under tak. Taket i skipet fornyet. Østgavlen i skipet murt av rød teglstein. Korbuen utvidet også men rød telstein. Ny dør i korets nordvegg.
Viet til		St. Bottolf
Kirkegård		Det er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Periode		Romansk
Teknikk		Mur
Byggemateriale		Stein, Hjørner og portaler av huggen kalkstein fra Mjøsregionen. Rød teglstein.
Mål		Hel lengde: 34m Skip: 18.6x12,6m Kor: 7,5x7,5m
Takrytter		Bygget oppå resten av tårnet i 1520. Gjenoppbygget i 1622 av Christoffer Thornebøger. Dette er Norges eldste bevarte tretårn
Portal		Mot sør i skip og kor, opprinnelige, I vest
Kor		Rett avsluttet uten Apside. Tretak
Skip		Enskipet rektangulært
Kirkerommet
Døpefont		Fra middelalderen i kleberstein, formet som en stor alterkalk, romansk dekor. Dåpsfat av messing
Alter		Altertavle Katekismustavle fra 1608. I øverste feltet en korsfestelsesscene tilføyet senere.
Plasser		320
Diverse		I koret scener fra Jesu liv. Inne i sørvinduet finner vi fru Justitia og på nordveggen er der 12 felter som har inneholdt apostlene. Kirken har to treskulpturer: et krusifiks som henger over korbuen, og Enebakk-madonnaen, som finnes i Oldsaksamlingen, begge i gotikk. En kopi av denne henger utstilt i kirken.
Beliggenhet
Enebakk kirke 59°45′43″N 11°08′48″Ø
Enebakk kirke på Commons

Kirken har også gitt området rundt navnet Kirkebygda.

Finansiering og eierskap

De første kirkene ble bygget etter påbud fra konge og geistlighet, og har nok vært bekostet ved hjelp av gaver og inntekter fra kongelige og kirkelige skatter for menigmann. Rundt 1125 innførte Sigurd Jorsalfare plikt til å betale tiende. Mange gårder i Enebakk betalte direkte til kirken (såkalt kirkeskyld). I 1152 ble det anledning til å testamentere gaver til kirken.

Ved reformasjonen i 1536 overtok kongen alt kirkegods og kirkene. Da Fredrik IV kom i pengevanskeligheter etter den store nordiske krig (1700–1721), fant han på å selge kirkene for å skaffe kontanter. Det var flere forskjellige eiere i den første tiden etter salget:

• I 1723 solgte kongen kirken til Matias Rosenberg for 705 riksdaler.
• I 1749 solgte Rosenberg den videre til Nils Bechman for 2 300 riksdaler.
• I 1753 solgte Bechman kirken til oberstløytnant Michelet og holtzførster Clemmet Hansen på Østenbøl for 2 576 riksdaler.
• I 1756 solgte Michelet sin halvdel for 1 636 riksdaler til Hansen, og han blir da eneeier. Eierne av denne gården hadde kirken til 1880. De eide også Mari kirke fra 1764.
• I 1880 kjøpte Enebakk kommune begge kirkene for 14 000 kroner.

Kirkens historie

Den første kirken i Enebakk var bygget i tre på et jorde syd for husene på Krogsbøl gård.

Den neste kirken – denne – ble bygget i stein, og det gikk med 1 000 kubikkmeter stein til bygging av kor og skip. Veggene er over 2 alen tykke, skipet 30 alen langt og 20 alen bredt, og veggene 12 alen høye. Koret skulle være 9 alen begge veier og 9 alen høyt. (En alen var 62,3 cm). Mye av bygningssteinen ble tatt ut av åsen 700 m nordvest for kirken. Bygging med stein og kalkmørtel var ukjent i Norge på denne tiden. Denne byggemåten kom til landet med kristendommen, og det var bare kirker, klostre, bispegårder og kongens hus som ble bygget slik de første årene. Kalk til bindemiddel måtte brytes ut, brennes og leskes i opptil syv år. Den var av god kvalitet; størknet sakte, men ble hard som stein. Fundamentet ble gravd 1,5 m ned i bakken og var 1,5 ganger så bred som muren over bakkenivå. Yttersteinene var store og jevne, mens i midten av muren la de småstein og mørtel.

Det ble brukt kalkstein til hjørner og rundt portalene. Den var lettere å forme til slette flater og mønster. Denne steinen kom trolig fra Oslo-området. De kunne bare bygge i sommerhalvåret, og da skal det ha vært 3-4 murerlag med 5-6 mann på hvert lag. Med alt som skulle gjøres må det til daglig ha vært ca. 35 mann og 2-3 hester på byggeplassen.

Kirken hadde jordgulv. Alterbordet av kalkstein lå på en muret sokkel av gråstein ved østveggen i koret. Døpefonten av kleberstein sto lengst vest i skipet, trolig til høyre for inngangsdøren når man kommer inn i kirken. På forskjellige steder på veggene var det malt solkors som var et fruktbarhetssymbol.

Enebakk kirke ble viet til St. Bottolf på pave Gregors dag, Gregorsmesse den 12. mars. I biskop Øysteins «Rødebok» fra 1393 ble hendelsen nevnt, og kirken kalt «Ignebakka kirkia». I 1104 var det 500 år siden pave Gregor døde. Det var da en så stor festdag at det er rimelig å tro at dette er årstallet for innvielsen av kirken. Enebakk kirke kan altså være innviet 12. mars 1104.

Tårnet ble satt opp rundt 1200. Det var antakelig murt opp høyere enn mønet på skipet, og var dekket av et firesidet skråtak. Ved inngangsdøren i tårnfoten er det et lite hull i muren på venstre side. Dette er Norges eldste «postkasse». Meddelelser (senere budstikker) fra konge og biskop ble lagt her av budbringeren. Senere ble så brevene lest opp av presten fra prekestolen, eller fra kirkebakken etter gudstjenesten.

I sydveggen i våpenhuset er det et lite firkantet rom i muren. Her var det i katolsk tid utformet et alter. Hit kunne allmuen gå når det ikke var tjeneste i kirken. I katolske kirker er det vanlig med flere små altere. Slik var det også her i katolsk tid.

Kirken ca. 1500

Omkring 1500 var kirken i en elendig forfatning: Øverste del av tårnet og østgavelen var falt ned. I murene var det sprekker, og taket var dårlig. Tiden etter svartedauden i 1349–1350 var preget av nedgang. Bare tredjeparten av befolkningen overlevde katastrofen. Det var små midler til vedlikehold av kirken. Anmodning om hjelp ble sendt til øverste myndighet. Til og med avlatsbrev ble solgt, inntil forbudet kom ved reformasjonen i 1536.

Man fikk etter hvert inn penger, og omfattende reparasjoner ble foretatt.Kirkebygget fikk i store trekk det utseende det har i dag. Østgavlen over skipet ble murt opp igjen med rød murstein. Sprekkene i murene ble utbedret. Nytt tak ble lagt på over hele kirken. Hele taket ble dekket av trefliser, deretter tjærebredd. Hver flis var omtrent 50 cm lang, 10 cm bred og spisset i den ene enden som skulle være ned. Flisene var satt sammen med trenagler, og det må ha gått med rundt 40 000 fliser, som alle er spikket til med øks.

På nordsiden av koret ble det satt opp et sakristi. Det har samme lengde som koret, men litt smalere. Opprinnelig var det to vinduer i sakristiet, et mot nord og ett mot øst. Men senere er østvinduet blitt utvidet og dør satt inn. Fordi sakristiet ble brukt til oppbevaring av verdisaker, ble døren laget av mindre plater av jern og forsynt med en kraftig lås. Jernet ble laget av myrmalm.

Kirkens tak fikk blytekking før 1600. Blyplatene ble støpt i treformer foret med sand. Blyplatene var store (ca. 250 x 47 cm) og tunge (ca. 120 kg), og hadde lett for å sige og skape lekkasje. I 1787 ble taket lagt om med blå, glassert, hollandsk stein.

Toppen av tårnet ble ikke murt opp igjen. I stedet ble taket over skipet forlenget og ført over tårnet i samme høyde. Over taket ble det bygget et firkantet klokkehus, og over det et høyt tårn. Stokker i tårnet er datert til 1551. Det er det eldste tretårn på en steinkirke i Norge. Det er mulig at tårnet har fått omtrent den form som det har i dag, men klokkehuset hadde fire små hjørnetårn.

Siden var det flere ganger omfattende reparasjoner, og de fire hjørnetårnene ble tatt vekk. Murene måtte også repareres, blant annet med store jernanker som ennå kan sees i tårnets vestmur.

Klokker

I tårnhuset henger nå tre klokker, en stor i midten og en mindre på hver side. Den største klokken er fra middelalderen merket med et solkors. Trolig ble den anskaffet da tårnet ble murt opp. Den søndre klokken er fra 1682 med krusifiks og Christian Vs monogram og innskrift med blant annet innskriften: «Alene Gud æren. Til Guds ære meg støpte Fridrich Meyer».

17. mars 1716 var det en svensk avdeling av Karl XIIs soldater som tok med seg den store klokken. Men norske dragoner nådde dem igjen og fikk klokken tilbake på plass.

Den tredje klokken ble kjøpt av kommunen på auksjon på Vestby, muligens i 1836, hvor den hadde vært gårdsklokke. Den skulle brukes til begravelser av «fattige, lægdslemmer og husmænd – uten betaling».

Under restaureringen i 1966 ble blikkplatene på tårnet tatt av og erstattet med kobberplater. Klokkehuset ble igjen malt svart med hvite hjørnekasser, og hvite glugger.

Etter 1800

Kirka var «valgkirke» og ble ble brukt som valglokale under valget til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

På toppen av tårnet er det en kule og spir med hane og en fløy (jernvimpel) med årstallet 1885. Høyden fra bakke til toppen av spiret er 32 meter; omtrent det samme som kirkens totale lengde.

I 1884 ble tårnet panelt og malt svart, i 1890 ble det malt hvitt. Under restaureringen i 1966 ble tårnet igjen malt svart med hvite hjørnekasser, men nå også med hvite glugger.

I 1966-1967 var den siste store restaureringen av kirken. Da ble gulvene tatt opp. Jordgulvet ligger ca. 70 cm under nåværende tregulv. Midt i skipet var en fordypning etter en grav. Man fant også noen mynter, en rest etter blytaket og løse steiner.

I 1974 var det innbrudd i kirken, og en rekke gjenstander ble stjålet. Følgende sølvgjenstander ble stjålet: en oblateske som var fra 1710, kalk og disk, 24 særkalker, to små lysestaker og to små krukker.

I forbindelse med tusenårsskiftet, ble kirken valgt til Enebakk kommunes tusenårssted.

Inventar

Enebakk Kirke 1915

Alteret

Alteret fra kirkens første tid er en stor flat stein med en liten firkantet fordypning på midten. I hullet har det gjennom hele kirkens katolske tid ligget en relikvie tilhørende St. Botolf. Da det var i bruk var hullet dekket med en firkantet steinbrikke, og kanten forseglet med bly.

Dette steinalteret ble erstattet med et trebord i 1608. Platen fra steinalteret ble i 1708 tatt i bruk som stein over en grav inne i kirken og forsynt med årstall og våpenskjold, og innskrift som kan tydes «--datter», og årstallet 1708. Det skal ha vært Johanne Mathiesdatter som var gravlagt der. Hun døde i 1708 som enke etter lensmann Hans Holmsen. Da graven ble fjernet gikk platen til Østenbøl, som var eierne av kirken da. Den ble lagt foran kjøkkentrappen som dørhelle. Da eller senenere sprakk den i to deler, og den minste delen ble lagt inn i fundamentet til låvebroen. Der havnet senere også den andre delen. Under restaureringen i 1966 ble delene hentet og lagt sammen igjen i kirkens våpenhus.

Nytt alter, med bord og tavle, ble satt opp i 1608. Alterbordet hadde tre lag med forskjellige dekorasjoner i feltene. De to siste ble tatt vekk under restaureringen i 1966 slik at den eldste dekoren kom fram. På alterbordet står det i dag to lysestaker i messing fra 1661, som ble gitt i gave av Johan Hagemeister og Kristin Anderdatter Karre.

Altertavle

Alteret i 1915

Det er bare den nederste firkantede del av altertavlen som er fra 1608. Det er en såkalt katekismustavle; med Fadervår, nattverdens innstiftelsesord og De ti bud. De er skrevet med gotisk skrift. I 1667 ble tavlen bygget større og fikk mer utsmykking. Christopher Ridder har utført treskjærerarbeidet, og contrafeyer Jørgen Schult har malt den. I et sort felt litt ovenfor midten står en innskrift på fem linjer som viser at Christen Eskildsen har bekostet utsmykningen til ære for sin andre kone, Sofie Christensdatter Bing. Christen Eskildsen var en velstående handelsmann i Christiania. Han eide Flateby gård og grunnla Flatebygodset ved å kjøpe opp mange gårder omkring.

Initialene til sogneprest Jens Andersen og hans kone Anna Hansdatter Kraft står skrevet i små felter, samt Ulrik Fredrik Gyldenløves forbokstaver og våpen, og kong Frederik IIIs monogram og valgspråk, «Dominus providebit». Under dette et bilde av korsfestelsen med Maria og Johannes ved siden.

Tavlen ble tatt vekk fra kirken omkring 1730 og lagt opp på loftet. Tavlen lå på loftet til ut i 1870-årene. Den ble da flyttet til Østenbøl og lagt opp på en hjell på låven. Den 28. juni 1906 kjøpte Asbjørn Oppegaard tavlen på auksjon for 100,-. Han gav den tilbake til kirken. I Enebakk Sparebank ble det i 1906 bevilget 400,- til istandsettelse av tavlen. Utlegget til kjøp ble også refundert av banken. I 1907 bevilget Enebakk kommune 500,- for at kunstmaler Carl Lunde skulle restaurere altertavlen. Samlet kostpris ble da 900,-

Prekestolen

Prekestolen i sin nåværende form er fra 1667. Det var kirkeverge og lensmann Abraham Bøhler som bestilte ny prekestol og maling av denne og alterbordet. Men han innhentet ikke sokneprest Thues godkjennelse. Derfor anla soknepresten sak mot Bøhler for å få kirkens penger tilbake, men uten å få medhold.

Ornamentene er utført av Christopher Ridder og dekoreringen av Jørgen Schult. Prekestolfeltene har fremstilling av Kristus i flammerød kappe som verdens frelser, med jordkloden i hånden. Ved siden av Kristus, i feltet til venstre, er døperen Johannes med et banner. Feltet til høyre viser en engel som holder «Veronicas svededuk».

Prekestolhimlingen er fra 1578, og er den eldste vi har i Norge. Den har innskrift fra Joh. 3.16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Denne himlingen hang trolig først over døpefonten. Men da døpefonten i 1703 ble flyttet fram i kirken, passet ikke himlingen så godt. Kirkeeieren hengte den da over sin egen stol. Da kommunen overtok kirken i 1880 ble himlingen lagt på loftet for så å bli tatt frem igjen og hengt over prekestolen i 1907.

Døpefont

Døpefonten er den eldste og eneste del av det opprinnelige inventaret som er i bruk. Den er av kleberstein og er hugget av en blokk. Beholderen er ca. 70 cm i diameter, og rominnholdet er ca. 90 liter. Fargen på kleberen viser at den er kommet fra Marker-/Aremark-området.

Idag brukes et messingfat til dåpen. Et lite fat kom til kirken i 1691, og et større i 1748. Begge er antakelig fra 1500-tallet. Det lille ble stjålet fra kirken i 1999. Det store har som dekorasjon en framstilling av syndefallet, omgitt av en hjortefrise.

Døpefonthimlingen er fra 1713. Den er skåret av Nicolai Borg. Rundt kanten er det fire engler, og under henger en kopi av duen som hang under prekestolhimlingen den gang den ble brukt som døpefonthimling.

Kirkebenkene

Benkene i Enebakk kirke kom til kirken i 1634, og er de eldste kirkebenkene som er i jevnlig bruk i Norge.^{[trenger referanse]}

Benkene har fint utskårne vanger, eller endebord. Øverst er det et svart felt der navn på gårdene i Enebakk er skrevet. Hvert gårdsnavn var skrevet på to stoler/benker; en på nordsiden av kirken og en på sørsiden. Nordsiden (til venstre) var kvinnesiden, og sørsiden var mannssiden. I alt er det skrevet 126 forskjellige gårdsnavn på vangene ut mot midtgangen.

På den fremste benken på nordsiden står det: «Den Hellige Daab Samt Inden For Hr Sogneprestens Families Stoel», mens det på den bakerste benken på nordsiden står: «No 16 Gamle Og Schrøbelige Huus-mens Quinder»

Orgel

Kirken har hatt flere orgler. Et omtales av biskopen etter visitasen 29. august 1812: «Kirkesangen var utmerket ordentlig, hvortil bidrog det nylig innførte orgel eller positiv, skjenket kirken av krigskommissær Aars og bekostet oppsatt av pastor Aars og forsynt med en stemme til.» I 1877 fikk kirken nytt mekanisk orgel med seks stemmer. Dette var bygget av det tyske firma E. F. Walker & Cie i Ludwigsburg. Orgelet ble tatt ned i 1975.

Orgelet fra 1975 var landet første med såkalt «klassisk stemming», en tradisjon fra barokken på 1700-tallet. Det er helt renstemt i F-dur. Orgelet er på 16 stemmer fordelt på to manualer og pedal. Det er satt sammen av 1 072 enkelte orgelpiper, herav 42 trepiper. Orgelet er godt egnet til konserter, og spesielt for komposisjoner av de gamle mestere.

Det nye orgelet ble innviet 14. desember 1975. Det er bygget av Gebruder Jehmlich Orgelbau i Dresden. Samlet kostpris for orgelet var kr 224 000,-.

Enebakk-madonnaen

Mot lemmen i syddør-åpningen står en gipsavstøpning av Enebakk-madonnaen som siden 1875 er i Universitetets oldsaksamling .

Sammen med krusifikset over korbuen er disse opprinnelig muligens kommet fra Tenol kirke i Slitu i Eidsberg. Dette opplyser sogneprest Wilse i en bok fra 1791. Tenol kirke var nedlagt før reformasjonen i 1536 og var forfalt. Det som var av utsmykking var overført til gården i nærheten. Ved reformasjonen ble som kjent alle kirker ribbet for utsmykning. Det er mulig at Inger Olsdatter hadde med seg krusifikset og madonnaen da hun flyttet til Enebakk i 1616.

Etterkommere av Holm Hansen og Inger Olsdatter på Østenbøl ble senere eiere av Enebakk kirke. Da altertavlen ble tatt ned og lagt opp på loftet, ca. 1750, er det da mulig at krusifikset ble gitt til kirken og hengt opp på veggen over alteret og at madonnaen fulgte med samtidig.

Krusifikset og madonnaen antas laget omkring 1240.

Kalkmaleriene

Kirkens gamle regnskaper forteller om murdekorasjoner, men at de ble kalket over rundt 1600. Under restaureringen i 1966 ble det foretatt undersøkelser, og under kalklagene kom det fram rester av dekorasjoner.

De eldste fant man på østveggen i koret, bak alteret. Der er det rester av et vokslag med spor etter farger. Det tyder på at koret har vært delvis dekorert i middelalderen. I tidenes løp er veggene blitt kalket bortimot 30 ganger, og på ca. lag nr 15 fant man farger. Under dekorasjonene er det altså ca. 15 lag kalk. Dette gjorde arbeidet med å få fram dekorasjonene svært vanskelig og tidkrevende.

Det eldste kalkmaleriet er motivet i korbuen. Dette artige bildet forestiller en kvinne som kjerner smør. Hun har på seg en kjole med pipekrage og en barett på hodet, en drakt som var vanlig omkring 1540. Rundt henne står tre fantasifullt utformede djevler og hjelper henne. Dette illustrerer en gammel overtro om at det gikk an å påkalle djevlene for å få smør hurtigere. Slik framstilling kjennes også fra danske og finske kalkmalerier. Maleriet stammer fra en periode da hekseprosessene pågikk for fullt; kanskje maleriet skal forstås med dette som bakteppe. Det er mulig at man trodde heksene fikk hjelp av djevelen til å hente fløte hos naboene slik at de aldri var smørlens. Den ene djevelen i maleriet har et spann på halen. Over står innskriften SUPERBIA, som betyr hovmod. I den katolske kirke er hovmod den alvorligste av de syv dødssynder.

På den andre siden i korbuen har det antagelig vært et kalkmaleri som forestilte Humanitas. Men her har muren glidd ut, og er blitt reparert. Dermed er dyden visket ut, men djevlene holder stand.

Andre steder i kirken kan en se ranker og bilder fra bibelske fortellinger og personer.

I sakristiet fant man under restaureringen i 1966 rester etter en slags kvadermaling. Hele rommet ble følgelig malt opp på nytt med slike ornamenter. Samme dekorasjon finnes på Nyborg slott i Danmark. Korsrosen, som går igjen i dekorasjoner i alle tre rom i kirken, var mye brukt både i skulptur, maleri og kunsthåndverk i middelalderen.

Øvrig interiør

Døren mot øst i skipet har beslag av smijern i gotisk utførelse, kanskje fra samme tid som tårnet ble bygget. Midt på er det en ring. Den har form av to drager som biter om festet og halene flettet sammen. Dersom en som var utleg (fredløs) søkte til kirken og holdt i denne ringen, kunne ingen gjøre ham noe.

I våpenhuset henger en jernstang; det er et alenmål, 63,2 cm. Det var prototypen for Ignabakke, 4,5 mm for kort. Tidligere hang også et vektlodd her, men det er borte. Her kunne måleenhetene kontrolleres.

Litteratur

• Marta E. Hellands prosjekt ved Høgskolen i Volda 2001
• Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiri, Middelalder i Stein bind 1 i serien 'Kirker i Norges. 80–83, Oslo 2000, ISBN 82-91399-09-3

Eksterne lenker

• (no) «Enebakk kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «Enebakk kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• (de) Kirker i Norge (Kirchen in Norwegen)
• (de) Informasjon om Jehmlich-orgelet på Organ index