Emil Racoviță

Emil Racoviță
Emil Racoviță.jpg
Født15. november 1868[1][2][3]Rediger på Wikidata
IașiRediger på Wikidata
Død17. november 1947Rediger på Wikidata (79 år)
Cluj-NapocaRediger på Wikidata
Gravlagt Hazsongard cemeteryRediger på Wikidata
Utdannet ved Faculté de droit de Paris, Universitetet i Paris, SorbonneRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Henri de Lacaze-DuthiersRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Zoolog, oppdagelsesreisende, botaniker, speleologist, lærer, universitetslærer, geologRediger på Wikidata
Nasjonalitet RomaniaRediger på Wikidata
Medlem av Det franske vitenskapsakademiet, Det rumenske akademi, Société zoologique de France, Académie nationale de médecineRediger på Wikidata
InstitusjonerBabeș-Bolyai-universitetet
Akademisk graddoktor nauk i biologi

Emil Racoviță (også skrevet Racovitza; født 15. november 1868 i Iași, død 17. november 1947 i Cluj-Napoca) var en rumensk biolog, zoolog, speleolog og polarforsker.

Sammen med Grigore Antipa var han en av de mest markante skikkelsene innen naturvitenskap i Romania. Racoviță var den første rumeneren som deltok i en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis, på Belgica-ekspedisjonen 1897–99. Han var professor, vitenskapsmann og forsker.

Tidlig livRediger

Emil Racoviță tilhørte en moldavisk bojarslekt som hadde blitt attestert allerede i det 15. århundre.[4] Tre av hans forfedre hadde vært herskere av Moldova eller Valakia.[4]

Racoviță tilbrakte sin barndom på familieeiendommen i Sorănești i Vaslui. Han påbegynte sin utdannelse i Iași med Ion Creangă som lærer. Videre utdannelse fulgte på Institutele Unite, der han fikk sin Baccalaureus i 1886.[4] Deretter studerte han rettsvitenskap ved Universitet i Paris med juridikum i 1889.[trenger referanse] Deretter studerte han naturvitenskap ved Sorbonne.[5] Hans mentor var zoologen og biologen Henri de Lacaze-Duthiers, en professor ved Sorbonne og Muséum national d'histoire naturelle. Racoviță ble Bachelor of Science i 1891, og fikk sin doktorgrad i 1896 for avhandlingen Le lobe cephalique et l’encéphale des Annélides Polychète.[4]

Belgica-ekspedisjonenRediger

 
«Belgica» seiler gjennom Gerlachestredet
 
Emil Racoviţă i laboratoriet i «Belgica»

Som en lovende vitenskapsmann ble Racoviță valgt ut til å delta i en internasjonal gruppe som la ut på en forskningsekspedisjon til Antarktis med fartøyet «Belgica» i 1897. Under ledelse av belgieren Adrien de Gerlache gjennomførte ekspedisjonen en strabasiøs, men resultatrik ekspedisjon til vestsiden av Antarktishalvøya.

Skip og mannskapRediger

Den 16. august 1897 seilte «Belgica», en tidligere norsk hvalfangstskute, ut fra havna i Antwerpen med kurs sørover. Det tremastede fartøyet var utstyrt med en dampdrevet hjelpemotor på 160 hestekrefter.

De nitten ekspedisjonsmedlemmene var av mange forskjellige nasjonaliteter, en sjelden sammensetning på den tiden da nasjonalismen var sterk. Andrestyrmann var Roald Amundsen, som vant kappløpet om Sydpolen fjorten år senere. I tillegg til Racoviță, besto den vitenskapelige staben av den belgiske fysikeren Émile Danco, den polske geologen og oseanografen Henryk Arctowski med sin assistent Antoni Bolesław Dobrowolski og den amerikanske legen Frederick Cook.

Vitenskapelig arbeidRediger

Det ble foretatt over tjue ilandstigninger for å samle inn vitenskapelige prøver og foreta observasjoner og målinger. Racoviță var den første forskeren som samlet inn botaniske og zoologiske prøver sør for den sørlige polarsirkelen.[trenger referanse] Han hadde med seg tilbake ca. 1200 zoologiske og 400 botaniske eksemplarer.[4]

Belgica-ekspedisjonen foretok de første daglige meteorologiske observasjonene og målingene i Antarktis gjennom et helt år. Vitenskapsmennene hentet også inn informasjon om havstrømmer og jordmagnetisme. De vitenskapelige resultatene ble utgitt i ti bind i årene etter ekspedisjonen.

Racovițăs dagbok, utgitt i 1899, omtaler de tøffe forholdene ekspedisjonsmedlemmene gjennomgikk. Hans forskningsresultater ble utgitt i 1900 med tittelen La vie des animaux et des plantes dans l'Antarctique. Samme år ble han utnevnt til direktør for Observatoire océanologique de Banyuls-sur-Mer og redaktør av tidsskriftet Archives de zoologie expérimentale et générale.

Senere livRediger

Emil Racoviță fortsatte sitt forskningsarbeid innen speleologi, og utforsket mer enn 1400 grotter i Frankrike, Spania, Algerie, Italia og Slovenia. Sammen med René Jeannel regnes han som grunnleggeren av biospeleologi.[4] Han var speielt interessert i tanglus, og oppdaget mange slike.

I 1919 ble Racoviță leder for biologiavdeligen ved Øvre Dacia Universitet (nå Babeș-Bolyai-universitetet) i Cluj. Der grunnla han verdens første speleologi-institutt i 1920, samme år som han ble medlem av den rumenske vitenskapakeademiet. Han fortsatte som en sentral person i Romanias vitenskapsmiljø fram til sin død.

I 2006 åpnet den første rumenske forskningsstasjonen i Antarktis under navnet Law-Racoviță.

HovedverkRediger

  • Essai sur les problèmes biospéologiques (1907)
  • Cétacés. Voyage du S. Y. Belgica en 1897-1899. Résultats scientifiques. Zoologie. J. E. Buschmann, Antwerpen (1903)
  • Énumération des grottes visitées, series 1-7. Archives de Zoologie expérimentale et générale, Paris, 1907–1929 (i samarbeid med R. Jeannel)
  • Speologia: O știință nouă a străvechilor taine subpământești. Astra, Secția Științelor naturale, Biblioteca populară, Cluj (1927)
  • Evoluția şi problemele ei (1929)

ReferanserRediger

  1. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb146056745
  2. ^ Académie nationale de médecine, Emile Racovitza, 2987
  3. ^ Comité des travaux historiques et scientifiques, Emile Gustav RACINE Paul Hippolyte René 18 septembre 1862 Société historique du VIe arrondissement de Paris > RACOVITZA, 116920
  4. ^ a b c d e f «Emil Racoviţă, primul bărbat care a făcut lumină în peşteră». adevarul.ro (rumensk). 16. april 2017. Besøkt 20. desember 2018. 
  5. ^ Keith Rodney Benson, Philip F. Rehbock (2002). Oceanographic history: the Pacific and beyond, University of Washington, s. 272. ISBN 029598239X

Eksterne lenkerRediger