Åpne hovedmenyen
Forsiden av den trykte forordningen om ekstraskatten av 1762.

Ekstraskatten av 1762 ble pålagt det danske og norske folk ved en forordning utstedt av kongen 23. september 1762[1]. Krig med Russland truet i Holstein, og kongen trengte penger. Skatten skulle være én riksdaler for alle personer over 12 år, noe som innebar en voldsom skatteøkning. I forbindelse med denne skatten ble alle personer over 12 år registrert i et eget manntall. Disse manntallene utgjør en unik slektshistorisk og demografisk kilde. Der vil man kunne finne skattelister med navn på alle over 12 år, samt lister over dødsfall og flytting. Materialet ligger i serien med fogderegnskap i Riksarkivet, og det er skannet og tilgjengelig på Digitalarkivet.[2] Det ligger en nettpresentasjon av ekstraskatten på Riksarkivets nettsider.[3]

Administrativ bakgrunnRediger

Forordningen av 23. september 1762Rediger

 
Forsiden av hovedmanntallet for Idd og Marker fogderi,1762.

Alle personer over 12 år skulle svare 8 skilling i måneden, og skatten skulle betales månedsvis i byene og kvartalsvis på landet. I den forbindelse ble magistrat/byfogd i byene og fogden på landet pålagt å utarbeide et fullstendig skatteregister og hovedmanntall, basert på rodemestrenes lister i byene og sogneprestenes manntall på landet. Hver hovedperson skulle oppgi alle i sin husholdning som var over 12 år og deres stilling i husholdet, samt være ansvarlig for at det ble betalt skatt for dem. Uriktige opplysninger ville bli straffet med en bot på 10 riksdaler. Hovedmanntallene skulle attesteres av amtmannen, og deretter skulle det forventede skattebeløp innberettes til Rentekammeret.

Uformuende og fattige skulle ikke utelates i manntallene, og det skulle ikke bli noe mindre innbetalt skatt på grunn av dem; enhver kjøpstad og ethvert sogn måtte frembringe det manglende beløp.  De fattige skulle anmerkes i manntallet med forklaring om deres tilstand, og magistraten/fogden skulle undersøke forklaringen og fordele deres skattebeløp på de mer formuende.

Til- og avgang, dvs. fylte 12 år, forandring av bolig samt dødsfall, skulle noteres for hver måned slik at oppebørselen kunne forandres. Disse månedlige listene er en viktig kilde i tillegg til hovedmanntallene.

Sønnenfjells skulle skatten fra byene innbetales månedlig til Den norske zahlkasse i Christiania, og nordenfjells skulle den innbetales til henholdsvis Bergen og Trondheim stiftamtstue, mot kvittering. På landet var fogden ansvarlig overfor amtmannen for sin kvartalsvise oppebørsel. I siste punkt i forordningen presiseres det at militæretaten, dvs. offiserer, helt skulle forbigås i disse manntallene, de skulle besørges gjennom generalkommissariatene for Land- og Sjøetaten. Dimitterte over- og underoffiserer og de menige skulle føres på vanlig vis i manntallene.

I realiteten var det én begrensning av ekstraskatten som ikke kom frem ved forordningen. I brev fra Rentekammeret av 20. november 1762 ble finner og allmue i Finnmark fritatt for ekstraskatten, mens embetsmenn, handelsbetjenter og andre formuende fremdeles måtte betale skatt.

Forordningen av 7. februar 1764Rediger

Det var stor motstand mot ekstraskatten, og ved forordning av 7. februar 1764 ble det innført visse lettelser for «den gemeene Almue og de Fattige paa Landet».  Leilendinger, husmenn og innerster behøvde ikke lenger å skatte for hjemmeværende barn under 17 år. Bestemmelsen skulle gjelde fra 1. april 1764, men de som var fritatt skulle fremdeles føres i manntallene. Videre ble de samme gruppene, samt «Bønder-Karle paa de samlede Proprietair-Godser», fritatt for å være med på å betale for de fattige. Det skulle nedsettes kommisjoner bestående av amtmann, fogd, prost og to proprietærer som etter opptrukne regler i forordningen skulle fordele de fattiges skatt på de formuende som ikke var rangspersoner. Det ble videre innført en egen, forsterket beskatning av rangspersoner, avhengig av hvilken rang de tilhørte, som også skulle bidra til å dekke skatten for de fattige.

Forordningene 1765 - 1772Rediger

Forordningen av 2. april 1765 innførte ytterligere lettelser i beskatningen. Alle som tilhørte bondestanden skulle nå være fri for å betale ekstraskatt for barn og tjenestefolk som tjente under 10 riksdaler, samt for de fattige i sognet. Etter dette skulle derfor de fleste bare betale for seg selv, hustru og tjenestefolk som tjente mer enn 10 rdlr. Denne bestemmelsen hadde tilbakevirkende kraft og skulle gjelde fra 1. september 1764. Bestemmelsen om en kommisjon som utlignet skatten for de fattige, ble også fjernet, og etter dette var det på landet bare proprietærene ved store gods som skulle betale for de fattige, og da bare for dem på egen eiendom. Men fremdeles ble det presisert at alle som var ettergitt skatt, skulle føres i manntallene. Når det gjaldt ekstraskatt i byene og av rangspersoner ble det ingen endringer i forhold til de tidligere forordningene.

En nærmere bestemmelse angående ekstraskatten på landet i Norge ble gitt den 3. juli 1767. Her presiseres det at skatten fortsatt skal være den samme for allmuen og bondestanden på landet. Det ble imidlertid klaget over at det var store restanser i innbetalingen av skatten, og det ble derfor bestemt at etter 10. oktober 1767 skulle også denne skatten hefte på jorden eller grunnen, liksom de andre skattene. Videre ble personer utenfor bondestanden og bønder som «dertil have Evne» pålagt å betale en forhøyelsesskatt etter vilkår og tilstand, ikke mindre enn 2 rdlr. (dobbelt så mye som vanlig ekstraskatt) eller mer enn 20 rdlr. i året. Denne forhøyelsesskatten skulle fastsettes av amtmannen og to fornuftige og redelige menn bosatt i amtet.  Sogneprestene ble pålagt å utarbeide en fortegnelse over personer utenfor bondestanden med opplysninger om deres næring og sende denne til amtmannen, samt følge opp denne listen med til- og avgang. Etter ansetningen av forhøyelses ekstraskatt i amtet, skulle fogden få fortegnelsen over personene som skulle betale den og så stå for inndrivelsen av skatten.

Den 14. november 1772 kom den siste forordningen angående ekstraskatten av 1762. Der ble det kunngjort at på grunn av de dårlige tidene i Norge skulle ekstraskatten «aldeles bortfalle» fra denne dato, både i byene og på landet, og også restansene skulle bortfalle. Rangskatten skulle imidlertid fortsatt svares etter forordningene 7. februar 1764 og 12. juni 1770. Den opphevete skatten ble så omgjort til en frivillig avgift for de neste 6 år fra 1. januar 1773. Alle hovedpersoner og enkeltpersoner som ble ansett som formuende, skulle avlegge en erklæring om hvor meget de frivillig ville betale, og deres svar og tilbud skulle føres i to særskilte registre.

ArkivmaterialetRediger

 
Dette manntallet fra ekstraskatten 1762 i Aker gir blant annet navnene på dem som bodde på gårdene Sogn, Blindern, Tonsen, Refstad og Sinsen.

Arkivmaterialet etter ekstraskatten av 1762 ligger i forskjellige regnskapsserier i Rentekammerets arkiv, det meste i fogderegnskapene og byregnskapene. Det ligger som egne, årlige regnskap med nummererte vedlegg, og det er disse regnskapsvedleggene som inneholder det materialet det vanligvis siktes til. Først og fremst gjelder det hovedmanntallene som ble tatt opp umiddelbart etter forordningen av 23. september 1762, og som oftest ligger forrest som vedlegg nr. 1. Men også de månedlige til- og avgangslistene som prestene var pålagt å føre, er en viktig og unik demografisk kilde. De øvrige vedleggene speiler de bestemmelsene som ble gitt i forordningene. I tillegg til diverse summariske ekstrakter består vedleggene av fortegnelser over fattige og formuende, over personer utenfor bondestanden, rangspersoner, personer som betalte forhøyelsesskatt og over restanser, og i noen tilfeller er det også dokumenter i forbindelse med tvangsinndrivelse av restanser. Bakerst ligger gjerne kvitteringer samt antegnelser, det vil si Rentekammerets kommentarer i forbindelse med revisjonen av regnskapene.

Til tross for disse likhetene ved materialet, er det store variasjoner når det gjelder hvilke opplysninger vedleggene inneholder og hvor meget som er bevart. Noen steder inneholder vedleggene bare summariske talloppgaver, og andre steder kan det være svært få vedlegg, enten på grunn av dårlig regnskapsførsel eller fordi materialet er gått tapt.

Et gjennomgående trekk er at materialet er rikest de første årene, med et hovedmanntall høsten 1762, til- og avgangslister frem til et nytt manntall i april 1764 og noen ganger enda et manntall i september 1764. Etter 1765 er det ikke vanlig å finne manntall, og vedleggene består oftere av summariske ekstrakter. Etter 1767 dukker imidlertid restanseregistrene opp, og de kan ofte være omfattende med navn på mange hovedpersoner.

En stor forskjell mellom fogde- og byregnskapene er at manntallene i byregnskapene bare inneholder hovedpersonenes navn. Til gjengjeld er manntallene i større grad ført årlig, i hvert fall frem til ca. 1770.

Ved lettelsene i beskatningen av landbefolkningen i forordningene av 1764 og 1765 ble det krevet at alle fremdeles skulle innføres i manntallene, også de som var fritatt for ekstraskatt, men det er usikkert om det er blitt gjort. Det kan se ut som om de senere manntallene som oftest ikke er like fullstendige som de første; på en del av dem er det også presisert at det bare er manntall over dem som betaler skatt.

De militære skattelistene ble sendt inn til stiftamtstuene med unntak av listene for Vardøhus, som ligger i fogderegnskapet for Finnmark. Disse listene inneholder bare navnene på hovedpersonene.

Bruk av materialetRediger

De første hovedmanntallene for hele lander er skannet og tilgjengelige på Digitalarkivet, og for en del områder er alt materiale skannet. Som nevnt ligger materialet spredt i forskjellige arkivserier, og det gjenspeiler seg i rekkefølgen de blir presentert i på nettet. Først kommer materialet i fogderegnskapene, deretter det som er i byregnskapene, så materialet fra Kongsberg, som ligger i bergverksregnskapene, så kommer forskjellig materiale som ligger i serien Realistisk ordnet avdeling og til slutt materialet fra Ryfylke, som ligger blant hovedkasseregnskapene. Forrest i hvert regnskap ligger en oversikt over alt materialet som er bevart for det området. Det materialet som ikke er skannet, kan man få lånt ut på Riksarkivets lesesal.

Motstand mot ekstraskattenRediger

Ekstraskatten møtte stor motstand i Norge, og det oppsto opprør flere steder. Etter strilekrigen i 1765 ble skatten redusert, og i Norge ble den avviklet i 1772. I Danmark ble den stående til 1812.

ReferanserRediger