En innerst (av mellomlavtysk insete, egentlig «innsitter»[1] eller av indsitter[2]) var en person som leide et rom eller et hus hos andre, men hadde egen husholdning.[3][4][5] Vedkommende kunne leve av et håndverk som skomaker, snekker eller skinnfellmaker. Noen tok tilfeldig arbeid for daglønn og andre levde av almisser.[6][7] Begrepet «innerst» ble brukt i det norske bondesamfunnet fra midten av 1600-tallet og ved folketellingen 3. desember 1900.[trenger referanse] Betegnelsen var i utgangspunktet nøytral.[8] En innerst kunne være velstående som levde av sin formue og tilhøre de øvre sosiale lag («kondisjonerte losjerende»), men stort sett tilhørte han underklassen på landsbygda. Noen forble innerster hele livet.[3] Innersten var vanligvis mer underprivilegert enn husmannen og hadde som regel lavere status.[9][10] Betegnelsen ble brukt i folketellingen i 1801 til dels i kombinasjon med andre kategorier som «fattig», «smed» eller «kårmann».[11] Innerst kunne være en "retrettstilling" eller kunne være personer som ventet på å overta en gård eller en husmannsplass.[8]

Innerst var regulert av Christian Vs norske lov fra 1687

Schilbred definerer innerst som en losjerende med egen husholdning.[12] Betegnelsen i Norge ble brukt om en person som leide husrom hos leilending eller husmann, men hadde sin egen husholdning.[13] Betegnelsen ble brukt på landet. Schilbred siterer dansk ordbok fra 1833: «sidder til Huse, boer til Leie, enten hos en Gaardmand eller en Huusmand; en Indsidder». Innersten var en fri lønnsarbeider uten arbeidsplikt for husbonden. Innerster er omtalt i Christian Vs Norske Lov 3. bok, 21. kapittel «Om Tienistefolk paa Landet og i Kiøbstæderne, Inderster og Løsgængere».[14][15] Etter loven hadde ugifte innerster plikt til å feste seg til tjeneste for et halvt eller helt år om gangen.[8] Husmenn hadde eller kunne pålegges arbeidsplikt, noe som normalt ikke gjaldt for innerster. Innerster var normalt ikke involvert i gårdsdriften. De eldste folketellingen i Norge delte befolkningen på landet stort i bare tre hovedkategorier etter hvilken tilknytning de hadde til matrikulert jord: bonde, innerst og husmann.[8]

4. Ingen ledig Karl, eller Inderste, som sider til Huse paa Landet, maa bortfæste sig til Bonde-Arbejd og Tieniste ringere, end heelt, eller halvt, Aar uden et halvt Aars Løns Forbrydelse.

7. Inderster, være sig Karle, eller Qvinder, maa ikke af Gaard- eller Hus-Mænd til Værelse antagis under deris Fæstis Fortabelse, uden det dennem af Husbonden, eller hans Fuldmægtig, bevilgis, som om Indersters Forhold og Næring sig skal lade informere, saa det kand være Husbonden og Bonden uden Skade.

Tittelen har vært brukt i mer eller mindre negative bemerkninger helt frem til i dag, for eksempel i diverse bygdebøker. I boken om husmannsplasser i Asker fortelles det om husmenn som hadde «innerst i huset» og i noen tilfeller var innersten en uføre eller fattig person som utløste tilskudd fra myndighetene.[16] I gårdshistorie for Åfjord og Jøssund nevnes mange innerster, i noen tilfeller familier med barn, ektepar («Ole med kone losjerer som innerst») eller innerst i egen familie («husbondens bror», «innerst hos faren», «fremdeles som innerst hos faren»).[17] I boka om Grue fortelles det også om innerster for eksempel en som «er kalt husmann, men var helst innerst hos broren», og en kvinne som ble innerst på en annen gård da mannen døde.[18]

Referanser rediger

  1. ^ Innerst. (2016, 12. januar). I Store norske leksikon. Hentet 1. februar 2017.
  2. ^ Krag-Rønne, Cato (1946). Ordliste for ættegranskere. no#: Grøndahl. 
  3. ^ a b Horgen, Jan E. (1999). Norske prestegarder. Landbruksforl. ISBN 8252923992. 
  4. ^ Tetmo, Terje A. (1999). Ordbok for slektsforskere. no#: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250425774. 
  5. ^ Schilbred, C.S. (1981). Gårds- og slektshistorie for Fluberg. Oslo: Cammermeyer. 
  6. ^ Sømark, Johannes (1989). Gard og grendeliv i Budalen. no: Midtre Gauldal kommune. ISBN 8299198402. 
  7. ^ Folketelling Tromsø 1801 og 1875. Sentralen. 1994. ISBN 8276634028. 
  8. ^ a b c d Sogner, Sølvi (1990). Far sjøl i stua og familien hans. Universitetsforl. ISBN 8200210308. 
  9. ^ Husmannsplasser i Fåberg. Fåberg historielag. 2003. ISBN 8290385560. 
  10. ^ Wasberg, Gunnar Christie (1985). ABC i slektsgransking. no#: Damm. ISBN 8251796903. 
  11. ^ Folketeljinga 1801: ny bearbeiding = Population census 1801 : reprocessed = Population cencus 1801. Oslo: Statistisk sentralbyrå. 1980. ISBN 8253711492. 
  12. ^ Schilbred, C.S. (1984). Gårds- og slektshistorien for Eidanger. [Porsgrunn]: Porsgrunn kommune. s. 48. ISBN 8299123801. 
  13. ^ Gulbransen, Egil (1948). Norsk juridisk ordbok. Oslo: Tanum. s. 107. 
  14. ^ Schilbred, C.S. (1976). Slekt og miljø: nøkkel til slektsforskning : veiledning for begynnere :... en orientering om slektsforskning gjennom tidene, om bruk av segl i forskningen, samt opplysninger om forholdene innen samfunnsklasser i Norge i gammel tid. Oslo: Schibsted. ISBN 8251605555. 
  15. ^ a b «Chr. Vs NORSKE LOV: Tredie Bog. 21 Cap.- Institutt for arkeologi, konservering og historie». Kong Christian Vs Norske Lov, 1687 (norsk). UiO HF IAKH. Besøkt 1. februar 2017. [død lenke]
  16. ^ Nilsen, Karl (1999). Askermotiver. [Asker]: Asker og Bærum historielag. ISBN 8290095074. 
  17. ^ Hansen, Hans K. (1986). Åfjord og Jøssund gårdshistorie. [Åfjord]: Laget. 
  18. ^ Trøseid, Hans Marius (1990). Grueboka: Finnskogen : gards- og slektshistorie. [Grue]: Grue kommune. ISBN 8299206308. 

Eksterne lenker rediger