Eidbo
Eidbo er en gård, bestående av en rekke bruk, og ligger i Tvedestrand kommune i Aust-Agder like øst for Sagesund. Funn av flintredskaper viser at det har vært bosetting her veldig lenge. Det er også funnet en hjørnetann av villsvin på Eidbo. Villsvin har det ikke vært i Norge siden bronsealderen. I dag utgjør Eidbo 3,5-4 km², men var i eldre tid vesentlig større.
Brukene på Eidbo ligger tett sammen og en finner hele 35 bygninger samlet innenfor knappe 150*200 m. Slik må Eidbo kunne klassifiseres som et klyngetun. De fleste klyngetun i Norge finnes på Vestlandet. Et eksempel er Havråtunet på Osterøy i Hordaland. Slik er Eidbo spesiell ved at det ligger på Sørlandet. Klyngetunet Eidbo må forsatt anses som intakt. I eldre tid var befolkningstallet høyt nok til at de hadde egen skole på Eidbo.
Økonomien på gården var så godt som fullstendig maritimt orientert. Det som gav inntekt var skog, skipsbygging og skipsfart. Blant annet er briggen «Hovvarpner» og barken «Ariadne» bygget lokalt, for redere på Eidbo.
Den eldste odelsbonden vi kjenner navnet på het Tore Haaskuldsen. Han ble født på 1550-tallet og døde i 1616/1617. I hans tid var Eidbo den største gården i Dypvåg og utgjorde 15 1/2 huder (En fullgård var fire huder). Dagens eiere er 11. og 12. generasjon etter Tore Haaskuldsen. I dag drives ikke jorden, men bolighus og driftsbygninger holdes i stand.
Sagnet om Okse-Tore rediger
Fra Eidbo kommer sagnet om Okse-Tore. Han levde på Harald Hårfagres tid, født omkring 830. Tore hadde mange okser, og han bodde kanskje på Eidbo. En gang Harald Hårfagre manglet proviant, ba han Okse-Tore om å få en av oksene hans. Harald fikk da 80 okser til mat, og Okse-Tore «ble denne gave vidkjent». Det er ingen tvil om at Okse-Tore har levd, og at han hørte hjemme i Egdafylket.[1]
I Holts Præsters historie nevner Andreas Faye at Okse-Tore kan ha gitt Oksefjorden navn. Tore er fremdeles et populært navn på Eidbo.
I likhet med andre gårder hadde Eidbo-gårdene noe de kalte for huskors (fantefjøl). Huskorset gikk på omgang mellom gårdene. Den som hadde huskorset var nødt til å ta imot omstreiferne. I flere av husene var det «fanteloft». Dette rommet ble brukt av farende fant som for forbi. Der hvor fantene ikke var velkommen, ble det satt et merke i dørkarmen. Dette gjorde de for å fortelle neste fantefølge at her var det ikke noe å hale (å få). På en av gårdene var det i sin tid en arrest, gården var lensmannsgård.
Etymologi rediger
Navnet Eidbo skal komme av at gården ligger på et eid med havnen Eidbostrand i vest mot Oksefjorden og Ulevågkilen mot øst.
Annet rediger
Forfatteren Vera Henriksen har slektsrøtter på Eidbo, og i romanen Stavkjerringa fra 1997 er handlingen lagt til denne gården.[2]
Oksefjorden Tennisklubb holder til på Eidbo.[3]
Referanser rediger
- ^ Peter Andreas Munch
- ^ Vera Henriksen[død lenke] Agderportalen – Litteraturportal for Agder
- ^ «Historikk». Oksefjorden Tennisklubb. Besøkt 19. januar 2023.
Litteratur rediger
- Danielsen, D., Jenssen, S.: Dypvåg: gårds- og slektshistorie, 1958–65
- Eidbo, H.S.: Eidbo i gammel og ny tid, årbok 1988, Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand
- Biørn-Hansen, Einar: Fra Eidbo til Bahamas, Bokbyen forlag 2009. ISBN 978-82-92920-15-2
- Faye,Andreas: Bidrag til Holt Presters og Prestegjelds Historie, 1859
- Wisth, Svein: Skipsfart som bygdenæring. Hovedoppgave i historie UiO 1977 II