Åpne hovedmenyen
Egga er vist på dette bildet av Norskehavet. Legg merke til at Grønlands kontinentalsokkel passer sammen med Egga.
Det fiskes etter uer på Eggakanten

Egga er skråningen fra kontinentalsokkelen ned mot de dype delene av Norskehavet.

Den danner ytterkanten av fiskebankene fra Stad og nordøstover til Andenes. Her svinger den rett nordover og går på vestsiden av Sveinsgrunnen, Malangsgrunnen og Tromsøflaket. Egga går videre nordover på vestsiden av Bjørnøya og Spitsbergen og utgjør en grense mellom Norskehavet og det grunne Barentshavet.

Avstanden til kysten varierer. Utenfor Sunnmøre ligger den ca. 70 km fra land og kalles Storegga. Lenger nord er avstanden til kysten større, for eksempel 280 km ved Vikna. Ved Andøya er Egga svært nær land og danner Bleikdjupet, som bare er 7 km fra land. Inn- og utbuktningene passer akkurat sammen med formen på Grønlands kontinentalsokkel, noe som viser at Norge og Grønland en gang hang sammen.

Egga har stor biologisk produksjon og høyt biologisk mangfold med stor konsentrasjon av mange fiske- og sjøfuglarter, og mange kaldtvannskorallrev. Kystvann og atlantisk vann møtes her og fører til stor omrøring av vannmasser og forhøyet biologisk produksjon og stor forekomst av dyreplankton og pelagisk stimfisk.

Sjøfugl nyttiggjør seg denne høye produksjonen, og eggakanten er et viktig beiteområde for spesielt alkefugler og pelagiske arter som havhest og krykkje. Den store konsentrasjonen av dyreplankton gjør området til et viktig næringsområde for bardehvaler, og området er spesielt viktig for finnhval i syd og blåhval vest og nord av Svalbard. Det er også viktige gyteområder for dypvannsarter som vanlig uer, snabeluer, blåkveite og vassild i ulike deler av området.

Eggafisket er et tradisjonelt linefiske som drives langs Egga i perioden april–august. Det fiskes etter torsk, brosme, lange, kveite og uer.

Under de store istidenes maksimum gikk innlandsisen helt ut på Egga, og det ble avsatt enorme mengder sedimenter. I disse massene har det gått store ras, som Andøyaraset, Trænadjupraset, og det mest kjente og største, Storeggaraset.

KilderRediger