Egenbevegelse er en stjernes (vinkel)bevegelse tangentielt mot synslinjen. Selv om stjernenes hastigheter typisk går opp til et titalls eller hundretalls km/s, er deres avstand så store at egenbevegelsen blir ligen. At noen stjerner kan produsere sine egne bevegelser ble oppdaget av Edmund Halley i 1718 da han sammenlignet moderne observasjoner med gamle kilder. Den største egenbevegelsen går opp til noen buesekunder per år, noe som er høyst merkbart over en slik tidsbase. I prinsippet bestemmes egenbevegelsen fremdeles helt enkelt gjennom at stjernenes posisjoner måles med flere års mellomrom. I praksis har man imidlertid store problemer med å tilordne observasjonene til et felles referansesystem. Først i Hipparcos-prosjektet har man fått stjerneposisjonene og egenbevegelsen inn i et veldefinert ikke-roterende system knyttet til fjerne kvasarer. Stor egenbevegelse er ofte et tegn på litt avstand, og Barnards stjerne (bildet) er bare en av solens nærmeste naboer i Melkeveien. En fjern stjerne som Deneb (alfa i Svanen) har derimot en egenbevegelse på ca. 0,002 buesekunder per år.

Barnards stjerne har den største egenbevegelsen, over ti buesekunder per år