Dverberg kirke

kirke i Andøy

Dverberg kirke ei åttekantet tømmerkirke fra 1843 på Dverberg i Andøy kommune i Nordland og hører til Dverberg sogn i Vesterålen prosti.

Dverberg kirke
OmrådeAndøy
BispedømmeSør-Hålogaland bispedømme
Byggeår1843
Arkitektur
Periodeempire
ArkitektChristian Heinrich Grosch
TeknikkTømret
ByggematerialeTre
Takryttermed kirkeklokke
Kirkerommet
Plasser350
Beliggenhet
Kart
Dverberg kirke
69°06′50″N 15°58′54″Ø
Dverberg kirke på Commons

Kirka er ei åttekantet tømmerkirke med detaljer i empire. Den ble innviet 17. oktober 1843 og har 350 plasser. Koret er inne i selve åttekanten og det pyramideformede taket toppes av en takrytter. Den tidligere kirka på stedet hadde langplan. Befolkningen ønsket en åttekantet kirket og Hadsel kirke i nærheten var oppført slik noen år tidligere. Opprinnelig var det tenkt å bygge kirken uten tårn, men den fikk tårn blant annet fordi tårnet ble brukt som seilingsmerke på kysten. Det ble foreslått å plassere prekestolen over alteret slik det var vanlig i åttekantede kirker, sognepresten gikk mot denne løsningen. Arkitekt for kirka var Christian H. Grosch. Sørreisa kirke, som ble ødelagt av brann i 1987, ble trolig oppført etter samme tegninger.[1]

Foran kirka er det en minnestein «til minne om bortkomne fiskere i Dverberg».

kirkegården ved kirka ligger stortingsmannen og dikteren Augustinus Johannessøn Sellevold begravet. Han har òg fått sin bauta ved kirken.

Tidligere kirker

rediger

Det er usikkert når den første kirken på Andøya ble reist. Det finnes skriftlig belegg for en kirke på Andenes i 1495, men kildene sier ikke noe om hvor gammel kirken var. Dverberg kirke ble nevnt første gang i Trondhjems reformats 1589 og det fremgår at Dverberg hadde hovedkirken og prestegården mens prestegjeldet var Andenes. En forklaring er at presten av ukjent grunn flyttet fra Andenes til Dverberg og Andenes ble fikk en residerende kapellan. Det kan ha vært andre middelalderske kirkehus på Andøya, blant annet på Stave, ifølge lokale sagn. Kirken reist på Dverberg før 1650 av Hans Wibe er det sikre kilder om, den beskrives som korskirke og trolig sto den litt nord for eksisterende kirke. Bygget ble reparert i 1658 og i 1719. I 1734 ble ødelagt under kraftig tordenvær, skadene kan ha vært så store at den ble revet. Den ble reparert eller gjenoppbygget i 1735. Biskop Gunnerus bemerket det relativt flate taket noe som gjorde det vanskelig å holde vannet ute.[2]

Ifølge folketellingen i 1769 var det 328 personer i Dverberg hovedsogn, 317 i Bjørnskinn annekssogn og i Andenes 141 (i henhold til hvilken kirke innbyggerne sognet til). Den daværende langkirken på Dverberg rommet 300 rundt personer.[2]

I 1839 ba kirkedepartementet om at den gamle kirken skulle rives og en ny oppføres av treverk, i åttekantet form og uten tårn. Det var ønskelig at den nye kirken burde romme opp til 500 personer blant annet av hensyn til sommerfisket med mange tilreisende. Sogneprest Deinboll skrev i 1841 til prosten at Dverbergs gamle kirke var den mest falleferdige ("brøstfeldig") i Norge. Hadsel kirke fra 1824 og Ankenes kirke fra 1841 var bygget i samme åttekantede stil. I en åttekantet sentralkirke kommer menigheten nær prekstol og kor, samtidig gir åttekantformen god følelse av romslighet relativt til grunnplanets areal. Kirkerommet har galleri. Christian Heinrich Grosch fikk i 1841 betalt 20 specidaler for tegninger til Dverberg kirke. Flertallet i formannskapet vedtok i møte 4. januar 1842 å plassere kirken på Skotteberget. Kirken ble innviet 17. oktober 1843. Bygget er laftet og ble opprinnelig ikke bordkledd og ble gjort et par år senere. Da tømmeret gisnet ble bygget trekkfullt. Presten skrev i 1888 til stiftsdireksjonen at to ganger det siste året hadde gudstjenesten blitt avbrutt fordi kirkefolket ikke kunne holde ut kulden i det uoppvarmede lokalet. Kirken fikk ovn i 1890.[2]

Referanser

rediger
  1. ^ Hage, I. og J.v. Bonsdorff: Kunsthistorie i nord. [ http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030206003 | Tidsskriftet Ottar nr 3, 2000], s. 13.
  2. ^ a b c Dverbergfolket og kirka. Dverberg menighetsråd. 1993. ISBN 8290412940. 

Eksterne lenker

rediger