Wikipedia

Dreyfus-saken

(Omdirigert fra «Dreyfus-affæren»)

Dreyfus-saken (fransk: l'affaire Dreyfus) var en politisk skandale som delte Frankrike i to uforsonlige politiske leirer fra affæren begynte i 1894 til den ble løst i 1906. Saken begynte i november 1894, da kaptein Alfred Dreyfus, en ung fransk artillerioffiser av jødisk herkomst fra Alsace, ble dømt for landsforræderi. Det ble påstått at han hadde spionert til fordel for Tyskland og gitt franske militære hemmeligheter til den tyske ambassaden i Paris. Han ble dømt til degradering og livsvarig fengsel, og sendt til straffekolonien på Djeveløya i Fransk Guyana. Her satt han fanget under elendige forhold i nesten fem år.

Degraderingen og ydmykelsen av Alfred Dreyfus, 5. januar 1895, i École militaire. Illustrasjon av Henri Meyer på omslaget av Le Petit Journal den 13. januar 1895 under tittelen «Forræderen».[1]
Den berømte forsiden av den franske avisen L’Aurore, den 13. januar 1898, hvor forfatteren Émile Zola publiserte et åpent brev til landets president.

To år etter dommen, i 1896, kom det fram bevis som identifiserte en fransk major i hæren ved navn Ferdinand Walsin Esterhazy som den virkelig skyldige. Offiserer av høy rang undertrykte de nye bevisene i en militærdomstol som enstemmig frikjente Esterhazy på dag to i rettssaken. Hæren utvidet anklagen mot Dreyfus basert på forfalskede dokumenter. Ryktene begynte å spre seg om at militærdomstolen var en konspirasjon som hadde gjort den uskyldige Dreyfus til en syndebukk og satt en dekkhistorie i omløp. Saken eksploderte i offentligheten etter et anklageskrift av den kjente forfatteren Émile Zola, med en overskrift som dekket hele forsiden til en avis i Paris i januar 1898: «J’accuse...!» («Jeg anklager!»). Anklagen henvendte seg rett til den franske presidenten og regjeringen og anklaget dem for antisemittisme og for ulovlig fengsling av Dreyfus. Zola beskrev juridiske feil og mangler på reelle bevis. Artikkelen vakte oppsikt både i Frankrike og i utlandet. Aktivister la press på regjeringen for å gjenåpne saken.

I 1899 ble Dreyfus hentet tilbake til Frankrike og en ny rettssak. Den intense politiske og juridiske skandalen hadde splittet det franske samfunnet mellom de som støttet Dreyfus, nå kalt for «dreyfusarder», som Anatole France, Henri Poincaré og Georges Clemenceau, og de som fordømte ham, «anti-dreyfusardene», slik som blant annet Édouard Drumont, utgiver av den ekstremt antisemittiske avisen La Libre Parole. Utfallet av den nye rettssaken var at Dreyfus igjen ble kjent og ble dømt til ti års fengsel, men han ble snart benådet og løslatt. Etterhvert ble det bevist at anklagene mot Alfred Dreyfus var ubegrunnet og at det franske militæret hadde dekket den virkelige skyldige. I 1906 ble Dreyfus frikjent for alle anklager og gjeninnsatt i den franske hæren som major, men uten erstatning for de tapte årene i fengsel. Han tjenestegjorde gjennom hele første verdenskrig.

Affæren fra 1894 til 1906 splittet Frankrike i grupper med dype og bitre motsetninger. Motstanderne av Dreyfus hevdet å støtte nasjonen, militæret og den katolske kirke, og var samtidig antityske og antisemittiske. De som forsvarte Dreyfus var tilhengere av republikken, demokratiet, opplysning og internasjonalistiske idealer. Saken forbitret fransk politikk og gjorde det mulig for venstresiden å komme til makten.

Dommen mot Dreyfus var et grovt justismord[2][3] i en sosial kontekst av tradisjonelt jødehat og hat mot Tyskland som følge av annekteringen av Alsace og deler av Lorraine i 1871.

Sakens forløp rediger

 
Alfred Dreyfus.

Ved slutten av 1894 ble den franske offiseren Alfred Dreyfus, utdannet ved École polytechnique og en jøde fra Alsace, dømt til fengsel på livstid for landsforræderi i en hemmelig og lukket rettssak, offentlig degradert i cour Morland - en stor plass i École militaire i Paris -, og deportert til Djeveløya. På denne tiden var holdningen blant de fleste franske samfunnsklassene enstemmig fiendtlig overfor Dreyfus.

Overbevist om at dommen var urimelig og urettferdighet, forsøkte Dreyfus' familie, særlig storebroren Mathieu Dreyfus, å bevise at Alfred Dreyfus var uskyldig, og engasjerte da journalisten Bernard Lazare. I mellomtiden fant oberst Marie-Georges Picquart, sjef for kontraspionasjen, i mars 1896 at den virkelige forræderen var major Ferdinand Walsin Esterházy. Generalstaben nektet imidlertid å vurdere disse bevisene og fikk Picquart overført til tjeneste i Nord-Afrika.

For å belyse hvor skrøpelige bevisene mot Dreyfus var, kontaktet familien i juli 1897 senatspresident Auguste Scheurer-Kestner, og han meddelte tre måneder senere at han var overbevist om at Dreyfus var uskyldig, og overbeviste også Georges Clemenceau, tidligere medlem av parlamentet og nå journalist. Den samme måneden klaget Mathieu Dreyfus til krigsdepartementet mot Walsin-Esterhazy. Den juridisk utdannede politikeren Joseph Reinach og Auguste Scheurer-Kestner arbeidet iherdig sammen for å få en ny gjennomgang av saken. I Siècle blottstilte og fordømte Reinach major Hubert-Joseph Henrys forfalskning av bevis (le faux Henry) og Esterhazys rolle.

Mens tilhengerne av Dreyfus, dreyfusardene, stadig økte i antall, ga to bortimot samtidige hendelser i januar 1898 saken en nasjonal dimensjon: Esterhazy ble til nasjonalistenes glede frifunnet, men barberte snart etter av seg mustasjen og flyktet fra Frankrike; og Émile Zola publiserte sin banebrytende artikkel «J'Accuse ...!», hans anklageskrift mot de franske myndighetene for å ha tillatt justismord på bakgrunn av antisemittisme. Det førte til at mange franske intellektuelle ble mobilisert, og ble begynnelsen på en prosess der Frankrike ble politisk splitet, noe som varte ut århundret og inn i det nye. Antisemittiske opptøyer brøt ut i mer enn tjue franske byer. Flere mennesker omkom i Alger. Republikken var rystet, og enkelte så saken som dens undergang, noe som skapte et sterkt behov for å få løst Dreyfus-saken for å gjenopprette ro og orden.

Til tross for intrigene til hæren for undertrykke denne saken, ble den første dommen mot Dreyfus annullert av fransk høyesterett etter en omfattende gjennomgang. En ny krigsrett ble holdt i Rennes i 1899. Mot all rimelighet ble Dreyfus igjen kjent skyldig, men med formildende omstendigheter, og dømt til ti års hardt straffearbeid. Utmattet og nedbrutt etter fire lange år som deportert aksepterte Dreyfus en benådning fra president Émile Loubet. Det var først i 1906 at hans uskyld ble offisielt ble anerkjent i en enstemmig og uforbeholden avgjørelse i høyesteretten.[4] Den rehabiliterte kaptein Dreyfus ble gjeninnsatt i hæren med rang som major, og han deltok i første verdenskrig.

Virkningene av denne saken var tallrike og påvirket alle aspekter av fransk samfunnsliv: politikken (saken konsoliderte den tredje republikk og ble en av dens opphavsmyter),[5] i en fornyelse av franske nasjonalism, militæret, kirkepolitikken (den forsinket reformeringen av den franske katolisisme og republikansk integrering av katolikkene), sosiale forhold, rettsvesenet, pressen, diplomatiet og kulturen (det var i løpet av saken begrepet intellektuell kom i omløp). Dreyfus-saken førte til tallrike antisemittiske demonstrasjoner, som igjen påvirket følelsene og oppfatningene til jødiske samfunn i Sentral- og Vest-Europa. Demonstrasjonene og det utilslørte jødehatet påvirket internasjonale sionistiske bevegelsen (sionisme) i og med at en av grunnleggerne, Theodor Herzl, ble overbevist om at jøder aldri ville være trygge eller bli integrert i Frankrike, slik at de var nødt til å opprette sin egen stat.

Historikeren Katrin Schultheiss offentliggjorde i 2012 følgende refleksjoner: "Den varige betydningen Dreyfus-saken har som gjenstand for historisk undersøkelse ligger i at den legemliggjør de mange versjonene og rekkene av historiske årsakssammenhenger. Den viser hvordan overleverte forestillinger og motsetninger kan bli omformet av særskilte omstendigheter og av særskilte enkeltindivider til en voldsom kraft som endrer det politiske og kulturelle landskapet i flere tiår. Hvis vi skal øke forståelsen av både fortiden og nåtiden, bør vi beskrive og analysere kompleksiteten i denne forvandlingen, heller enn å slå moralsk eller politisk mynt på ferdige svar."[6]

Dreyfus' motstandere rediger

 
En tegning tegnet av Caran d'Ache, gitt ut i le Figaro i 1898. Øverst står det: «La oss ikke diskutere Dreyfus-saken», nederst: «De har diskutert den.»

Édouard Drumont var en fransk antisemitt. Hans bok La France Juive (Det jødiske Frankrike) angrep rollen franske jøder hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis La Libre Parole hadde samme synspunkt. Drumont fikk mange tilhengere. Dreyfus-saken ble hans politiske høydepunkt, og han var blant Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før den ideologien ble etablert.

Dreyfus-saken splittet Frankrike langt inn i nyere tid. Da den konservative framske marskalken Philippe Pétain ble arrestert i 1944 for å ha ledet Vichy-regimet, skal han ha uttalt: «Dette er Dreyfus' hevn!»[7]

Dreyfus' støttespillere rediger

Den senere statsministeren Léon Blum var selv jøde og dreyfusard. Det samme gjaldt Georg Brandes i Danmark. Av kjente nordmenn som engasjerte seg sterkt til fordel for Dreyfus var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.[8] Bjørnson fikk 21. januar 1898 sitt støttebrev til Zola satt på forsiden av L'Aurore, der han takket Zola for hans «mandsmod og hjertelag», og fordømte den franske regjeringen, som «maa være den skamløseste noget civilisered folk har». Knut Hamsun som oppholdt seg i Paris, mente derimot at Zola bare ønsket oppmerksomhet rundt seg selv; mens Edvard Grieg avslo å reise til Paris, avlyste en rekke konserter og mottok trusselbrev for sin støtte til Dreyfus.[9]

Dreyfus-saken i ettertid rediger

Etter det allierte nederlaget i slaget om Frankrike i juni 1940, inngikk en regjering under kollaboratøren Philippe Pétain en våpenhvile med Tyskland, og underkastet seg tysk herredømme, noe som kan sees som at tiden var inne for de reaksjonære til å tilbakestille endringene Dreyfus-saken hadde medført i det franske samfunnet.[10]

Referanser rediger

  1. ^ Se fullstendig kopi hos Gallica.
  2. ^ Eller selv en «juridisk forbrytelse» i henhold til advokaten og juristen Jean-Denis Bredin i hans bok L’Affaire (1984) og Vincent Duclert i hans biografi over Alfred Dreyfus (2006).
  3. ^ Se også talen (på fransk) til den franske justisminister Pascal Clement den 12. juni 2006.
  4. ^ L'Arret. Cour de Cassation, Chambres Réunies Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine. (PDF), den franske høyesteretts beslutning den 12. juli 1906
  5. ^ Winock, Michel (2003): «L'affaire Dreyfus comme mythe fondateur» i: La France politique, Éditions du Seuil, coll. Points History, s. 151–165
  6. ^ Schultheiss, Katrin (13. juni 2012): «The Dreyfus Affair and History» i: Journal of The Historical Society, DOI: 10.1111/j.1540-5923.2012.00362.x, s. 203. Originalsitat: «The enduring significance of the Dreyfus Affair as a subject of historical inquiry lies in its manifest embodiment of multiple narratives and multiple strand s of historical causality. It shows how longstanding beliefs and tensions can be transformed by particular circumstances and by particular individuals into a juggernaut that alters the political and cultural landscape for decades. In the interest of increasing our understanding of both past and present, the complexities of that transformation should be recognized and analyzed rather than packaged for moral or political usefulness.»
  7. ^ Hagtvet, Bernt (2012): Ideologienes århundre, Oslo: Dreyer, s. 92
  8. ^ «A single man against millions - the proudest sight to be seen.», fra Nobelprize.org
  9. ^ Hagtvet, Bernt (2012): Ideologienes århundre, Oslo: Dreyer, s. 58
  10. ^ Weinberg 1994, s. 141

Kilder rediger

  • Weinberg, Gerhard L., A World at Arms: A Global History of World War II, Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dreyfus-saken&oldid=23863701»