Doktor Faustus (Thomas Mann)

Se også Christopher Marlowes drama Doktor Faustus

Doktor Faustus er en roman av den tyske forfatteren Thomas Mann, utgitt 1947. I denne romanen benytter Thomas Mann den gamle tyske Faust-myten, om mannen som selger sin sjel til djevelen.

Førsteutgave av Doktor Faustus, 1947

Romanens forhold til øvrig Faust-litteratur

Både Marlowe og Goethe har benyttet denne myten i sine skuespill – henholdsvis Doctor Faustus og Faust. I Manns verk finner vi innslag både av folkebokens Faust, som Marlowes skuespill legger seg tett opptil, og Goethes friere bearbeidelse. Påvirkningen fra Goethe finner vi imidlertid først og fremst gjennom en rekke sitater, mens Mann tematisk går tilbake til den opprinnelig folkelige Faust-beretningen. I motsetning til de fleste tidligere arbeider gir han ikke noe skinn av at det handler om den historiske Johann Faust, men legger handlingen til sin samtid og til det borgerlige, kultiverte Tyskland i første halvdel av 1900-tallet. Først og fremst er dette et verk preget av Thomas Mann selv, både temamessig og innholdsmessig.

Thomas Manns utlegning

Dette er Manns siste store verk, og byr på mange ulike aspekter og tolkningsmuligheter. Til tross for at Mann selv i sitt verk Die Entstehung des Doktor Faustus. Roman eines Romans har skrevet utførlig om hva som inspirerte ham til å skrive denne romanen, og om psykologiske, musikkfaglige, filosofiske, etiske og religiøse tanker han gjorde seg under arbeidet med boka, forblir meningene mange om hva som er det viktigste tema eller budskap i det ferdige verket. Dette er helt i tråd med Thomas Manns kultursyn, idet han satte opp som en ledetråd for sitt virke «Tvetydighet som system», og han har uttalt at kunst som er navnet verdig, gjenspeiler «selve livets tvetydighet». En «sannhet er», sier han i et intervju, «tre- til firedimensjonal og kan i heldigste fall forestilles, men aldri sies».

I et brev til Paul Amann 21. oktober 1948 kalte han romanen sitt livs skriftemål, og fortsatte:

Zeitbloom er en parodi på meg selv. I Adrians væremåte er det mer av min egen enn man skulle tro - og skal tro.

Andres tolkninger

En kan lese den som en litterær innfallsvinkel til europeisk musikkhistorie i første halvdel av det 20. århundre, eller som en roman først og fremst om den oppdiktede komponisten Adrian Leverkühn. Men de religiøse og eksistensielle undertonene er svært tydelige. Da Thomas Mann skrev romanen, var andre verdenskrig avsluttet to år tidligere, og romanen omhandler indirekte nazistenes ugjerninger og hvordan mennesker som i utgangspunktet sto langt fra denne ideologien ble trukket inn i dem. I de første etterkrigsårene var denne tolkningen nærmest enerådende. Dette er forståelig, ut fra det nære historiske perspektivet, og det faktum at Mann dro i eksil kort tid etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og under krigen lot seg verve til antinazistisk propaganda. En annen årsak til at en slik fortolkning slo rot, er muligens en forveksling mellom Thomas Manns verk og sønnen Klaus Manns roman Mephisto (Mefisto), som utkom 1936, og forteller om skuespilleren Hendrik Höfgen, som var bygget på en virkelig person Gustaf Gründgens, som finner seg til rette under tysk nasjonalsosialisme til fordel for sin egen karriere.

Selv om det utvilsomt er en kobling mellom Adrian Leverkühns og det nasjonalsosialistiske Tysklands skjebne, noe som understrekes ved at deres sammenbrudd faller sammen i tid, er det som alltid når Thomas Mann er på sitt beste en dobbelt eller flerdobbelt bunn, slik han selv er inne på i sitt brev til Paul Amann. Etter hvert som krigen kom på avstand, har det da også blitt vanlig å se verket i et videre perspektiv, dels som en lodding av den tyske folkesjel, dels som en kritikk av den protestantiske pliktmoral. En alternativ synsvinkel har vært at det dreier seg om den demoniske og megalomane siden ved hele den europeiske kultur.