Faust
Faust (tysk for «neve») eller Faustus (latin for «den lykkelige», eventuelt avledet av fustis for «stokk, kølle»[2]) er en tysk sagnskikkelse kjent fra reformasjonstiden. Den lærde herr Johann Faust inngår en pakt med djevelens sendebud Mefistofeles og tilbyr djevelen sin sjel i bytte mot djevelens tjenester. En kontrakt underskrives med blod. I den eldste versjonen hentes Johann Faust av ukjente krefter ved paktstidens utløp. I andre versjoner får Faust sin sjel tilbake, etter at hans tjenestetid for djevelen er utløpt.
Blant flere litterære versjoner av Faust-myten er Goethes skuespill Faust i to deler (1808 og 1832) mest kjent.
En faktisk Faust rediger
Den eldste registrerte bruk av navnet Faust knyttes til en person som opptrådte flere steder i Tyskland i årene 1505-25. Han var en bekjent av Melanchthon og omtales som «en lærd sjarlatan som utgav seg for å være kyndig i magi».[3] Han flakket om fra universitet til universitet og skal være død under eventyrlige omstendigheter ca. 1540.
Mannen het Johann (eller Georg) Faust (eller Faustus), var trolig født i Knittlingen i Württemberg ca. 1480, og opptrådte angivelig som lærer og magiker i Würzburg (1506), Kreuznach (1507), Erfurt (1513), Bamberg (1520), Rebdorf og Ingolstadt (1528), Nürnberg (1532) før han døde i Staufen i Schwarzwald i 1540.[2] De eneste sikre kilder til hans eksistens er imidlertid tre dokumenter: betaling for et horoskop for biskopen av Bamberg i 1520, utvisning fra Ingolstadt 1528 og nektet innreise i Nürnberg 1532.[2]
Den første kjente omtalen av Faust finnes i et brev fra august 1507 fra abbed Trithemius i Würzburg til hans venn professor Virdung ved universitetet i Heidelberg.[4]
En litterær Faust rediger
Den eldste teksten om den legendariske Faust er den tyske folkeboken fra 1587. Det kom flere versjoner av sagnene fra 1593 til Christlich Meynendens utgave i 1725, som også Goethe kjente og brukte. Bokens handling «er enkel nok: Doktor Faust er en lærd som overskrider grensene for sin viten og kunnskap ved hjelp av en pakt med djevelen.»[2] I den eldste kjente versjonen av fortellingen, den tyske folkeboken om Faust, benyttes folkeminne om denne personen, og han fremstilles som en eventyrlig og karnevalsaktig trollmann med underholdende magiske evner, før han hentes av døden eller den onde.[5]
Denne første Faustfortellingen utspilles mot et bakteppe av 1500-tallets begivenheter: «Faustboken er utenkelig uten Luther og hans reformasjon.»[2]
Etter folkeboken og Marlowe (1589) har Faust-skikkelsen blitt gjentatt mange ganger i litteraturen, som en «symbolfigur for driftig og nysgjerrig, fri og ubegrenset, men også farlig erkjennelsestrang.»[2] «Og kanskje er fascinasjonen allerede i folkeboken knyttet til Faust som en tvetydig figur: halvt vitenskapsmann, halvt sjarlatan?»[2]
Virkelighetens Faust (ca 1480–1540) praktiserte alkymi og dødemaning, og inspirerte Christopher Marlowes skuespill The Tragical History of the Life and Death of Doctor Faustus (1589), skrevet på bakgrunn av en oversettelse kalt The English Faust Book. Hos Marlowe er Faust «et kraftfullt renessansemennesker med sterk trang til å skaffe seg viten.»[2] Marlowes skuespill ble første gang oppført i London rundt 1592. På samme tid ble sagnet om pan (= herr) Twardowski en del av polsk folklore, en trollmann som solgte sin sjel til djevelen[6] og til gjengjeld ble den første polakk på månen.[7]
I 1635 diskuterte professorene ved Københavns universitet om ikke historien om Faust burde forbys av sensuren, i tilfelle en leser kunne forledes til å inngå en tilsvarende djevlepakt.[8]
I Goethes drama Faust (1808 og 1832) er Fausts ustabile kjærlighetsforhold til Gretchen en viktig del, samtidig som Gud overprøver djevlepakten; menneskene er mer enn støv, og streber mot himmelen.
Andre som har brukt Faust i litterære verk, er[2] Thomas Mann (Doktor Faustus, 1947), Nikolaus Lenau, Oscar Wilde, Aleksandr Pusjkin og et fragment er også kjent fra Gotthold Ephraim Lessings hånd. To av Goethes venner skrev hver sin versjon av Faust: Friedrich Müller (1776) og Friedrich M. von Klinger (1791).
I Klingers roman Fausts Leben, Thaten und -Höllenfahrt (= «Fausts liv, gjerninger og helvetesferd») er Faust forvekslet med Johann Fust som en stund fikk æren for Johann Gutenbergs oppfinnelse, boktrykkerkunsten.[9]
Operaer om Faust er skrevet av Hector Berlioz (1846), Louis Spohr (1819), og Charles Gounod (Faust (opera), 1859). I Thomas Manns kjente romanversjon heter hovedpersonen Adrian Leverkühn, og han lykkes med å skape et musikalsk kunstverk, men «gjør det på bekostning av sin menneskelighet.»[2]
Filmregissøren Friedrich Wilhelm Murnau stumfilm fra 1926 med Gösta Ekman som Faust, Emil Jannings som Mefisto og Camilla Horn som Gretchen,[10] er kalt «et av den tyske filmekspresjonismens sentrale verker».[3]
Referanser rediger
- ^ Sitert etter Sverre Dahls innledning til 1998-utgaven
- ^ a b c d e f g h i j Sverre Dahl i innledningen til den norske utgaven av Historien om doktor Johann Faust, 1998
- ^ a b (no) «Faust» i Store norske leksikon
- ^ Karl P. Wentersdorf: Some observations on the historical Faust
- ^ Alf Henrikson: Hexikon som lexikon. Stockholm, 1981/1990 ISBN 91-7160-987-3
- ^ Benjamin Ramm: What the myth of Faust can teach us, 26. september 2017
- ^ Polens Faust, herr Twardowski; første polakk på månen
- ^ Atle Næss: Det glemte århundre (s. 335), Gyldendal, Oslo 2022, ISBN 978-82-05-57306-2
- ^ John S. Broekhuizen: Faust and Fust: A case of mistaken identeties
- ^ «Faust», tysk stumfilm fra 1926
Litteratur rediger
- Historien om doktor Johann Faust : den vidt beryktede trollmann og svartekunstner. Oversatt og med innledning av Sverre Dahl. Bokvennen, 1998. På omslaget: Den tyske folkeboken fra 1587. ISBN 82-7488-084-6
- André Bjerke: Djevelens omgangsfelle. Aschehoug, 1974. ISBN 82-03-06377-2
