Dmitrij Fjodorovitsj Poljakov
Dmitrij Fjodorovitsj Poljakov (russisk: Дмитрий Фёдорович Поляков; født 6. juli 1921 i Starobelsk i Ukrainske SSR i Sovjetunionen; henrettet 15. mars 1988 i Moskva) var en sovjetisk offiser. Han ble generalmajor i GRU, den sovjetiske militære etterretningstjeneste ,og spionerte fra 1961, først for FBI og senere for CIA. Etter rettssak i Sovjetunionen ble han dømt til døden og skutt i Moskva henrettet ved skytning.
| Dmitrij Fjodorovitsj Poljakov | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. juli 1921 Starobilsk | ||
| Død | 15. mars 1988 (66 år) Moskva | ||
| Beskjeftigelse | Spion | ||
| Utdannet ved | M.V. Frunzes millitærakademi | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen | ||
Innen CIA var Poljakov gikk kodenavnene BOURBON og ROAM, mens FBI kalte ham TOPHAT.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Dmitrij Poljakov ble født som sønn av en regnskapsfører og fullførte ungdomsskolen i 10. klasse i 1939. Etter to års opplæring ble han uteksaminert fra artilleriskolen i Sumy (russisk: Сумское высшее артиллерийское командное училище) i juni 1941 og tjente som artillerioffiser i Andre verdenskrig. For sin tapperhet ble han tildelt tre kampdekorasjoner og flere medaljer.
Etterretningsoffiser innen GRU rediger
Etter krigen studerte han ved Frunze militærakademi og ble videre utdannet av GRU, og begynte i den sovjetiske militære etterretningstjeneste. Hans første oppgave var med den sovjetiske Militærstabskomites delegasjon til FNs sikkerhetsråd i New York City fra 1951 til 1956.
Under sitt andre oppdrag i New York City, fra 1959 til 1961, begynte han som konfidensiell informant for FBIs kontraetterretningsbyrå. Ytterligere oppdrag tok ham til Rangoon i Burma fra 1965 til 1969, og til New Delhi i India fra 1973 til 1976 og igjen 1979 til 1980, i begge land var han sovjetisk militærattaché og GRU-rezident.
Antagelsen i CIA var at Poljakov var blitt informant for USA var at han hadde utviklet en avsky for korrupsjonen til den sovjetiske kommunistiske partielite.[1] Viktor Tsjerkasjin (KGB) mistenkte at han var blitt forbitret fordi sovjetledelsen nektet ham å bringe sin alvorlig syke sønn, den eldste av hans tre sønner, til et sykehus i New York slik at han kunne få passende medisinsk behandling. Denne sønnen døde som følge av den beehandlingsbare sykdommen, og like etter begynte Poljakov sin virksomhet som informant.[2]
Han forble CIA-informant i 25 år mens han fortsatte sin karriere og steg til rang som generalmajor. Tjenestemenn i CIA-offiserer brukte superlativer om typen informasjon han gav dem:
- «Poljakov var for oss juvelen i kronen, […] den beste kilde i det minste så vidt jeg vet som amerikansk etterretning noensinne har hatt, og jeg vil mene, selv om jeg absolutt ikke kan være sikker, den beste kilde noen etterretningstjeneste har hatt.» - Sandra («Sandy») Grimes[3]
- «Poljakov var juvelen i kronen.» - James Woolsey[1]
CIAs Jeanne Vertefeuille sa: «Han gjorde ikke dette for penger. Han insisterte på å bli på plass for å hjelpe oss. Det var en dårlig dag for oss da vi mistet ham.».[1] Poljakov insisterte på å bli betalt kun 3.000 dollar i året, og fikk dette for det meste i form av verktøy og fiske- og jaktutstyr.[4]
I følge kjente rapporter fra hans amerikanske føringsagenter var han ikke spesielt interessert i penger, fordi han hans moteviering var av moralsk art, beveget av hans grenseløse skuffelse over den øverste politiske ledelse i Sovjetunionen, spesielt med partilederen Nikita Khrusjtsjov. Innenfor GRU fremstod Poljakov som en så trofast tilhenger av partiledelsen, spesielt Leonid Brezjnev, at han til og med ble foreslått å bli politisk offiser på heltid. Polyakov takket nei til dette tilbudet fordi det ville ha forhindret ham fra å reise utenlands og ville ha gjort ytterligere kontakt med CIA vanskeligere.
Blant de informasjoner Poljakov gav til amerikanerne var:[1]
- Bevis på den økende kløften mellom Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. Denne informasjon spilte en sentral rolle for president Richard Nixons beslutning om å etablere diplomatiske forbindelser med Kina i 1972.
- Tekniske data om sovjetiske antitankmissiler. Siden USA aldri hadde vært involvert i direkte kamp mot Sovjetunionen, var kunnskap om disse våpnene uvurderlig da de ble brukt i Irak under Gulfkrigen.
- Bevis på at Frank Bossard, missilforsker i det britiske luftfartsdepartement, spionerte for Sovjetunionen.
- Opplysninger som avslørte den amerikanske oberstløytnant William H. Whalen, den høyest rangerte amerikanske militæroffiseren som noensinne har blitt spion for Sovjetunionen.
- Informasjon om omtrent 150 sovjetiske informanter i Vesten, informasjon om 19 GRU «illegale» i Vesten og personelldata om omtrent 1300 av GRUs etterretningsoffiserer.
- Overføring av et omfattende GRU-dokument til CIA der GRU-etterretningsoffiserene ble orientert av GRU-ledelsen i 1974 om å anskaffe omtrent 5000 banebrytende teknologier i Vesten. Dette gjorde at CIA først da begynte å innse den enorme teknologiske tilbakegang i den sovjetiske økonomi. Alle påfølgende embargotiltak fra USA mot Sovjetunionen for å forhindre anskaffelse av høyteknologi kom fra kunnskap vunnet fra dette dokumentet.
Arrestert, henrettet rediger
Polkakov ble arrestert av KGB i 1986, seks år etter at han hadde sluttet i GRU. I utgangspunktet hadde kontaktene hans i CIA ingen informasjon om hva som var skjedd med ham. Først senere kom det frem at han var blitt forrådt av både Robert Hanssen og Aldrich Ames.[5]
I 1988 ble Poljakov dømt til døden og henrettet.
I 2017 nevnte etterretningstjenestehistorikeren Jürgen W. Schmidt de spesifikke årsaker til at han var blitt avslørt, etter at KGBs kontraetterretningsbyrå hadde søkt forgjeves etter «muldvarpen» i egne rekker i mange år, i et lengre biografisk essay om Poljakov i 2017. Til tross for glasnost, omtalte ikke Pravda om fullbyrdelsen av dødsdommen før i 1990.[1]
Litteratur rediger
- Jürgen W. Schmidt: Leben und Tod des GRU-Generalmajors Dmitri Poljakow (1921–1988). I: Jürgen W. Schmidt (utg.): Spione, Doppelagenten und Islamistische Bedrohung (= Geheimdienstgeschichte; 5). Ludwigsfelder Verlagshaus, Ludwigsfelde 2017, ISBN 978-3-933022-93-6, s. 197–244.
Referanser rediger
- ^ a b c d e Elaine Shannon (24. juni 2001). «Death of The Perfect Spy». Time (engelsk). Besøkt 11. juli 2015.
- ^ Ann Blackman (6. mars 2005). «Spooks, shadows, codes, and moles: Spy wars, from inside the KGB». The Boston Globe (engelsk). Besøkt 9. juli 2015.
- ^ «Interview with Sandy Grimes». gwu.edu (engelsk). 30. januar 1998. Besøkt 9. juli 2015.
- ^ Blakemore, Erin (15. juni 2019). «The Spy Who Kept the Cold War From Boiling Over». HISTORY (engelsk). Besøkt 16. mars 2022.
- ^ Tennent H. Bagley: Spymaster: Startling Cold War Revelations of a Soviet KGB Chief. Skyhorse Publishing Inc., New York, 2013, ISBN 978-1-62636-065-5.