Hellig bryllup

(Omdirigert fra «Det hellige bryllup»)

Hellig bryllup eller Hieros Gamos (gresk: ἱερὸς γάμος, ἱερογαμία, «hellig ekteskap», hierogami) refererer til et seksuelt og/eller symbolsk ritual som framførte en ekteskapsforening mellom gud og gudinne, utøvet direkte eller indirekte av mennesker som representerte guddommene. Hieros gamos var det hellige bryllup eller kroningsritualer som hadde til hensikt å legitimere herskerens makt ved å knytte hans forbindelse med det hellige og det guddommelige.

Hieros gamos med Hera (vist med Iris) og Zevs, fresko fra Pompeii, 100-tallet e.Kr.

Forestillingen om hieros gamos forutsetter ikke nødvendigvis faktisk seksuell utøvelse av ritualet, men er også benyttet i en ren symbolsk eller mytologisk kontekst, kjent innenfor alkymi og herav også i jungiansk psykologi. Hellig bryllup er en religiøs verdensforståelse som forklarer det guddommelige i en verdslig verden.

Herskerkult rediger

 
Minoisk fresko med tre kvinner, muligens dronninger.
 
Kretisk okse fra minoisk fresko.

Religion og maktstrukturer har i alle tider og i alle kulturer dannet et gjensidig parforhold ved at myter og religiøse ritualer har bidratt til å legitimere og opprettholde maktforholdene i samfunnet.[1] I mytologien hevdes det gjerne at kongen er gudens sønn eller at han nedstammer fra en guddom. Det er gjennomgående et tema som strekker seg gjennom religionshistorien fra Midtøstens gamle religioner, til de antikke greske og romerske religioner og mytologier, den førkristne norrøne mytologi, og til kristendommen. Den babylonske kongen var sønn av himmelguden på den måten at han selv representerte guddommen i den statlige og religiøse kulten. I oldtidens Egypt var den regjerende farao sønn av himmelguden i den forstand at farao ble en gud i seg selv. I Romerriket utviklet keiserkulten, keiseren ble Sol Invictus, «Den uovervinnelige Sol», en guddom alle romerske borgere var underlagt. I kristendommen ble «Guds sønn» et fast tilnavn på Jesus Kristus.[2]

Et aspekt og funksjon av myter og mytologi er å gi maktforhold skinn av gudgitte ordninger, nedfelt i selv skaperordningen. Mytologi er også politisk ideologi hvor myter og ritualer legitimerer og opprettholder maktforholdene i samfunnet, og kongen bekrefter sin rett til å herske ved å knytte seg selv og sin ætt tilbake til gudenes verden.[2] Mange historiske kulturer har tronstigningsritualer med overføring av verdighetstegn på herskerens makt, symbolske reiser til de dødes rike for å mestre død og kaoskrefter, og hellige bryllup som symbolske innvielser av herskeren som guddommelig.[2]

Myter oppsto gjerne for å forklare ritualer, men med tiden har mytene blitt bearbeidet i sådan grad at det er vanskelig å se deres opprinnelse. Et slikt eksempel er myten kong MinosKreta og Minotauros som skjulte seg i labyrinten. Hvert niende år krevde uhyret med oksehode sju athenske unge menn og kvinner som offer. Det vedvarte inntil helten Thesevs hogde hodet av Minotauros ved hjelp av Minos' datter Ariadne. I myten inngår også Minotauros' opphav. Minos hadde lurt Poseidon for hans offer, en prektig okse, og guden hevnet seg ved å la Minos' hustru Pasifaë bli fylt av en unaturlig seksuell lidenskap for oksen, noe som førte til at hun fødte Minotauros. Kong Minos skjulte denne skammen i en kunstferdig labyrint.

Forskeren Britt-Mari Näsström har konstatert at det er ikke lett å finne meningen bak myten. Den er farget av Athen og det greske fastlandets oppfatning av Kreta på 400-tallet f.Kr. mens den minoiske kulturen hadde gått under tusen år tidligere. Labyrinten (som betyr «Dobbeløksens hus») var ikke noe annet enn palasset på Knossos.[3] Fortellingen om Pasifaës underlige lyster var uforståelig allerede i antikken, og ble forsøkt forklart med at hun hadde en elsker ved navn Tauros, og fødte tvillingene Minos og Tauros, mens Pausanias på 100-tallet e.Kr. opplyste at Pasifaë ble dyrket som en månegudinne (hennes navn betyr «den som skinner over alt»), og Hesiod ga henne på 600-tallet f.Kr. en plass i Theogonien som en datter av solkongen Helios.[4]

Näsström mener at myten er gammel og antagelig knyttet til indoeuropeiske kulturer. I gammelindisk mytologi finnes en parallell, solgudinnen Saranyu som giftet seg med solguden Vivasvant, etter å ha født urtvillingene Tama og Yami, som igjen fødte det første menneske, Manu, et navn som minner om Minos. Deretter flyktet Saranyu i form av en hoppe og Vivasvant følger etter i form av en hvit hest. Selv om mytene er forskjellige har de likheter. Også myten om Minotauros involverer dyreofringer.[4] Poseidon opptrer som en hestegud sammen med modergudinnen Demeter, og avkommet er også en hest. Deres forening er et hellig bryllup der de i likhet med de indiske guddommene opptrer i dyreskikkelse. Dyreskikkelsen kan spille på guddommenes egenskaper. Når Poseidon opptrer som hest og Zevs som en okse for å forplante seg, kan det tolkes som at de innehar dyrenes styrke og kraft, men også at de samme dyrene er viktige offermaterie. Guddommen opptrer både som offer og som mottaker for ofringen.[5]

Ofringer av okser og hester, som kommer til uttrykk i rituelt drama og hellig bryllup, danner et tydelig mønster i de tidlige indoeuropeiske religionene, særlig blant folk som levde av kvegdrift. Guden eller gudinnen går inn i offerdyret og gir offerhandlingen en seksuell aspekt, noe som kommer til uttrykk i et symbolsk samleie mellom menneske og dyr, noe dronningen eller kongen representerer. De kongelige blir identisk med guden, og deres makt eller ære økes. «Bak mytenes beskrivelser av lystne dronninger og skammelige gjerninger skjuler det seg eldgamle ritualer som virkelig har til hensikt å løfte herskeren til å bli en guds like under et offerritual og bekrefte makten hans. Minos' skam er i virkelighetens Minos' ære, når myten ikke lenger får skygge for riten,» skrev Näsström.[6]

Hinduisme rediger

 
Maithuna ved Khajuraho

I hinduisme, devadasi (देवदासी / ದೇವದಾಸಿ; «Guds tjener») er en indisk religiøs tradisjon hvor en pike ble «giftet» og dedikert til en guddom (deva eller devi) eller til et hindutempel. Det besto av aspekter av framføring tilsvarende til de som skjedde i tempelet foruten også i hoffet og verdslige sammenhenger. Opprinnelig, i tillegg til denne og ved å ta vare på tempelet og utføre ritualer, lærte og praktiserte disse kvinnene sadir, odissi og andre klassiske indiske kunstneriske tradisjoner og fikk en høy sosial status. Selv om de tradisjonelt utførte danser for å lovprise guddommen, var de også involvert inn i et hellig ekteskap over tid. Den moderne baksiden av denne gamle tradisjonen er at devadasis, i henhold til menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch, er tvunget til i det minste i en del tilfeller til å tjenestegjøre som verdslige prostituerte for medlemmer av orden som er av høykaste.[7] Ulike statlige myndigheter i India har fremmet lover som skal forby denne praksisen.[8]

Midtøsten i oldtiden rediger

Former for hellig prostitusjon var utbredt over hele Midtøsten i oldtiden,[9] og som kanskje hadde sin opprinnelse i Babylon med sumerne i en etterligning av ritualet hellig bryllup eller hieros gamos og hvor kongen i bystaten ble assosiert med yppersteprestinnen som representerte gudinnen Inanna, enten symbolsk eller direkte i seksuell omgang, for å symbolisere unionen mellom Dumuzi med Inanna (senere kalt for Ishtar). Inanna var den sumerske gudinne for kjærlighet, fruktbarhet og krigføring. I regionen mellom Eufrat og Tigris var det mange helligdommer og templer dedikert til Inanna. Tempelet Eanna, i betydningen «himmelens hus»[10] i Uruk var det fremste av disse. Tempelet huset nadītu, gudinnens prestinner. Yppersteprestinnen ville velg til sin seng en ung mann som representerte hyrden Dumuzid, Inannas make, i et hellig bryllup, feiret i løpet av den årlige feiringen av akitu (nyttår) om våren ved jevndøgn.

I en del tilfeller, om det tjente en praktisk hensikt: ettersom vanlige folk grep denne anledningen til ha sex med sine egne maker, koordinerte det barnefødsler slik at de ble født om vinteren da det var bedre anledning til å ta seg av dem. Barn født på midtvinteren grunnet disse foreningene ble kalt for «sønner av» eller «døtre av guden».[11]

Gresk mytologi rediger

I gresk mytologi ble bryllupet mellom Zevs og Hera feiret ved Heraion på Samos,[12] og uten tvil i dens arkitektoniske og kulturelle forløpere. En del forskere[13] vil begrense begrepet til rekonstruksjoner, men de fleste har akseptert forlengelsen som en virkelig eller simulert forening for å fremme fruktbarhet. En slik antikk forening var den mellom Demeter og Iasion, oppført i en åker pløyd tre ganger, et primitivt aspekt av den seksuelt aktive Demeter, som fortalt av Hesiod.[14] Lokalisering for kulten var Kreta, opprinnelse mye av de eldste greske myter. I faktisk kultpraksis har dog myteforskeren Walter Burkert funnet bevis i Hellas som «knappe og uklare»: «I hvilken grad som et hellig bryllup ikke var mer enn en måte å betrakte naturen, men en handling uttrykt eller hentydet til i et ritual er vanskelig å si.»[15] Det best kjente eksempelet som overlevde til klassiske Hellas er hieros gamos som ble framført ved Anthesteria, den ene av fire festivaler i Athen. Ektefellen til arkon basileus, Athens arkonkonge, og opprinnelig derfor dronning av Athen, gikk sammen med Dionysos, som antatt representert ved hans prest eller ved arkonkongen selv, i Boukoleion i Agora.[16]

Athenerne i klassisk tid var kjent med at festivalen hadde opprinnelse i gammel tid, og Walter Burkert har pekt på den mytiske refleksjonen av dette er dette er den attiske grunnleggerkonge Thesevs' løslatelse av Ariadne til Dionysos[17] Den kortvarige mystiske fruktbarhetsforeningen avlet Dionysos, og fordoblete foreninger mellom en gud og en dødelig mann, resulterte[18] i halvguder som de greske helter, som eksempelvis Thesevs, Herakles og andre.

Tantisk buddhisme rediger

 
Avbildning av stadiet fermentatio som hieros gamos, tresnitt fra 1500-tallet Rosarium philosophorum sive pretiosissimum donum Dei.

I tantisk buddhisme i India, Bhutan, Nepal og Tibet, er yab-yum (bokstavelig «far-mor») et ritual for den mannlige guddommen i en forening med sin kvinnelige make. Symbolismen er assosiert med anuttarayoga tantra hvor den mannlige figuren er vanligvis knyttet til medlidenhet (karuṇā) og dyktige midler (upāya-kauśalya), og den kvinnelige partneren til innsikt (prajñā).[19][20] Yab-yum er generelt forstått som å representere den opphavlige (eller mystiske) foreningen av visdom og medlidenhet.[21]

Jungs psykologi rediger

Hieros gamos er ett av temaene som psykologen Carl Jung (1875–1961) behandlet i sin bok Symbols of Transformation, og forfatteren Lia Cacciari, inspirert av Jungs tematiske undersøkelse av hieros gamos som en alkymistisk forening av motsetninger, utga romanen Hieros Gamos (Sacred Union) - A Confession (2013). Den fortalte om feiden mellom to søsken i middelalderen som kulminerte i en incestuøs forening.[22]

Wicca rediger

I wicca, den moderne hedenske heksereligion, er det store ritual basert på hieros gamos. Det er generelt en framføring ved symbolisert av en dolk som blir plassert pekende først mot et beger, symboliserende foreningen av den mannlige og kvinnelige guddommen i det hellige bryllup. I britisk tradisjonell wicca er det store ritual tidvis faktisk utført ved ypperstepresten og yppersteprestinnen, en form for sexmagi benyttet i åndelig hensikt. Premissen for sexmagi er konseptet at seksuell energi er en potent kraft som kan bli utnyttet til å transcendere oppfattede virkelighet.[23]

Referanser rediger

  1. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, Oslo, s. 393
  2. ^ a b c Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion, s. 394
  3. ^ Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden. Oslo. ISBN 82-530-2146-1, s. 96
  4. ^ a b Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden, s. 97
  5. ^ Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden, s. 98
  6. ^ Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden, s. 105
  7. ^ Human Rights Watch: Caste: Asia's Hidden Apartheid
  8. ^ United Nations Committee on the Elimination of Discrimination against Women: Thirty-seventh session: 15. januar – 2. februar 2007
  9. ^ Se eksempelvis, Frazer, James (1922): The Golden Bough, 3e, Kapittel 31: «Adonis in Cyprus»
  10. ^ é-an-na = helligdom ('hus' + 'Himmel'[='An'] + genitiv), jf. Halloran, John: Sumerian Lexicon v. 3.0
  11. ^ Day, John (2004): «Does the Old Testament Refer to Sacred Prostitution and Did it Actually Exist in Ancient Israel?» i McCarthy, Carmel & Healey, John F. (red.): Biblical and Near Eastern Essays: Studies in Honour of Kevin J. Cathcart. Continuum International Publishing Group. s. 2-21
  12. ^ Walter Burkert advarer at «Herafestivalen er langt mer komplisert enn å bli forstått som ganske enkelt som Heras bryllup». Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, §II.7.7 "Sacred Marriage", s. 108.
  13. ^ Eksempelvis H. Sauer, i Der Kleine Pauly, oppslagsord «Hieros gamos»
  14. ^ Hesiod: Theogonien 969f.
  15. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, §II.7.7 «Sacred Marriage», s. 108.
  16. ^ Kramer, S.M. (1969): The Sacred Marriage Rite, Bloomington: Indiana University Press; Kerenyi, Karl (1972): Zeus und Hera. Urbild des Vaters des Gatten und der Frau, Leiden: Brill, s. 83-90.
  17. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, §II.7.7 «Sacred Marriage», s. 109.
  18. ^ Skapelse via telegoni er en gammel, men diskreditert arvelighetsteori som mente at avkommet kan arve karaktertrekkene til en tidligere partner av den kvinnelige foreldre, således at barnet av en enke eller kvinne som har giftet seg på mytt, kan få trekkene til den forrige ektefellen. I antikken i Hellas mente man at det var mulig at en kvinne som hadde seksuell omgang med to menn kunne føde et barn arvet trekk fra begge menn.
  19. ^ Keown, Damien. (2003): A Dictionary of Buddhism, Oxford University Press. ISBN 0-19-860560-9. s. 338
  20. ^ «Yab Yum Iconography and the Role of Women in Tibetan Tantric Buddhism» i: The Tibet Journal. Vol. XXII, No. 1. Våren 1997, s. 12-34.
  21. ^ Pallis, Marco: The Marriage of Wisdom and Method Arkivert 17. juni 2011 hos Wayback Machine. (PDF)
  22. ^ Hieros Gamos: (Sacred Union) A Confession Arkivert 24. desember 2013 hos Wayback Machine., Catholicfiction.net
  23. ^ Urban, Hugh B. (2006): Magia Sexualis: sex, magic, and liberation in modern Western esotericism. Berkeley: University of California Press

Litteratur rediger

  • Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press
  • Frazer, James (1922): The Golden Bough
  • Kramer, S.M. (1969): The Sacred Marriage Rite, Bloomington: Indiana University Press
  • Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden. Oslo
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, Oslo

Eksterne lenker rediger