Det er ingen synd (originaltittel: Belle of the Nineties) er en amerikansk westernkomedie fra 1934, regissert av Leo McCarey og produsert av Paramount Pictures. I hovedrollen spiller Mae West. Filmen handler om en nattklubbsangerinne som flytter fra St. Louis til New Orleans etter at kjæresten hennes har avsluttet forholdet deres. Vel fremme kjemper flere menn om hennes gunst. Manus er skrevet av Mae West, basert på romanen hennes Babe Gordon (1930).

Det er ingen synd
orig. Belle of the Nineties
Generell informasjon
SjangerWesternkomedie
Utgivelsesår
  • 21. september 1934 (1934-09-21) (USA)
Prod.landUSA
Lengde73 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiLeo McCarey
ProdusentWilliam LeBaron
ManusforfatterMae West
Basert påBabe Gordon 
av Mae West
Musikk
  • Howard Jackson (ukreditert)
  • John Leipold (ukreditert)
  • Tom Satterfield (ukreditert)
SjeffotografKarl Struss
KlippLeRoy Stone
Foran kamera
MedvirkendeMae West
Annen informasjon
Budsjett800 000 dollar[1]
Prod.selskapParamount Pictures
Eksterne lenker

Filmen var kontroversiell da den ble sluppet, og ble forbudt i Norge og Italia.

Handling rediger

Ruby Carter er en populær nattklubbsangerinne i St. Louis på 1890-tallet. Hun blir kjæreste med bokseren Tiger Kid, som hun lover å være trofast mot. Manageren hans, Kirby, er imidlertid ikke fornøyd med at Tiger Kid bruker så mye tid på andre ting enn karrieren sin. Han får derfor en av mennene på treningsenteret til å lure Tiger Kid til å tro at han også har et forhold til Ruby. Tiger Kid blir knust og sender Ruby et brev om at forholdet deres er over.

Like etterpå får Ruby et tilbud om å reise til New Orleans for å opptre fast på nattklubben Sensation House. Ettersom hun ikke har noen forpliktelser lenger i St. Louis, takker hun ja. Ace Lamont, eieren av Sensation House, blir øyeblikkelig betatt av henne. Kjæresten hans, Molly Brant, advarer imidlertid Ruby om at hun bør holde seg unna Ace fordi han ikke er ledig på markedet. Ruby ønsker ikke å blande seg opp i deres forhold, og avviser derfor fremstøtene til Ace. I stedet innleder hun et forhold til den velstående Brooks Claybourne, som overøser henne med diamanter. Ace misliker dette sterkt, og prøver å minne Ruby om hennes forpliktelser som hans ansatt. Hun svarer imidlertid at hun faktisk ikke trenger å jobbe i det hele tatt.

Ace skal arrangere en boksekamp, der Tiger Kid ved en tilfeldighet blir valgt til å delta. Ace forteller til Tiger Kid at han har gitt mange diamanter til en dame som endte opp med å lure han, og overbeviser han om å stjele noen av diamantene hennes tilbake slik at det skal bli nok penger til å arrangere kampen. Tiger Kid har ingen anelse om at det er Ruby han stjeler fra. Da hun finner ut hva som har skjedd legger hun en plan for å ta hevn på dem begge. I mellomtiden har Tiger Kid funnet ut at Ruby faktisk aldri var utro mot ham.

Under boksekampen, der både Ace og alle hans venner har veddet på Tiger Kid, putter Ruby dop i vannflasken hans slik at han taper kampen. Ace får panikk når han innser at han kommer til å tape alle pengene sine, ettersom han må betale ut til alle som han hadde overbevist om å satse penger på Tiger Kid. Han planlegger derfor å sette fyr på Sensation House, for deretter å flykte til Havanna sammen med Ruby. Hun later som at hun er med på planen, og stjeler tilbake diamantene sine som han hadde gjemt i safen. Ace slår ned Molly og stenger henne inne i et skap før han heller lampeolje over hele rommet sitt. I mellomtiden er Tiger Kid rasende over å ha tapt kampen, og blir informert av Ruby om at Ace hadde puttet dop i drikkevannet hans. Tiger Kid oppsøker Ace på rommet hans og slår han ned. Ace faller og slår hodet sitt slik at han dør umiddelbart. Tiger Kid henter Ruby, som fortsatt er sint på han fordi han stjal diamantene hennes. De innser imidlertid til slutt at Ace lurte dem begge. Ruby kaster fra seg en sigarett som øyeblikkelig får rommet til å stå i full fyr. Molly roper etter hjelp i skapet og blir reddet av Tiger Kid, mens Ruby ringer brannvesenet.

I den påfølgende rettssaken blir Tiger Kid frifunnet for drapet på Ace. Ikke lenge etter gifter han seg med Ruby.

Medvirkende rediger

Produksjon rediger

West baserte manuset på romanen sin Babe Gordon (1930).[2] Joseph I. Breen, lederen for Motion Picture Producers and Distributors Association of Americas Production Code Administration, gav blankt avslag på den første versjonen av manuset, ettersom han mente det var «vulgært og svært støtende», samt at det var «en glorifisering av prostitusjon og voldskriminalitiet».[3] Paramount Pictures prøvde imidlertid å overbevise Breen om at han bekymret seg unødig, ettersom historien skulle filmes på en humoristisk måte som ikke kom til å bli støtende, men bare underholdende.[4]

Før filmen kunne godkjennes krevde Breen at alle hentydninger til at rollefiguren Ruby Carter var en tidligere prostiturert måtte fjernes. Rollefiguren Tiger Kids fortid måtte også endres, slik at han bare var en bokser uten noen kriminell historie. Mange lidenskapelige scener måtte utelates, inkludert scenen der Tiger Kid befinner seg i Ruby Carters leilighet i fem dager. Det kunne heller ikke vises at Ruby Carter stjal penger fra arbeidsgiveren sin, Ace Lamont. Da disse endringene hadde blitt foretatt ble filmen til slutt godkjent av Breen 6. juni 1934.[4]

Sensurmyndighetene i New York ville imidlertid ikke godkjenne filmen. De reagerte spesielt på at Ruby Carter og Tiger Kid skulle leve sammen uten å gifte seg.[5] Sensurmyndighetene i Chicago og Pennsylvania ønsket heller ikke å godkjenne den.[1] Tittelen på filmen, It Ain't No Sin, skapte også negative reaksjoner. Da Paramount hengte opp reklameplakater for filmen på Broadway, hengte katolske prester opp plakater der de mente at «IT IS».[3] Paramount valgte å utsette premieren for å redigere filmen ytterligere. En bryllupsscene mellom Ruby Carter og Tiger Kid ble også inkludert.[6] Tittelen ble endret til Belle of the Nineties, før filmen til slutt ble offisielt godkjent 6. august.[4]

Musikk rediger

  • «My American Beauty»
  • «Memphis Blues» fremført av Mae West
  • «When a St. Louis Woman Goes Down to New Orleans» fremført av Mae West
  • «Troubled Waters» fremført av Mae West
  • «My Old Flame» fremført av Mae West

Mottakelse rediger

Publikum var generelt negativ til den nye og sensurerte utgaven av West, og selv om filmen fikk et overskudd, var den den langt mindre suksessfull enn Wests to forrige filmer, She Done Him Wrong og Jeg er ingen engel!.[7] Til tross for sensuren ble filmen forbudt i Norge og Italia.[4] Variety mente at filmen var et billig og noe klisjéfylt melodrama.[8] Andre Sennwald i The New York Times var derimot svært positiv og mente den var «en av årets beste filmkomedier», med «spøker for enhver smak».[9]

Referanser rediger

  1. ^ a b Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 189. ISBN 978-0195347678. 
  2. ^ Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 183. ISBN 978-0195347678. 
  3. ^ a b Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 175. ISBN 978-0521452991. 
  4. ^ a b c d «Notes for Belle of the Nineties (1934)». Turner Classic Movies. 
  5. ^ Leff, Leonard J.; Simmons, Jerold L. (2013). The Dame in the Kimono: Hollywood, Censorship, and the Production Code. University Press of Kentucky. s. 52. ISBN 978-0813143460. 
  6. ^ Leff, Leonard J.; Simmons, Jerold L. (2013). The Dame in the Kimono: Hollywood, Censorship, and the Production Code. University Press of Kentucky. s. 53. ISBN 978-0813143460. 
  7. ^ Hamilton, Marybeth (1997). When I'm Bad, I'm Better: Mae West, Sex, and American Entertainment. University of California Press. s. 217. ISBN 978-0520210943. 
  8. ^ «Review: ‘Belle of the Nineties’». Variety. 31. desember 1933. 
  9. ^ Sennwald, Andre (22. september 1934). «Mae West and Her Gaudy Retinue in "Belle of the Nineties" -- "Chu Chin Chow" at the Roxy». The New York Times. 

Eksterne lenker rediger