Det canadiske armékorpset

Det canadiske armékorpset (The Canadian Corps) var et canadisk armékorps formet fra Canadian Expeditionary Force da den andre canadiske divisjonen ankom Frankrike i september 1915. Det ble ytterligere utvidet med den tredje canadiske divisjon ankom i desember 1915 og den fjerde canadiske divisjon i august 1916. I februar 1917 begynte man å organisere en femte canadisk divisjon, men den ble forkastet i februar 1918 og mannskapene ble brukt til å forsterke de fire andre divisjonene. Soldatene, to-tredjedeler var britiskfødt, var for det meste frivillige. Verneplikten ble ikke gjennomført før helt på slutten av krigen (se vernepliktskrisen i 1917). Bare 24 132 vernepliktige ble sendt til Frankrike før våpenhvilen i november 1918.

Selv om korpset var under britisk overkommando var det også et betraktelig press fra canadiske politikere om at korpset måtte kjempe som en enhet istedenfor å være spredd over hele fronten. Spesielt etter slaget ved Somme. Frem til 1916 ble korpset ledet av generalløytnant E.A.H. Alderson, før kommando ble gitt til generalløytnant Julian Byng, som senere ble generalguvernør i Canada. Da Byng ble forfremmet sommeren 1917 ble kommando gitt til general Arthur Currie, korpsets første canadiske kommandør.

På slutten av krigen var korpset, slik som ANZAC kjent som en av de mest effektive og respekterte militærenhetene på vestfronten. Korpset angrep og erobret Vimyhøyden i en av de mest suksessfulle angrep under krigen. Korpset ledet Slaget ved Amiens, her ble de tyske styrkene påført et nederlag som den tyske generalstabssjefen Erich Ludendorff betegnet som «den svarteste dagen for den tyske hæren». Denne perioden startet perioden av krigen som ble kjent som Canadas hundre dager. Den canadiske fremrykningen sluttet ved våpenhvilen i Mons der britiske styrker hadde først møtt de tyske i 1914.

Etter krigen tok den første og den andre canadiske divisjonen del i okkupasjonen av Tyskland og korpset ble tilslutt demobilisert i 1919.

Enheter rediger