Den nytyske skole
Den nytyske skole (tysk: Neudeutsche Schule) var et begrep som musikkskribenten Franz Brendel tok i bruk for å tydeliggjøre en diskusjon rundt en musikkstrømning som arbeidet for en musikalsk nyorientering vekk fra det de så som en konservativ absolutt musikk og over mot programmusikk.
Strømningen hadde utspring i en krets komponister og musikk-kritikere rundt Franz Liszt som før Brendel introduserte begrepet «Neudeutsche Schule», omtalte sin egen innsats som det polemisk mente uttrykket «framtidas musikk».[1] Blant disse var Hector Berlioz, Richard Wagner og Liszt-elevene Joachim Raff, Peter Cornelius, Alexander Ritter og Felix Draeseke. Som komponist-forbilde framholdt de Ludwig van Beethoven, som musikk-kritiker Robert Schumann, Brendels forgjenger som redaktør i Neue Zeitschrift für Musik.
«Nytyskerne» trengte en motstander, og det fant de blant annet i Johannes Brahms, Joseph Joachim og Eduard Hanslick, senere også den forhenværende nytyskeren Hans von Bülow. Disse ble framstilt som konservative tilhengere av absolutt musikk, mens «nytyskerne» mente at framtida lå i programmusikk.
Snart raste den såkalte Musikstreit i ledende musikktidsskrifter. Temaene dreide seg om det var mulig å framstille utenommusikalske ideer ved hjelp av musikk, og om bruken av nye harmoniske midler og uvanlige formale løsninger. Som «nytyske» hovedsjangre regnet man Wagners musikkdrama, programsymfonier og ensatsige symfoniske dikt, dvs. «tonedikt». De steile frontene i Tyskland gjorde at det nytyske idegrunnlaget ikke klarte å utvikle seg spontant der, men i land lengre øst dannet ideene grunnlaget for nasjonalt orientert musikk, som hos Bedřich Smetana, Jean Sibelius, César Cui og Milij Balakirev.
Representantene for den nytyske skolen diskuterte også en ny definisjon av kunstnerens rolle i samfunnet: ved siden av komponistgjerningen ble musikk-kritikken framhevet som et viktig arbeidsområde for kunstnerne – musikerne ble gjort til intellektuelle. Dermed var en viktig grunnstein for den musikalske modernitet lagt.
Selv om begrepet «nytyske skole» har vært mye brukt om musikkhistorien på 1800- og tidlig 1900-tall, er en klar definisjon komplisert. Ikke alle representantene for skolen var utøvende musikere, og ulike personer har til ulike tider lagt ulik betydning i begrepet. Det er likevel enighet om to punkter: Franz Liszt var en av de mest fremtredende talsmennene, og Johannes Brahms sto utenfor. I 2006 skrev musikkviteren Detlef Altenburg:
- «Når man snakker om Neudeutsche Schule, er det – liksom når man bruker termen programmusikk – på ingen måte sikkert hva slags fenomen eller hvilke komponister man mener. Ikke engang spørsmålet om en kronologisk definisjon kan eksisterende akademisk litteratur gi et entydig svar på.»[2]
Litteratur rediger
- Gerhard J. Winkler: «Neudeutsche Schule» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.