Den libyske motstandsbevegelsen
Den libyske motstandsbevegelsen var en bevegelse som kjempet mot italiensk kolonisering av Libya.
| Libyas uavhengighetskamp | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Sanussiya Allierte under første verdenskrig:  Det osmanske rike TysklandAllierte under andre verdenskrig:  Storbritannia Frankrike |  Italia Allierte under første verdenskrig: Storbritannia
Allierte under andre verdenskrig: Tyskland | ||||||
| Styrker | |||||||
| Ukjent | ~856,000 | ||||||
| Tap | |||||||
| 250 000-300 000 døde[1] | Ukjent | ||||||
Den første krigen 1914-1917 rediger
Det første opprøret ble startet i Kyrenaika. I 1914 angrep Senussi italienerne i Fezzan, hvor de i løpet av 1915 erobret mye utstyr og påførte italienerne store tap. Det ble forsøkt på å erobre Tripolitania-provinsen, men forsøkene var mindre vellykkede grunnet det anspente forholdet mellom beduiner og nasjonalister. Mangel på enhet opprørerne imellom kan anses som en av grunnene til at opprøret til tross for store tap hadde liten reell fremgang.
I 1915 sluttet Italia seg til vestmaktene i den første verdenskrig, hvilket førte til at tyske og tyrkiske våpen og rådgivere snart ankom Kyrenaika for å bistå opprørerne. I 1916 invaderte de libyske opprørerne Egypt, som da var under britisk styre, og til tross for innledende suksess ble de raskt slått tilbake i et britisk motangrep. I 1917 inngikk Kong Idris en våpenhvileavtale med de allierte, som til gjengjeld anerkjente hans stilling i Kyrenaika i bytte mot et løfte om å la Egypt være i fred.[2]
Den andre krigen rediger
I 1922 lanserte Italias diktator Benito Mussolini den såkalte «Riconquista» – gjenerobringen – av Libya, tatt utgangspunkt i at den forrige erobringen skjedde under Romerriket for 2000 år siden. Dette førte uunngåelig til et nytt krigsutbrudd i 1923. Det ble gjort hard motstand i Kyrenaika, men innen 1931 hadde Mussolini lyktes i å pasifisere Sanussiya i hele landet.[3]
Innledningsvis var motstandsbevegelsen ledet av Omar Mukhtar (arabisk: عمر المختار ‘Umar Al-Mukhtār) fra Mnifa-stammen. Kong Idris og hans Sanussiya-stamme i Kyrenaika og Tripolitania involvert i krigen grunnet den misnøye som oppstod da Italia fjernet seg fra tidligere løfter til libyerne, og ettersom Italia under ledelse av Mussolini begynte å ta full kontroll over Libya.
Motstandsbevegelsen ble slått ned av general Rodolfo Graziani i løpet av 30-tallet. Landet var dermed fullt kontrollert av italienerne ved hjelp av lokale arabiske fascister, og mange libyske kolonistyrker kjempet side om side med italienerne under andre verdenskrig mellom 1940 og 1943. Under krigen ble det opprettet to libyske kolonidivisjoner som til sammen bestod av omkring 30 000 innfødte libyere, og disse kjempet på flere fronter sammen med italienerne.
Libya under Andre verdenskrig rediger
I 1940 ble libyerne i kystområdene gitt italiensk statsborgerskap som en del av fascistenes målsetninger om å opprette et Stor-Italia. Dette forminsket den appell som motstandsbevegelsen tidligere hadde hatt til folk i området, og bevegelsen ble nå redusert til kun noen få arabere og berbere i landsdelen Fezzan. Bevegelsen var nærmest ikke-eksisterende frem til ankomsten av franske tropper i landet i 1942. Mot slutten av Andre verdenskrig samarbeidet Det britiske imperiet og Frankrike med en libysk motstandsbevegelse som hadde fått ny vind i seilene, og fra og med 1943 hadde de to stormaktene full kontroll over Libya. Mens Frankrike okkuperte Fezzan, besatte britene Kyrenaika og Tripolitania. Etter forhandlinger ble det i 1951 avgjort at Libya skulle gjøres selvstendig under ledelse av Kong Idris, som ble sittende til han omsider ble styrtet i et kupp i 1969.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ John L. Wright, Libya, a Modern History, Johns Hopkins University Press, side 42.
- ^ A Country Study: Libya – Italian Rule and Arab Resistance
- ^ A Country Study: Libya – The Second Italo-Sanusi War
- ^ S. Decalo, 53