Den europeiske finanspolitiske pakt

Den europeiske finanspolitiske pakt (offisielt: Traktat om stabilitet, samordning og styring i den økonomiske og monetære union^[1]) er en traktat mellom Den europeiske unions (EU) medlemsstater, med unntak av Storbritannia og Tsjekkia. Stats- og regjeringssjefene i 25 av EUs medlemsstater ble den 9. desember 2011 enige om å fordype sitt finanspolitiske samarbeide og den økonomiske styring av euroområdet ved å inngå en finanspolitisk pakt seg imellom. Pakten kan anses for en fortsettelse av Stabilitets- og vekstpakten.

På bakgrunn av Storbritannias motvilje mot å inngå en ny traktat, strandet forslaget i Det europeiske råd om å gjennomføre endringene innen EUs hovedtraktater. Således er traktaten en konvensjonell, mellomstatlig avtale.

Pakten ble uformelt vedtatt av Det europeiske råd 30. januar 2012 og ble da signert av statenes representanter ved rådets møte 2. mars 2012. Samtlige av euroområdets medlemsstater samt ytterligere åtte medlemsstater besluttet å delta i pakten. Kun Storbritannia og Tsjekkia valgte å stå utenfor.^[2] Pakten trådte i kraft 1. januar 2013 med den forutsetning at minst tolv euroland da har ratifisert avtalen.

Formål rediger

Formålet med pakten er å styrke den økonomiske styringen og innføre et strengere regelverk med hensyn til budsjettbalanse. Dette var foranlediget av den europeiske statsgjeldskrisen 2010-2011. I avtalen finnes bestemmelser om begrensninger for de budsjettunderskudd som medlemsstatene skal kunne ha og sanksjoner mot medlemsstater som bryter disse reglene.

Ratifisering rediger

Undertegnende land	Ratifisert	Kommentar
Hellas	Ja	Hellas' parlament ratifiserte pakten den 28. mars 2012 med 194 mot 59 stemmer, mens 47 representanter avholdt seg fra å stemme.^[3]
Portugal	Ja	Portugals parlament ratifiserte pakten 13. april 2012. Vedtaket ble gjort med 204 mot 24 stemmer, mens to representanter avholdt seg fra å stemme.^[4]
Slovenia	Ja	Slovenias parlament ratifiserte pakten den 19. april 2012 med 74 stemmer. Ingen stemte i mot, men to representanter avholdt seg fra å stemme.^[5]
Romania	Ja	Deputertkammeret behandlet saken i den 8. mai og Senatet den 21. mai 2012, og det ble i begge tilfeller gitt tilslutning til pakten. I Deputertkammeret stemte 237 for, mens to avsto fra å stemme. I Senatet stemte 89 for og en senator mot pakten.
Irland	Ja	Landet avholdt den 31. mai 2012 en folkeavstemning om pakten. Resultatet av folkeavstemningen var at 60,3 % stemte for og 39,7 % mot pakten.^[6] Dáil Éireann vedtok pakten 20. juni, mens Seanad Éireann gjorde samme vedtak 27. juni. Presidenten ratifiserte pakten 3. juli 2012
Danmark	Ja	Folketinget gav sin tilslutning til pakten den 31. mai 2012, med 80 mot 27 stemmer.^[7]
Latvia	Ja	Latvias parlament vedtok pakten 31. mai 2012 med 67 mot 29 stemmer, mens en representant avholdt seg fra å stemme.
Spania	Ja	Spanias deputertkammer sluttet seg til pakten 21. juni 2012 og godkjent av kongen 25. juli 2012.
Tyskland	Ja	Forbundsrådet i Tyskland vedtok traktaten 29. juni 2012 med 65 stemmer, mens fire avholdt seg fra å stemme. Forbundsdagen behandlet saken samme dag og vedtok traktaten med 491 mot 111 stemmer, mens seks avholdt seg fra å stemme. Tysklands president signerte for traktaten 13. september 2012.
Nederland	Ja	Tweede Kamer ga med to tredels flertall tilslutning til pakten i juni i 2012. Erste Kamer kom til samme resultat 3. juli 2012.
Italia	Ja	Italias senat vedtok traktaten 12. juli 2012 med 216 mot 24 stemmer, mens 21 var avholdne. Italias deputertkammer vedtok traktaten 19. juli 2012 med 368 mot 65 stemmer, mens 65 var avholdne. Italias president godkjente beslutningen 23. juli samme år.
Østerrike	Ja	Forbundsrådet sluttet seg til pakten med 103 mot 60 stemmer. I Nasjonalrådet ble pakten vedtatt med 42 mot 13 stemmer. Forbundspresidenten i Østerrike undertegnet pakten 17. juli 2012.
Kypros	Ja	Landet sluttet seg til pakten 26. juli 2012.