Åpne hovedmenyen
Mørkeblått: EU-land med euro. Lyseblått: EU-land uten euro.

Stabilitets- og vekstpakten er en samling regler vedtatt av EU. Pakten legger begrensninger på eurolandenes handlefrihet i finans- og skattepolitikken. Medlemmene av Den økonomiske og monetære union er etter pakten forpliktet til å unngå budsjettunderskudd og statsgjeld over en viss størrelse i forhold til BNP.

Innhold

HistorieRediger

Stabilitets- og vekstpakten ble vedtatt i Amsterdam i 1997, med hjemmel i traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Pakten er del av regelverket til Den økonomiske og monetære union.[1]

Allerede Maastricht-traktaten fra 1992 inneholdt krav til medlemsstatene om å unngå underskudd på mer enn 3 % av bruttonasjonalprodukt (BNP), og offentlig gjeld til 60 % av BNP. Stabilitets- og vekstpakten er også etter 1997 endret flere ganger.[2][3]

Kravene til økonomisk politikkRediger

Pakten inneholder to hovedkrav til medlemmene:

  • Landets budsjettunderskudd kan ikke overstige 3% av landets BNP.
  • Landets offentlige gjeld kan ikke overstige 60% av landets BNP.

Reglenes formål er å sikre budsjettdisiplin og forebygge inflasjon. De svarer til konvergenskriteriene for å innføre euroen. Pakten er del av regelverket til Den økonomiske og monetære union.[4]

KritikkRediger

Det er reist kritikk mot stabilitets- og vekstpakten, blant annet ved å hevde at landene som følge av taket på budsjettunderskuddet, vil ha vanskeligere for å bekjempe arbeidsledighet med bevilgninger over statsbudsjettet.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ «Legal basis of the Stability and Growth Pact». Europa-Kommissionen - European Commission (engelsk). Besøkt 20. juni 2018. 
  2. ^ «History of the Stability and Growth Pact». Europa-Kommissionen - European Commission (engelsk). Besøkt 19. juni 2018. 
  3. ^ Bank, European Central. «Den Økonomiske og Monetære Union». European Central Bank (dansk). Besøkt 19. juni 2018. 
  4. ^ «Økonomi og valuta - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu (dansk). Besøkt 19. juni 2018. 
  5. ^ Seierstad, Dag (2000). Arbeidslivet i EU. Oslo: Nei til EU. s. 10.