Dekningsbidrag er et bedriftsøkonomisk begrep som gir et tall på det en sitter igjen med etter at de variable kostnadene er trukket fra salgsinntekten. I handelsbedrifter kalles dette ofte avanse eller bruttofortjeneste. Dekningsbidraget benyttes til å betale de faste kostnadene, slik som husleie, strøm, fast lønn og andre kostnader som ikke lar seg endre på kort sikt. Er det noe til overs etter dette, sitter man igjen med et overskudd, som kan tas ut eller benyttes til nye investeringer i bedriften.

Dekningsbidraget kan regnes ut for en spesiell produksjonsvare / tjeneste (dekningsbidrag pr enhet) eller for bedriften som helhet (samlet dekningsbidrag). Dekningsbidragskalkyler er vanlige f.eks. i landbruket, der de regnes ut pr. dekar av en bestemt produksjon. Disse inngår da gjerne som grunnlag for produksjonsplanlegging og for lønnsomhetskalkyler ved investeringer.

I en produksjonsbedrift vil dekningsbidraget kunne finnes ved å trekke direkte materialkostnader, direkte lønnskostnader og indirekte variable kostnader fra driftsinntektene. Hvis man så trekker salg- og administasjonskostnader samt avskrivninger fra dekningsbidraget finner man driftsresultat.

Dekningsbidraget er et mer fleksibelt instrument for beslutninger enn selvkostkalkylen. Ved beslutninger på kort sikt er det irrelevant hvor store de faste kostnadene er, da faste kostnader per definisjon ikke lar seg endre på kort sikt. Ved tilbud om produksjon av en ny ordre sier man at den bør godtas så lenge den gir positivt dekningsbidrag (dvs. dekker variable kostnader), så lenge det er ledig kapasitet og ikke påvirker prissettingen til andre ordrer. Dette til tross for at ordren gir negativ selvkost. På lang sikt, derimot, kan ikke en bedrift overleve med 0 i dekningsbidrag, da det også må være igjen midler til å dekke faste kostnader.