Wikipedia

DeLorean DMC-12

(Omdirigert fra «De Lorean DMC-12»)

DeLorean DMC-12 er en bilmodell fra den amerikanske bilprodusenten DeLorean Motor Company, som ble produsert i Nord-Irland mellom 1981 og 1982. Modellen er kanskje mest kjent som «DeLorean», da det var den eneste modellen fabrikken noensinne produserte. DMC-12 var utstyrt med måkevingedører og bygget av glassfiber med paneler i rustfritt stål, og ble verdenskjent som tidsmaskinen i filmtrilogien «Tilbake til fremtiden» fra 1985.

DeLorean DMC-12
ProdusentDeLorean Motor Company
Produsert1981–1982[1]
KlasseSportsbil
KarosserityperTodørs coupé
Generasjoner1
Tekniske data
Lengde4 216 millimeter
Bredde1 857 millimeter
Høyde1 140 millimeter
Motor2,8 liter
Akselavstand2 413 millimeter
DeLorean DMC-12 på Commons

Den første prototypen ble presentert i mars 1977, mens produksjonen startet i 1981 (den første modellen rullet av samlebåndet den 21. januar) på DMC-fabrikken i Dunmurry, Nord-Irland. I løpet av produksjonsperioden mellom 1981 og 1982 ble en rekke detaljer endret, så som panser, felger og interiør. Omkring 9 000 eksemplarer ble bygget før produksjonen stoppet sent i 1982, og det regnes at omkring 6 500 av disse fortsatt eksisterer.[2]

DeLorean DMC-12 hadde norskprodusert bensintank, levert av Dyno Industrier.[3]

Historie rediger

 
DeLorean DMC-12 med dørene åpne.

I oktober 1976 ferdigstilte William T. Collins, sjefsingeniør og designer hos DeLorean, den første prototypen av DMC-12.[4] Opprinnelig var tanken at den midtmonterte motoren skulle være en wankelmotor fra Citroën, men denne ble erstattet av en franskbygget PRV (Peugeot-Renault-Volvo) V6-motor med bensininnsprøytning, på grunn av wankelmotorens høye bensinforbruk, noe som var et svært viktig poeng midt under oljekrisen på 1970-tallet. Collins og DeLorean hadde planer om et chassis bygget med en ny og lite utviklet produksjonsteknologi kalt Elastic Reservoir Moulding, som skulle bidra til en bil med lav vekt samtidig som produksjonskostnadene ble lavere enn med tradisjonelle produksjonsmetoder. Denne nye teknologien, som DeLorean hadde kjøpt rettighetene til, ble senere funnet upassende for masseproduksjon,[5] og DeLorean ble bygget med tradisjonelle metoder.

Både dette og flere andre endringer i den opprinnelige planen sørget for et massivt tidspress. Nesten hele bilen måtte utvikles på nytt, noe som ble satt til Colin Chapman, som stiftet og eide bilmerket Lotus. Chapman erstattet de fleste nye materialer og produksjonsmetoder med de metoder Lotus benyttet seg av, mens han for det meste beholdt bilens design, som var tegnet av Giorgetto Giugiaro, uendret sammen med panelene i rustfritt stål og måkevingedørene.

DMC-12 ble bygget i en fabrikk i Dunmurry, Nord-Irland, en bydel noen få kilometer utenfor Belfast. Byggingen av fabrikken startet i oktober 1978, og selv om produksjonen av DMC-12 opprinnelig var planlagt fra 1979 førte budsjettoverskridelser og tekniske problemer til at produksjonen ble forsinket til 1981. Da arbeidsstokken omsider skulle ansettes var arbeidsledigheten i Nord-Irland svært høy, og lokalbefolkningen sto i kø ved fabrikken for å søke arbeid. Produksjonsmedarbeiderne var for det meste ufaglærte, men ble godt betalt og hadde det beste produksjonsutstyret som var tilgjengelig. Den første tiden hadde DeLorean problemer med byggekvaliteten på bilene, men før 1982 var de fleste problemene løst, og bilene ble solgt med tolv måneders garanti.

DeLorean Motor Company gikk konkurs 26. oktober 1982,[6] bare dager etter at John DeLorean hadde blitt arrestert mistenkt for narkotikasmugling.[7] Han ble senere frikjent i august 1984,[8] men det var for sent til å redde DMC-12. Omkring 100 delvis monterte eksemplarer ble ferdigstilt av Consolidated International,[9] mens de gjenværende delene på fabrikkens lager, i DeLoreans kvalitetssentre i USA og deler hos underleverandører som enda ikke var levert til fabrikken ble sendt til Ohio i USA i 1983 og 1984, hvor de ble videresolgt til kunder fra et selskap kalt KAPAC. I 1997 ble alt gjenværende materiell solgt til et nytt selskap kalt DeLorean Motor Company of Texas, som i dag restaurerer og selger DeLorean-modeller.

Totalt ble omkring 8 975 eksemplarer[10] av modellen produsert mellom januar 1981 og desember 1982. Nesten en femtedel av disse ble produsert i oktober 1981.[11] Omkring 1 000 1982-modeller ble produsert mellom februar og mai 1982, og etter at Consolidated International kjøpte fabrikken ble serienummeret på alle disse modellene endret slik at de skulle fremstå som 1983-modeller. Disse hadde opprinnelig numre 10xxx, 11xxx og 12xxx, som ble endret til 15xxx, 16xxx og 17xxx.

Høyrestyrte modeller rediger

Til tross for at DeLorean ble produsert i Nord-Irland var bilmodellen primært tiltenkt det amerikanske markedet. Derfor var alle produksjonsmodeller venstrestyrte og designet for bruk på høyre side av veien, noe som begrenset populariteten på det britiske markedet samt i Australia, New Zealand og Japan. Selskapet Wooler Hodec konverterte venstrestyrte eksemplarer til høyrestyrte på lisens fra fabrikken, men kun 23 slike ble noensinne produsert i tre ulike omganger.

De første hadde sort interiør og manuell girkasse, og var tidlige prototyper for å evaluere endringene nødvendig for å bygge høyrestyrte biler. Kvaliteten var sterkt varierende, og flere av disse bilene ble destruert. Biler med chassisnummer 510, 752 og 758 eksisterer fortsatt.

Den andre omgangen med biler ble utstyrt med grått interiør. Alle ble registrert og benyttet av fabrikksansatte i Nord-Irland med registreringsnumrene AXI 1697, AXI 1698 og AXI 1699. Disse tre bilene, med chassisnumre 5565, 5592 og 5638, er ganske annerledes fra de andre høyrestyrte modellene. Disse bilene hadde utstyrsnivået «Eurospec», som betød andre baklykter, takmontert radioantenne, mindre sideblinklys, ingen markeringslys, tåkelysbryter og doble bremsekraftforsterkere samt manglende katalysator og lambdasonde, da dette ikke var påbudt i Storbritannia (i motsetning til i USA). Disse bilene var i bunn og grunn en ny omgang testbiler. Bilen med registreringsnummer AXI 1697 ble benyttet av Don Lander, fabrikksdirektøren, og fikk også montert turbolader. Bilen med registreringsnummer AXI 1699 ble sagt å være bygget for John DeLoreans personlige bruk mens han oppholdt seg i Nord-Irland.

Den siste omgangen med høyrestyrte biler var utstyrt med sort interiør og manuell girkasse, med ett unntak. Disse modellene hadde chassisnumrene mellom 12171 og 12181 samt 12199. Ett eksemplar ble produsert med automatgirkasse og sort interiør (chassisnummer 12175). I tillegg ble det produsert ytterligere to eksemplarer med manuell girkasse og grått interiør, med chassisnummerne 11382 og 16242.

Av de 20 høyrestyrte bilene nevnt over ble tre utstyrt med automatiske girkasser, de øvrige hadde manuell girkasse.

Konstruksjon rediger

DMC-12 er utstyrt med en rekke uvanlige konstruksjonsdetaljer, blant annet måkevingedører, ulakkert karosseri i rustfritt stål og midtmontert motor.

Karosseri rediger

DMC-12s karosseri var designet av Giorgetto Giugiaro hos ItalDesign, og ble produsert i børstet stål. Bortsett fra tre eksemplarer, som ble dekket med 24 karats gull, forlot alle bilene fabrikken i ulakkert stand. Det eksisterer lakkerte biler, men disse ble lakkert etter at bilen ble solgt. I tillegg ble det produsert flere hundre eksemplarer ment for togarbeidere, der stålpanelene ble bygget ut med sorte glassfiberpaneler. Disse bilene kalles ofte «black cars» (engelsk for «sorte biler»), og ble aldri markedsført eller tilbudt for åpent salg. Eventuelle riper i karosseriet kan fjernes med en hard børste (ikke av jern, da en slik kan legge igjen jernpartikler i karosseriet som ruster og blir misfarget) eller sandpapir. Stålpanelene er montert i en ramme av glassforsterket plast (GRP, glassfiber), som igjen er montert i et chassis basert på Lotus Esprit-plattformen.

Understell rediger

DMC-12s understell ble hovedsakelig basert på Lotus Esprit, med uavhengig hjuloppheng på alle fire hjul. Da bilen ble utviklet var kjøreegenskapene svært gode, og dette var også blant kjernevirksomheten til Lotus, som deltok i utviklingen. Før lanseringen endret amerikanske myndigheter sine krav til blant annet høyden på støtfangerne, noe som førte til at understellet måtte endres og bilen måtte være høyere enn den var designet for. Dette hadde en negativ effekt på bilens kjøreegenskaper, og mange eiere har i senere tid erstattet eller modifisert hjulopphenget foran slik at bilen har høyden den opprinnelig ble designet for.

Bilene ble utstyrt med aluminiumsfelger i dimensjonen 6x15" foran og 8x15" bak og påmontert Goodyear-dekk. Alle fire hjul hadde skivebremser med 10" skiver foran og 10,5" skiver bak.

Ytelser rediger

 
Innenfra.

John DeLorean ønsket opprinnelig en motor med omkring 200 hestekrefter, men tok til slutt til takke med 170 hk.[4] På grunn av amerikanske utslippskrav måtte blant annet en katalysator monteres før bilen kunne godkjennes for salg, og dermed ble effekten dramatisk redusert, til omkring 130 hestekrefter.[4] Dette effekttapet, sammen med de tvungne endringene på bilens understell, sørget for at den amerikanske versjonen av bilen ble ansett som skuffende. DeLoreans salgslitteratur hevdet at bilen klarte 0-100 kilometer i timen på 8,8 sekunder, noe som ville ha vært en god tid, mens magasinet Road & Track målte bilen til 10,5 sekunder.[12]

Mål og vekt rediger

Hentet fra norsk vognkort

Slagvolum 2849 cm3
Drivstoff Bensin
Lengde 4270 cm
Bredde 1990 cm
Egenvekt 1233 kg
Tillatt totalvekt 1442 kg
Maks nyttelast 134 kg
Maksvekt tilhenger m/brems 1200 kg
Maksvekt tilhenger u/brems 750 kg

Pris rediger

En ny DMC-12 var priset til 25 000 dollar ($650 ekstra med automatisk girkasse),[13] eller rundt 62 300 i 2007-dollar (omkring 373 000 kroner). Selskapet hadde lange ventelister med kunder som var villige til å betale inntil $10 000 over listepris, mens det etter kollapsen i selskapet var mulig å kjøpe de resterende bilene for langt under listeprisen.

DMC-12 var kun tilgjengelig med to valgmuligheter når det gjaldt fabrikkmontert utstyr; manuell girkasse (ingen ekstra kostnad) eller automatisk girkasse ($650 ekstra), samt valget mellom grått og sort interiør. I tillegg hadde de ulike forhandlerne en lang liste over ekstrautstyr, blant annet biltrekk ($117), gulvmatter ($84), sorte dekorstriper ($87), grå dekorstriper ($55), bagasjestativ ($269). Listen over standardutstyr omfattet blant annet karosseripaneler i rustfritt stål, måkevingedører, skinnseter, luftkondisjonering, AM/FM-radio med kassettspiller, elektriske vinduer, sentrallås, elektriske sidespeil, tiltratt, tonede ruter og vindusviskere.

Produksjonsendringer rediger

Det var ingen årlige oppgraderinger på bilmodellene, men det ble allikevel gjennomført flere endringer i løpet av produksjonstiden. John DeLorean mente modellår var en gimmick fra bilprodusentene for å selge flere biler, og i stedet for å gjøre store endringer mot slutten av et modellår implementerte DeLorean endringene midt i året. Dette resulterte i at det ikke var noen klar forskjell på 1981, 1982 og 1983-modeller, men at endringene derimot var små og skjedde gradvis i løpet av produksjonen. Den mest tydelige av disse endringene var utformingen av bilens panser.

Pansertyper rediger

Det opprinnelige DeLorean-panseret hadde en klar profil langs hver side, og var utstyrt med et låsbart bensinlokk for å forenkle påfyllingen. I løpet av 1981 ble bensinlokket fjernet fra bilenes panser, mens profilene langs siden forble, og denne typen panser ble produsert til langt inn i 1982. Etter at fabrikkens leverandør av låsbare bensinlokk gikk tom byttet DeLorean til bensinlokk uten lås, og underveis i 1982 ble profilene langs panserets side fjernet og en De Lorean-logo montert foran på panseret. Denne endringen ble ikke gjennomført av kosmetiske hensyn, men fordi det både var enklere og raskere å produsere et panser uten profiler, samt at produksjonen av disse ofte førte til at metallet sprakk.

Andre endringer rediger

 
Stropp for å lukke døren.
 
Felg fra midten av 1981.

John DeLorean var 193 cm høy, og utviklet bilen slik at en person på hans høyde kunne sitte komfortabelt. Lukking av dørene ble forenklet for kortere personer ved montering av stropper, som fra introduksjonen kunne kjøpes som ekstrautstyr og monteres til de originale dørhåndtakene. Fra sent i 1981 av ble alle biler levert med integrerte lukkestropper.

Selv om designet på DeLoreans felger forble uendret ble alle felgene tidlig i 1981 lakkert grå. Disse ble levert med matchende senterkopper med uthevet DMC-logo. Tidlig i 1981 ble dette endret til polerte felger med senterkopp i sort, hvor den uthevede logoen ble lakkert i sølv.

I 1981 ble DeLorean levert med en radio fra Craig Electronics, og fordi denne manglet klokke ble en klokke montert foran girspaken. Midt i 1982 byttet DeLorean til radioer fra AudioScience, med innebygget klokke, og dermed ble klokken foran girspaken samtidig fjernet.

De første 2 200 bilene var utstyrt med antenne integrert i frontruten. Denne typen antenne viste seg å ikke fungere tilstrekkelig godt, og dermed ble en vanlig antenne montert i forskjermen. Fordi dette resulterte i et hull i det rustfri stålet ble antennen igjen flyttet, denne gangen til bak på bilen, og elektriske antenner ble montert under luftinntaket bak vinduet på førersiden.

De små solskjermene hadde vinyl på én side og stoff på den andre. Opprinnelig var disse montert slik at stoffsiden var synlig når disse ikke var i bruk, men sent i 1981 ble dette endret slik at vinylsiden var synlig.

De første modellene ble utstyrt med dynamo fra Ducellier. Det ble raskt oppdaget at disse ikke klarte å generere nok strøm hvis alle lys og elektrisk utstyr var påslått, og dermed ville batteriet gradvis tappes for strøm. Dette ble oppdaget da DeLorean-eier Johnny Carson ble stående langs motorveien kort tid etter å ha fått bilen. Dermed byttet DeLorean til dynamoer fra Motorola.

Spesialmodeller rediger

Flere spesialmodeller av DMC-12 har blitt produsert i årenes løp, den kanskje mest kjente er tidsmaskinen fra filmtrilogien Tilbake til fremtiden. Her ble PRV-motoren byttet ut med Porsche-motorer, og totalt seks biler ble bygget for innspillingen.

Én av flere DeLorean prototyper eksisterer fortsatt, og har nylig blitt totalrestaurert av DeLorean Motor Company of Florida. Det har også blitt oppdaget en rekke «testbiler» i senere år, som man opprinnelig trodde var destruert. Én bil som ble brukt til verdenslanseringen i 1981 ble i 2003 funnet i en låve i Nord-Irland, og er under restaurering.

Chassisnummer 500, det første eksemplaret som ble produsert, står utstilt hos Crawford Auto-Aviation Museum i Cleveland, USA.

Kun 23 høyrestyrte eksemplarer ble produsert ment for det britiske markedet.

 
En gullbelagt DeLorean.

I en julekampanje i 1981 hadde DeLorean planer om å selge 100 eksemplarer belagt med 24 karats gull i samarbeid med American Express. Disse skulle selges for 85 000 dollar hver til American Express' gullkortkunder, men kun to eksemplarer ble solgt. En av disse ble kjøpt av Roger Mize, president i Snyder National Bank i Texas, og var utstilt i bankens lokaler i over 20 år før den ble lånt ut til Petersen Automotive Museum i Los Angeles. Den har sort interiør og automatisk girkasse.

Det andre gullbelagte eksemplaret befinner seg i National Automobile Museum i Nevada, USA. Bilen er den eneste av de tre eksisterende gullbelagte bilene med manuell girkasse.

Den tredje gullbelagte bilen ble montert sammen i 1983 av reservedeler som ble funnet på fabrikkens lager etter konkursen. Denne bilen ble først vunnet i en loddtrekning, og eies i dag av en privatperson i Maryland som har lagt den ut for salg.

DeLorean biler i Norge rediger

Den eneste DeLorean som er registrert som ny i Norge ble registrert 4. november 1983. Det er i tillegg registrert nærmere 20 andre som er bruktimporterte biler.[3]

Ny produksjon rediger

DMC Houston annonserte den 30. juli 2007 at bilen skal settes i begrenset serieproduksjon i 2008. (Omkring 20 eksemplarer per år.) Disse bilene vil ha en grunnpris på 57 500 amerikanske dollar (omkring 345 000 kroner) og være bygget på rammer i rustfritt stål.

DeLorean Motor Company venter på en lovendring i USA som gir mindre bilfabrikker muligheten til å produsere et begrenset antall ferdige replika motorkjøretøyer, som ligner utseendet til biler produsert for 25 år siden, ute at produsenten må følge de samme reglene som et selskap som produserer millioner av biler. Kjøretøyene må oppfylle gjeldende Clean Air Act standarder for årsmodellen de produseres. Den nye loven vil tillater bilprodusenten med lavt volum å oppfylle standardene ved å installere en motor og utslippsutstyr produsert av en annen bilprodusent (GM, Ford, etc.) for en lignende EPA-sertifisert kjøretøykonfigurasjon. DeLorean Motor Company jobber med å finne en motorleverandør. Det finnes en rekke hindringer før produksjonen kan starte, og de er fortsatt tidlig i denne prosessen (i 2021) med å bestemme mulighetene for å gå videre.[14]

DeLorean i populærkultur rediger

 
DeLorean fra Tilbake til fremtiden på Petersen Automotive Museum.

Under stiftelsen av selskapet forhandlet John DeLorean med en rekke kjente personer om å delta i promotering av bilmodellen og selskapet. TV-programlederen Johnny Carson investerte i selskapet og fikk en DMC, og kjente eiere av DeLorean-biler var blant andre Matthew Reilly, Patrick Swayze, Bobby Allison og Chevy Chase.

DMC-12 deltok i en rekke filmer og TV-programmet, kanskje først og fremst filmtrilogien Tilbake til fremtiden, der en DeLorean ble bygget om til tidsmaskin av den eksentriske professoren Dr. Emmett Brown. Grunnen til at denne ble valgt til tidsmaskin ble forklart av Dr. Brown i den første filmen; «Slik jeg ser det: Når man først skal bygge om en bil til en tidsmaskin, hvorfor ikke gjøre det med stil?». Seks eksemplarer ble benyttet i innspillingen av filmene.[15]

Mye på grunn av populariteten etter disse filmene har DeLorean deltatt i en rekke andre sammenhenger senere, både i TV-programmer, filmer, sangtekster og videospill.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Lamm, John (2003). DeLorean Stainless Steel Illusion (2nd ed.), p. 112.
  2. ^ «DeLoreans still ply the roads -- and memories». USA Today. 
  3. ^ a b Loftås, Bjørn Eirik (10. oktober 2021). «Ikonet er blitt elektrisk». elbil24.no (norsk). Besøkt 6. januar 2022. 
  4. ^ a b c The Car: History. www.deloreanmuseum.org.
  5. ^ John Lamm (2003). DeLorean Stainless Steel Illusion, pp. 38–39.
  6. ^ DeLorean Motor Files Bankruptcy (26. oktober 1982). The New York Times. Besøkt 21. august 2020.
  7. ^ DeLorean, automobile executive, arrested in drug smuggling case (20. oktober 1982). The New York Times. Besøkt 19. mai 2021.
  8. ^ DeLorean is freed of cocaine charge by a Federal jury (17. august 1984). The New York Times. Besøkt 20. mai 2021.
  9. ^ John Lamm (2003). DeLorean Stainless Steel Illusion, pp. 145–147.
  10. ^ Espey, James (2014). The Illustrated Buyer's Guide to DeLorean Automobiles (2nd ed.). The DeLorean Garage, p. 115–117. ISBN 978-0-9856578-1-9.
  11. ^ DMC-12 Estimated Production Volumes by Month. Based on VIN Survey Information and Best Known Data Arkivert 2. mars 2012 hos Wayback Machine.. Dmcnews.com.
  12. ^ DMC DeLorean Motor Company - Road Tests. Home.no.
  13. ^ 1981 DMC DeLorean. www.topspeed.com.
  14. ^ «1983 DMC DeLorean». www.delorean.com. Arkivert fra originalen 17. januar 2022. Besøkt 6. januar 2022. 
  15. ^ Here's Where The Car From Back To The Future Is Now. www.hotcars.com.

Litteratur rediger

  • John Z. DeLorean, Ted Schwarz, DeLorean, Zondervan (september 1985), ISBN 0-310-37940-7
  • John Lamm, DeLorean Stainless Steel Illusion, 2nd edition (2003). Fort Jones, CA: Red Lion Press, ISBN 0-9744141-0-7
  • R. M. Clarke, DeLorean: 1977–1995 Gold Portfolio (28. desember 1995), ISBN 1-85520-331-6

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=DeLorean_DMC-12&oldid=23871494»