Åpne hovedmenyen
Wikipedia

Danelagen

England, 878

Danelagen (angelsaksisk: Dena lagu, «Danenes lov»),[1] som nedtegnet i Den angelsaksiske krønike, er et historisk navn gitt til den del av England i vikingtiden eller tidlig middelalder som var underlagt danenes lover. «Daner» er den angelsaksiske betegnelsen for alle nordboere fra Norden, men flertallet av nordboerne i Danelagen var faktisk dansker, skjønt en del var faktisk også nordmenn.[2] Danelagen sto i kontrast til de vestsaksiske lovene og lovene i Mercia.[3]

Moderne historikere har utvidet begrepet til ikke bare å angi en juridisk myndighet, men også en geografisk angivelse. De områder som utgjorde Danelaget lå i nordlige og østlige England. De utgjorde grovt sett 15 shireer: Yorkshire, de fem burgher i Leicester, Nottingham, Derby, Stamford og Lincoln, foruten også Essex, kongedømmet East Anglias shirer o Cambridgeshire, Suffolk og Norfolk, og Øst-Midlands' shirer i Northamptonshire, Huntingdonshire, Bedfordshire, Hertfordshire, Middlesex og Buckinghamshire. I alt en tredjedel av det totale området av Øst-Midlands falt inn under Danelagen.[4][5][6]

Danelagen har sin opprinnelse av nordboernes ekspansjon fra sine hjemland og invaderte England som vikinger på 800-tallet. Med en økning i befolkningen og produktiviteten i Skandinavia, varmere klima, og andre faktorer, søkte unge, våpenføre menn rikdom og ære som vikinger på de nærliggende britiske øyer, for deretter å slå seg ned som bønder ved «å ploge og livnære seg selv», slik Den angelsaksiske krønike uttrykte det for året 876.[7]

Danelagen kan bli beskrevet som en samling med juridiske begreper og definisjoner som ble opprettet mellom den vestsaksiske kongen Alfred av England og den danske krigsherre Guthrum. Disse ble skrevet som følge av Guthrums nederlag etter slaget ved Edington i 878. I 886 ble avtalen mellom Alfred og Guthrum formalisert og grensene mellom deres riker ble fastsatt med bestemmelser for fredelige forhold mellom angelsakserne og de norrøne. Språkutviklingen i England ble påvirket av dette kultursammenstøtet og førte til framveksten av anglo-norrøne dialekter. Virkningen av den er fortsatt tilstede i engelsk språk ved en rekke ord av norrøn opprinnelse.[8]

BakgrunnRediger

 
Kart over England med de angelsasksike kongerikene og de danske områdrene, fra Cassell's History of England.

Fra omkring 800-tallet kom det en bølge av danske angrep fra vikinger langs kystene av De britiske øyer. I 865 gikk danene i land med en stor hær i East Anglia med den hensikt å erobre og underlegge seg alle de fire angelsaksiske kongerikene i England. En hær sammensatt av mindre hærer ledet av ulike høvdinger under et kollektiv lederskap som omfattet Halvdan Ragnarsson og Ivar Beinlause, sønnene til den legendariske Ragnar Lodbrok.[9] Den kombinerte hæren ble beskrevet i annalene som «den store hedenske hæren».[10] Etter å ha inngått fred med kongen av East Anglia i bytte med hester, bevegde hæren seg nordover. I 867 erobret de Northumbria og dens hovedstad York, beseiret både den nylig avsatte kong Osberht og tronraneren Ælla. Danene erstattet deretter kongen på tronen med deres angelsakser av eget valg, marionettkonge Ekgberht. Han tilhørte antagelig en av de adelige familiene og fungerte som en form for skatteinnkrever for nordboerne.[11][12]

Kong Æthelred av Wessex og hans bror Alfred ledet deres hærer mot danene ved Nottingham, men danene nektet å forlate sine befestninger. Kong Burgred av Mercia forhandlet deretter en fred med Ivar Beinlause hvor danene beholdt Nottingham i bytte mot å forlate resten av Mercia uantastet.

Under Ivar Beinlause fortsatte danene sin invasjon i 869 ved å beseire kong Edmund av East Anglia ved Hoxne og erobre East Anglia.[13] På nytt forsøkte brødrene Æthelred og Alfred å stoppe Ivar og hans hær ved å angripe danene ved Reading. De ble slått tilbake med store tap. Danene fulgte etter og den 7. januar 871 beseiret Æthelred og Alfred danene i slaget ved Ashdown i januar 871. Danene trakk seg da tilbake til Basing i Hampshire hvor Æthelred angrep dem, men ble selv beseiret. Ivar var i stand til å følge opp denne seieren med enda en i mars ved Meretum (i dag Marton i Wiltshire).[14]

Den 23. april 871 døde kong Æthelred og hans bror Alfred etterfulgte ham som konge av Wessex. Hans hær var svak og han ble tvunget til betale tributt til Ivar for å beholde freden med danene. I løpet av denne freden vendte danene seg mot nord og angrep Mercia, en krig som varte fram til 874. Begge lederne døde i denne krigen, både danske Ivar og Mercias kong Burgred. Ivar ble etterfulgt av Guthrum som fullførte krigen mot Mercia. I ti år hadde danene fått kontroll over East Anglia, Northumbria og Mercia, noe som kun etterlot et gjenværende angelsaksiske kongedømme, Wessex.[15]

Guthrum og danene brøt freden med Wessex i 876 da de erobret festningene Wareham og Exeter. Alfred beleiret danene som ble tvunget til å overgi seg da deres forsterkninger gikk tapt i en storm. To år senere angrep Guthrum på nytt, men Alfred overrasket ham ved å angripe hans styrker som holdt vinterkvarter i Chippenham. Alfred ble reddet da den danske hæren på kanskje 1200 menn kom mot hans bakside ble beseiret av en mindre styrke i slaget ved Cynuit.[16][17] Den moderne lokaliseringen av Cynuit er omstridt, men blant forslagene er Countisbury Hill, i nærheten av Lynmouth i Devon, eller Kenwith Castle, Bideford i Devon, eller Cannington, i nærheten av Bridgwater i Somerset.[18] Alfred ble tvunget til å søke dekning for en tid, men kom tilbake våren 878 for å samle en hær og angripe Guthrum ved Edington. Danene ble beseiret og trakk seg tilbake til Chippenham hvor Alfred beleiret dem og til sist tvang fram en overgivelse. Et krav for overgivelsen var at Alfred lot seg døpe som en kristen. Han sto selv som hans gudfar.[19]

Danelagens betydningRediger

Disse ble fulgt av immigranter som hadde en kultur som var markert annerledes enn den angelsaksiske. Disse skandinaviske enklavene økte i antall og omfang, og etter hvert ble nordboernes kontroll så omfattende at de kan omtales som kongedømmer.

I 878 ble Danelagens territorium fastsatt som området nord og øst for den romerske veien Watling Street. Områder i Wessex som hadde blitt erobret ble gitt tilbake til angelsakserne. Det kan også beskrives som området nord for en linje trukket fra London til Mersey. Grensene ble formalisert i Wedmoretraktaten, som ble inngått etter slaget ved Edington i 878, der kong Alfred beseiret danene.

Konsolideringa av danenes makt i regionen, ble formelt etablert i Wedmoretraktaten. For Alfred den store var dette ikke ettergivenhet; tvert om betydde det at det ble etablert et klart definert dansk område at han fikk konsolidert sin egen maktbase og definerte en klar grense som skulle forsvares. Etter at Guthrum ble beseiret av Alfred og tvunget til å konvertere til kristendommen innebar det også et drastisk skifte i maktbalansen, ettersom biskoper og presteskap i området i all hovedsak var angelsaksere.

De viktigste befestede byene var Leicester, Lincoln, Nottingham, Stamford og Derby. Disse ble omtalt under fellesbetegnelsen «De fem festningsbyene» (The Five Boroughs, fra den opprinnelige betydning av borough (burh), «befestet by»).

Arven etter DanelagenRediger

I det nordlige England og i Øst-Midlands finner man svært mange minner fra Danelagens tid i form av stedsnavn; særlig er endelser som «-by» og «-thorp(e)» klare eksempler.

Gammelengelsk og norrønt var såpass like at man kunne forstå hverandre, og det blandede språket som ble talt i Danelagen spredde seg og førte til at norrøne ord ble tatt inn i det engelske språket, noe det fortsatt er mange spor etter i moderne engelsk, spesielt i de nordøstlige dialektene.

Fire av de fem festningsbyene ble administrasjonsbyer i grevskapene de ligger i; Stamford var den eneste som ikke fikk slik status, antagelig på grunn av nærheten til Rutland som er et særegent område rent administrativt.

ReferanserRediger

  1. ^ Pons-Sanz, M. (2007): Norse-derived Vocabulary in late Old English Texts: Wulfstan's Works. A Case Study. Amsterdam P.O. Box 36224: John Benjamins Publishing Company. ISBN 8-7767-4196-6. s. 71.
  2. ^ Lass, Roger (1994): Old English: A Historical Linguistic Companion, Cambridge University Press. s.187, note 12. Sitat: «The Old English word Dene ‘Danes’ usually refers to Scandinavians of any kind; most of the invaders were indeed Danish (East Norse speakers), but there were Norwegians (West Norse [speakers]) among them as well.»
  3. ^ Quadripartitus er et manuskript sammensatt av kong Henrik I av England bestående av angelsaksiske lover i latinsk oversette, samlet etter den normanniske erobringen, men bestående av lover fra før 1066.
  4. ^ Holman, Katherine (2007): The Northern Conquest: Vikings in Britain and Ireland, Signal Books Ltd, s. 157
  5. ^ Thomason, Sarah Grey; Kaufman, Terrence (1992): Language Contact, Creolization, and Genetic Linguistics, opptrykk, University of California Press, s. 362
  6. ^ Lapidge, Michael, red. (2008): The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, s. 136
  7. ^ Sitert av Hall, Richard (2010): Viking Age Archaeology (series Shire Archaeology), s. 22; tilsvarende også hos Jones, Gwyn (1984): A History of the Vikings. Revi. utg., Oxford: Oxford University Press, s. 221.
  8. ^ The Danelaw - population, culture and heritage
  9. ^ Sawyer, Peter (2001): The Oxford Illustrated History of the Vikings, Oxford Paperbacks; ILL edition, s. 52–55
  10. ^ Den angelsaksiske krønike, oppslag for året 865, engelsk oversettelse hos Project Gutenberg.
  11. ^ Flores Historiarum: Rogeri de Wendover, Chronica sive flores historiarum, s. 298-299. red. H. Coxe, Rolls Series, 84 (4 bind, 1841–42)
  12. ^ Higham, N.J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350-1100. Stroud: Sutton. ISBN 0-86299-730-5
  13. ^ Haywood, John (1995): The Penguin Historical Atlas of the Vikings, Penguin Books, s. 62
  14. ^ Precedo, John: "A Brief History of Merton: Part 1 - Romans to the Norman Conquest". Tooting Website - History. Arkivert fra originalen den 13. april 2005.
  15. ^ Carr, Michael (juni 2001): «Alfred the Great Strikes Back» i: Military History Journal, s. 65.
  16. ^ Abels, Richard (1998): Alfred the Great: War, Kingship and Culture in Anglo-Saxon England. Abingdon: Routledge. ISBN 0-5820-4047-7. s. 153–154
  17. ^ Den angelsaksiske krønike, oppslag for året 878, engelsk oversettelse ved Project Gutenberg.
  18. ^ Kendrick, T.D. (1930): A History of the Vikings. New York: Charles Scribner's Sons. s. 238.
  19. ^ Hadley, D. M. (2000): The Northern Danelaw: Its Social Structure, c. 800–1100. Leicester University Press, s. 310

LitteraturRediger

  • Stenton, Frank M. (1910): Types of Manorial Structure in the Northern Danelaw, London.
  • The Anglo-Saxon Chronicles, Tiger Books International, oversatt av Anne Savage, 1995.
  • Mallett, Lynda; Reddish, Stuart; et al (2012): Community archaeology at Thynghowe, Birklands, Sherwood Forest; Transactions of the Thoroton Society of Nottinghamshire, bind 116.
  • Mawer, Allen (1911): «Danelagh» i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica 7 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 803–804.

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Danelagen&oldid=18907588»