Wikipedia

Danelagen

Danelagen (angelsaksisk: Dena lagu, «Danenes lov»),[1] som nedtegnet i Den angelsaksiske krønike, er et historisk navn gitt til den del av England i vikingtiden eller tidlig middelalder som var underlagt danenes lover. «Daner» er den angelsaksiske betegnelsen for alle som kom fra Norden, men flertallet av nordboerne i Danelagen var faktisk daner, skjønt en del faktisk var nordmenn.[2] Danelagen sto i kontrast til de vestsaksiske lovene og lovene i Mercia.[3]

England, 878

Moderne historikere har utvidet begrepet til ikke bare å angi jurisdiksjon, men også et geografisk område, beliggende i Nordøst-England. De utgjorde grovt sett 15 shirees: Yorkshire, de fem burgher i Leicester, Nottingham, Derby, Stamford og Lincoln, foruten også Essex, kongedømmet East Anglias shirer o Cambridgeshire, Suffolk og Norfolk, samt Øst-Midlands' shires i Northamptonshire, Huntingdonshire, Bedfordshire, Hertfordshire, Middlesex og Buckinghamshire. Ialt en tredjedel av det totale området av Øst-Midlands falt inn under Danelagen.[4][5] [6]

Danelagen oppstod som et resultat av norrøn ekspansjon inn på engelsk område på 800-tallet. Våpenføre menn søkte rikdom og ære som vikinger på de nærliggende britiske øyer, for deretter å bosette seg og «pløye og livnære seg selv», slik Den angelsaksiske krønike uttrykte det for året 876.[7]

Danelagen kan bli beskrevet som en samling med juridiske begreper og definisjoner som ble opprettet mellom den vestsaksiske kongen Alfred av England og den danske krigsherre Guthrum. Disse ble skrevet som følge av Guthrums nederlag etter slaget ved Edington i 878. I 886 ble avtalen mellom Alfred og Guthrum formalisert, og grensene mellom deres riker fastsatt i bestemmelser om fredelige forhold mellom angelsaksere og nordboer. Språkutviklingen i England ble preget av anglo-norrøne dialekter, og språkblandingen er fortsatt merkbar i moderne engelsk.[8]

Bakgrunn

rediger
 
Kart over England med de angelsasksike kongerikene og de danske områdrene, fra Cassell's History of England.

Fra omkring 800-tallet kom det en bølge av danske angrep langs den britiske nordøst-kysten. I 865 gikk danene i land med en stor hær i East Anglia underla seg gradvis de fire angelsaksiske kongerikene i England. Hæren var sammensatt av mindre styrker ledet av ulike høvdinger under lederskap som omfattet Halvdan Ragnarsson og Ivar Beinlause, sønner til sagnskikkelsen Ragnar Lodbrok.[9] Denne sammensatte hæren kalles i annalene «den store hedenske hæren».[10] Etter å ha inngått fred med East Anglias konge i bytte mot hester, trakk hæren nordover. I 867 erobret den Northumbria med hovedbyen York, og beseiret den nylig avsatte kong Osberht av Northumbria og tronraneren Ælla. Danene utnevnte i stedet en angelsakser til konge, marionettkongen Ekgberht som trolig kom fra angelsaksisk adel og fungerte som nordboernes skatteinnkrever,[11][12] en høytstående fogd.

Kong Æthelred av Wessex og hans bror Alfred ledet hærene sine mot danene ved Nottingham, men danene nektet å forlate sine befestninger. Kong Burgred av Mercia inngikk deretter en fredsavtale med Ivar Beinlause, hvor danene beholdt Nottingham mot å gi opp resten av Mercia uskadet.

Under Ivar Beinlause fortsatte danene sin invasjon i 869 ved å beseire kong Edmund av East Anglia ved Hoxne og erobre East Anglia.[13] På nytt forsøkte brødrene Æthelred og Alfred å stoppe Ivar og hæren hans i et angrep ved Reading, og 7. januar 871 beseiret Æthelred og Alfred danene i slaget ved Ashdown. Danene trakk seg da tilbake til Basing i Hampshire hvor Æthelred på nytt angrep dem, men ble i stedet selv overvunnet. Ivar var i stand til å følge opp denne seieren med enda en i mars ved Meretum (i dag Marton i Wiltshire).[14]

Den 23. april 871 døde kong Æthelred, og hans bror Alfred etterfulgte ham som konge av Wessex. Hans hær var svak og han ble tvunget til betale tributt til Ivar for å beholde freden med danene. I løpet av denne freden vendte danene seg mot nord og angrep Mercia, en krig som varte fram til 874. Begge lederne døde i denne krigen, både danske Ivar og Mercias kong Burgred. Ivar ble etterfulgt av Guthrum som fullførte krigen mot Mercia. I ti år hadde danene fått kontroll over East Anglia, Northumbria og Mercia, noe som kun etterlot et gjenværende angelsaksiske kongedømme, Wessex.[15]

Guthrum og danene brøt freden med Wessex i 876 da de erobret festningene Wareham og Exeter. Alfred beleiret danene som ble tvunget til å overgi seg, da deres forsterkninger gikk tapt i en storm. To år senere angrep Guthrum på nytt, men Alfred overrasket ham ved å angripe hans styrker som holdt vinterkvarter i Chippenham. Alfred ble reddet da den danske hæren på kanskje 1200 menn kom mot hans bakside ble beseiret av en mindre styrke i slaget ved Cynuit.[16][17] Den moderne lokaliseringen av Cynuit er omstridt, men blant forslagene er Countisbury.høyden i nærheten av Lynmouth i Devon, eller slottet Kenwith, Bideford i Devon, eller Cannington i nærheten av Bridgwater i Somerset.[18] Alfred ble tvunget til å søke dekning for en tid, men kom tilbake våren 878 for å samle en hær og angripe Guthrum ved Edington. Danene ble beseiret og trakk seg tilbake til Chippenham hvor Alfred beleiret dem og til sist tvang fram en overgivelse. Han stilte som krav at Guthrum lot seg døpe. Alfred stilte som gudfar.[19]

Danelagens betydning

rediger

De innvandrede danene hadde en kultur som skilt seg markant fra den angelsaksiske. De skandinaviske enklavene økte i antall og omfang, og etter hvert ble nordboernes kontroll så omfattende at de kan omtales som kongedømmer.

I 878 ble Danelagens territorium fastsatt som området nord og øst for den romerske veien Watling Street. Områder i Wessex som hadde blitt erobret ble gitt tilbake til angelsakserne. Det kan også beskrives som området nord for en linje trukket fra London til Mersey. Grensene ble formalisert i Wedmoretraktaten, som ble inngått etter slaget ved Edington i 878, der kong Alfred beseiret danene.

Danenes makt i regionen ble formelt konsolidert i Wedmore-traktaten. For Alfred den store var dette ikke ettergivenhet; tvert om betydde det at det ble etablert et klart definert dansk område at han fikk konsolidert sin egen maktbase og definerte en klar grense som skulle forsvares. Etter at Guthrum ble beseiret av Alfred og tvunget til å konvertere til kristendommen innebar det også et drastisk skifte i maktbalansen, ettersom biskoper og presteskap i området i all hovedsak var angelsaksere.

De viktigste befestede byene var Leicester, Lincoln, Nottingham, Stamford og Derby. Disse ble omtalt under fellesbetegnelsen «de fem festningsbyene» (The Five Boroughs, fra den opprinnelige betydning av borough (burh), «befestet by»).

Mange bispedømmer i Danelagen sluttet å fungere, og grensene deres endret seg. Tidligere tenkte en seg at vikingene brøt ned kirkens organisasjon i områder de erobret, men nyere forskning tyder heller på at kirkens funksjon avtok i Danelagen fordi de engelske kongene i Wessex - som selv ødela kirker i Danelagen - ikke ønsket nye biskoper der. Det var erkebiskopen i Canterbury som vigslet dem, og han sorterte selv under kongene i Wessex. Uten biskoper ble ingen nye prester vigslet, og dermed la kirken i Danelagen gradvis ned.[20]

Arven etter Danelagen

rediger

Danenes innvandring gjenspeiles i stedsnavn, der «toft» eller croft er et jordstykke i en landsby, gjerne ¼ - 1 acre, omgitt av en grøft eller forhøyning, med plass til våningshus og grønnsakhage. «Toft» er ordet i Danelagen, ellers i England kalles det croft.[21] Endelsen -by i stedsnavn ses overalt i området.

Angelsaksisk og norrønt var såpass like språk at man kunne forstå hverandre, og det blandede språket som utviklet seg i Danelagen, har spredt seg og førte til at norrøne lånord ble tatt opp i engelsk, spesielt i nordøstlige dialekter.

Fire av de fem festningsbyene ble administrasjonsbyer i grevskapene de ligger i; Stamford var den eneste som ikke fikk slik status, antagelig på grunn av nærheten til Rutland som er et særegent område rent administrativt.

Referanser

rediger
  1. ^ Pons-Sanz, M. (2007): Norse-derived Vocabulary in late Old English Texts: Wulfstan's Works. A Case Study. Amsterdam P.O. Box 36224: John Benjamins Publishing Company. ISBN 8-7767-4196-6. s. 71.
  2. ^ Lass, Roger (1994): Old English: A Historical Linguistic Companion, Cambridge University Press. s.187, note 12. Sitat: «The Old English word Dene «Danes» usually refers to Scandinavians of any kind; most of the invaders were indeed Danish (East Norse speakers), but there were Norwegians (West Norse [speakers]) among them as well.»
  3. ^ Quadripartitus er et manuskript samlet av kong Henrik I av England, bestående av angelsaksiske lover i latinsk oversettelse, samlet etter den normanniske erobringen, men bestående av lover fra før 1066.
  4. ^ Holman, Katherine (2007): The Northern Conquest: Vikings in Britain and Ireland, Signal Books Ltd, s. 157
  5. ^ Thomason, Sarah Grey; Kaufman, Terrence (1992): Language Contact, Creolization, and Genetic Linguistics, opptrykk, University of California Press, s. 362
  6. ^ Lapidge, Michael, red. (2008): The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, s. 136
  7. ^ Sitert av Hall, Richard (2010): Viking Age Archaeology (series Shire Archaeology), s. 22; tilsvarende også hos Jones, Gwyn (1984): A History of the Vikings. Revi. utg., Oxford: Oxford University Press, s. 221.
  8. ^ The Danelaw - population, culture and heritage
  9. ^ Sawyer, Peter (2001): The Oxford Illustrated History of the Vikings, Oxford Paperbacks; ILL edition, s. 52–55
  10. ^ Året 865 i Den angelsaksiske krønike,, engelsk oversettelse i Project Gutenberg.
  11. ^ Flores Historiarum: Rogeri de Wendover, Chronica sive flores historiarum, s. 298-299. red. H. Coxe, Rolls Series, 84 (4 bind, 1841–42)
  12. ^ Higham, N.J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350-1100. Stroud: Sutton. ISBN 0-86299-730-5
  13. ^ Haywood, John (1995): The Penguin Historical Atlas of the Vikings, Penguin Books, s. 62
  14. ^ Precedo, John: "A Brief History of Merton: Part 1 - Romans to the Norman Conquest". Tooting Website - History. Arkivert fra originalen den 13. april 2005.
  15. ^ Carr, Michael (juni 2001): «Alfred the Great Strikes Back» i: Military History Journal, s. 65
  16. ^ Abels, Richard (1998): Alfred the Great: War, Kingship and Culture in Anglo-Saxon England. Abingdon: Routledge. ISBN 0-5820-4047-7. s. 153–154
  17. ^ Den angelsaksiske krønike, oppslag for året 878, engelsk oversettelse ved Project Gutenberg.
  18. ^ Kendrick, T.D. (1930): A History of the Vikings. New York: Charles Scribner's Sons. s. 238.
  19. ^ Hadley, D. M. (2000): The Northern Danelaw: Its Social Structure, c. 800–1100. Leicester University Press, s. 310
  20. ^ «Danelagen», europas-historie.net
  21. ^ 1100-tallets landsby, thehistoryofengland.co.uk

Litteratur

rediger
  • Stenton, Frank M. (1910): Types of Manorial Structure in the Northern Danelaw, London.
  • The Anglo-Saxon Chronicles, Tiger Books International, oversatt av Anne Savage, 1995.
  • Mallett, Lynda; Reddish, Stuart; et al (2012): Community archaeology at Thynghowe, Birklands, Sherwood Forest; Transactions of the Thoroton Society of Nottinghamshire, bind 116.
  • Mawer, Allen (1911): «Danelagh» i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica 7 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 803–804.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Danelagen&oldid=25175824»