Delegazione per l'Assistenza degli Emigranti Ebrei eller DELASEM (Delegasjonen for assistanse til jødiske emigranter) var en italiensk og jødisk motstandsorganisasjon som virket i Italia fra 1939 til 1947. Det er blitt anslått at DELASEM i løpet av Andre verdenskrig var i stand til å distribuere mer enn tilsvarende 1.200.000 amerikanske dollar i støtte, hvorav nesten 900.000 $ kom fra utenfor Italia.[1]

Italia under DELASEMs mest kritiske fase

Organisasjon rediger

DELASEM ble opprettet den 1. desember 1939 som en forening autorisert av den fascistiske italienske regjering, på initiativ av Dante Almansi og den jødiske genovesiske advokat Lelio Vittorio Valobra, henholdsvis formann og nestformann for Unionen av jødiske samfunn i Italia. Dens offisielle formål var å hjelpe andre flyktninger og utlendinger som ble internert i Italia og å lette emigrasjonen for dem.[1]

De utenlandske jødiske flyktninger i Italia var foruten de mest grunnleggende livsnødvendigheter. De ble fratatt sin rett til opphold på italiensk jord av raselovene av 1938 og ble fra 15. juni 1940 bragt til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig Ferramonti di Tarsia (Cosenza).[2]

DELASEMs hovedsete ble etablert i Genova under ledelse av Lelio Vittorio Valobra. Midler kom hovedsakelig gjennom Paris fra internasjonale jødiske institusjoner som American Jewish Joint Distribution Committee og Hebrew Immigrant Aid Society, men også fra midler innsamlet i Italia.[1]

Organisasjonen var lovlig frem til 8. september 1943. Både før og etter at den var erklært ulovlig, mottok DELASEM støtte fra medlemmer av den katolske kirke, inkludert Paven: Det jødiske DELASEM-medlemmet Giorgio Nissim fra Pisa etterlot seg skrifter der han forteller at prestene han hadde samarbeidet med «hadde mottatt ordre om å opprettholde forbindelser [med DELASEM] fra Pius XII, som var paven den gangen.»[3] Etter den tyske okkupasjon av Paris fungerte Sveits som bindeledd mellom DELASEM og internasjonale veldedige organisasjoner.[2]

For å gjennomføre sine mål brukte DELASEM et nettverk av «korrespondenter», kontaktpersoner blant de internerte i leirene og på sndre slags interneringssteder. I et regjeringssirkulære datert 18. mai 1942 minnet det fascistiske innenriksdepartementet om at disse korrespondentenes aktiviteter var begrenset utelukkende hjelp med «veldedig formål og formaliteter for emigrasjon.»[1] Til tross for begrensninger mellom 1939 og 1943 lyktes det DELASEM å hjelpe mer enn 9000 jødiske flyktninger og hjelpe 5000 av dem med å forlate Italia og nå nøytrale land, først og fremst Spania.[1]

Spesiell oppmerksomhet ble viet barn. I 1942 ble «DELASEM dei Piccoli» (DELASEM for de små) grunnlagt i Firenze, med det særlige formål å yte assistanse til internerte barn, skaffe dem bøker, medisinsk behandling, leker og klær. I leiren Ferramonti di Tarsia etablerte de en «barnekantine», som bidro betydelig til å forbedre kårene for spedbarn og barn internert der. På Villa Emma i Nonantola organiserte DELASEM-delegaten Mario Finzi i samarbeid med pater Arrigo Beccari og Dr. Giuseppe Moreale en barnehjemsmodell som i omtrent ett år kunne ta seg av en gruppe på hundre barn fra Tyskland og Balkan.[2]

Arbeide i undergrunnen under den italienske sosialrepublikks tid (1943-45) rediger

Etter våpenhvilen i Cassibile 8. september 1943 og begynnelsen på den tyske okkupasjon av Italia gikk DELASEM under jorden. Den italienske sosialrepublikk som nå overtok, definerte i november samme år i Verona-manifestet hvem som var landets «utenlandske fiender»; og med dette kunne da over 6000 jøder (menn, kvinner og barn) bli deportert fra leirene i Italia og ende opp med å bli myrdet i utryddelsesleirene i Auschwitz.[1]

Lelio Vittorio Valobra, hjulpet av Raffaele Cantoni og Massimo Teglio, tok kontakt med kardinal Pietro Boetto, som ledet erkebispedømmet Genova, og han instruerte sin sekretær fader Francesco Repetto om at arbeidet for jødene kunne fortsette og DELASEM ytes materiell hjelp og samarbeide med å skaffe ly til jøder, både de italienske og de utenlandske. Arrestordrer og Valobras og Cantonis deportasjon til Sveits, førte til at DELASEM delte seg i to - mellom Roma og Genova.[2]

DELASEM i Roma rediger

 
Fader Maria Benedetto

De regulære kontakter mellom Roma, Genova og de sentrale finansieringskilder i Sveits ble abrupt avbrutt av arrestasjoner og av Raffaele Cantonis deportasjon. Kontoret på Lungo Tevere Sanzio måtte stenges, men DELASEM fortsatte å operere i Roma til frigjøringen under ledelse av de jødiske delegater Septimius Sorani, Giuseppe Levi og kapusinerpateren Maria Benedetto.

Convento dei Cappuccini (kapusinerklosteret i Roma) ble komiteens hovedkvarter, og finansieringsstrømmen ble gjenopprettet takket være de britiske og amerikanske diplomatiske semdemenn ved Den Hellige Stol (Vatikanet). I tillegg dette kunne pater Maria Benedetto reise to ganger til Genova, og returnere til Roma med store pengesummer.[4]

I løpet av de ni måneder under nazistisk okkupasjon var bistanden verdt «omtrent 25.000.000 lire», og kom mer enn 4000, hvorav 1500 utlendinger og 2500 italienere, til gode. DELASEM i Roma klarte også å formidle skjulesteder og distribuere falske dokumenter.[4]

DELASEM i Genova rediger

Pengestrømmen mellom Sveits (hvorfra Valobra og Cantoni opererte) og hovedkvarteret i Genova forble fungerende, delvis på grunn av bistand fra den apostoliske nuntius i Bern, Msgr. Filippo Bernardini.[5]

Samarbeidet mellom Massimo Teglio (en jødisk leder) og kardinal Pietro Boetto og kirkens kurie i Genova fungerte som det sentrale navet for sistruibusjonen av den internasjonale bistand til jødene i Nord- og Sentral-Italia under hele den tyske okkupasjonen. Driften av dette skjedde ved et samarbeid mellom Massimo Teglio og fader Francesco Repetto, kardinal Boettos sekretær. Fader Repetto var fra juli 1944 etterlyst Gestapo, og måtte skjule seg i fjellene, og det ble da fader Carlo Salvi som fortsatte samarbeidet med Massimo Teglio frem til frigjøringen.[5]

Lenker mellom Genova og Sentral- og Nord-Italia rediger

Til å fungere som kurerer mellom Genova og jødene i det sentrale og nordlige Italia var Raffaele Cantoni (frem til han ble deportert), Mario Finzi (frem til han ble arrestert og deportert) og Giorgio Nissim (som fortsatte å operere i Toscana gjennom hele krigsperioden) og en gruppe prester som pater Repetto la opp et presist reiseprogram for, slik at de fikk distribuert midlene sam ble mottatt fra Sveits[6]:

Erkebiskop Giovanni Cicali nådde ut til flere steder, blant annet til Firenze og Arezzo. Fader Giovanni De Micheli dro til Penne, Teramo, Chieti, Ascoli Piceno, Macerata og San Severino Marche. Msgr. Alessandro Piazza (som da var biskop av Albenga) reiste til Brescia og deretter til Como. Fader Gian Maria Rotondi dro til Siena, Grosseto, Lucca og Pescia. Fader Carlo Salvi dro til Verona, Rovigo, Belluno, Treviso og Vittorio Veneto. Fader Traverso Natale dro til Torino og Assisi. Fader Raffaele Storace nådde først Asti og deretter Aosta, Susa, Casale, Ivrea, Alba og Pinerolo. Fader Giuseppe Viola besøkte Mondovì, Cuneo og Fossano.[6]

Alle disse reisene og leveringen av midler ble nøyaktig dokumentert med kvitteringer fra kardinaler, biskoper og prester, og beløpene levert på vegne av kardinal Boetto.[6]

Organisasjonen på lokalt nivå rediger

På lokalt nivå kunne DELASEM, på grunn av sine kontakter allerede etablert i tidligere år, regne med et bredt og inkluderende nettverk av medvirkning mellom jøder, medlemmer av den italienske resistenza, prester, borgere, politifolk, tjenestemenn og til og med noen medlemmer av den tyske hær.

 
Plakett fra 1970 i San Sebastiano i Milano «til minne om den ukjente deporterte».

Trass i mange vanskeligheter viste DELASEM stor effektivitet når det gjaldt bistand til livsunderhold, bosteder og i mange tilfeller ulovlig emigrasjon til Sveits av rundt 35.000 italienske og utenlandske jøder som overlevde forfølgelsene i Italia. Genova, Roma, Torino, Milano, Assisi, Firenze, Lucca, og Borgo San Dalmazzo var noen av sentrene der DELASEM lyktes i å operere mest effektivt.[2]

De som styrte DELASEM i løpet av undergrunnsperioden var hovedsakelig jøder:

Arrestasjoner og deportasjoner (hvorav blant andre Richard Pacifici, Nathan Cassuto og Mario Finzi) førte til et økt ansvar på de ikke-jødiske medlemmer, som bidro betydelig til å holde strømmen av bistand i gang.[2]

Blant ikke-jøder som kom i kontakt med DELASEM eller jobbet for det er:

  • Biskopene Pietro Boetto i Genova, Elia Dalla Costa i Firenze, Giuseppe Placido Nicolini i Assisi, Maurilio Fossati i Torino, Alfredo Ildefonso Schuster i Milano og Antonio Torrini i Lucca;
  • Prestene Francesco Repetto, Carlo Salvi i Genova, Vincenzo Barale i Torino, Leto Casini, Cipriano Ricotti, Julius Facibeni, Giovanni Meneghello og Enrico Bartoletti i Firenze, Arturo Paoli i Lucca, Giuseppe Bicchierai i Milano, Raimondo Viale og Francesco Brondello i Borgo San Dalmazzo, Arrigo Beccari Nonantola, Aldo Brunacci og Rufino Nicacci i Assisi, Federico Vincenti i Perugia, Maria Benedetto, Armando Alessandrini, og Francesco Antonioli i Roma;[4]
  • Katolske legfolk som Claudio Lastrina, Angelo De Fiore, Odoardo Focherini, Luigi og Trento Brizi, Giuseppe Moreali og Giorgio La Pira. [6]

Redningen av barna i Villa Emma rediger

Et spektakulært eksempel på DELASEMs organisatoriske kapasitet gjelder redningen av barna på Villa Emma i Nonantola. På grunn av prestene Arrigo Beccaris og Giuseppe Morealis innsats ble det på mindre enn 36 timer etter tyskernes ankomst i september 1943, fordelt og skjult mer enn hundre barn fra DELASEM-barnehjemmet gjemt blant familier i området, og deretter smuglet over til Sveits. Bare ett av dem, som var sykt og var blitt bragt til et sanatorium, ble tatt til fange og sendt til sin død i Auschwitz. Boken Fields of the Duce: The Civilian Internment in Fascist Italy (1930–1943), av Charles Spartacus Capogreco, beskriver denne flukten, og likeså TV-filmen fra 2004 The Flight of the Innocents ble produsert av den fjernsynsstasjonen RAI.[7]

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Sandro Antonimi, DELASEM: Storia della più grande organizzazione ebraica di soccorso durante la seconda guerra mondiale (De Ferrari: Genova, 2000)
  2. ^ a b c d e f S. Sorani, L'assistenza ai profughi ebrei in Italia (1933-1947). Contributo alla storia della DELASEM (Carocci: Roma 1983)
  3. ^ Zenit.org, 8. april 2003, Pius XII Told Catholic Groups to Assist Those Fleeing Nazis
  4. ^ a b c Renzo De Felice: The Jews in Fascist Italy. Enigma 2001. Fra en rapport som fader Maria Benedetto skrev etter frigjøringen den 20. juli 1944, publisert i Mondadori, Milano 1977, s.752–54.
  5. ^ a b Enzo Collotti (a cura di), Ebrei in Toscana tra occupazione tedesca e RSI, 2 voll. (Carocci: Roma 2007)
  6. ^ a b c d Susan Zuccotti, Vatikanet og Holocaust i Italia' '(Mondadori: Milano 2001) 0300093101
  7. ^ Einaudi: Torino 2004

Eksterne lenker rediger