Dødsmarsjen fra Brno

Dødsmarsjen fra Brno (tysk: Brünner Todesmarsch) var en del av den kollektive fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter den andre verdenskrigen. Mer enn 20 000 mennesker ble drevet til fots fra Brno til Østerrike, hvorav minst 2 000 døde underveis.

Minnetavle ved Niebelungenbroen i Linz. Teksten lyder: - Ved passeringen av denne broen, endte i 1945, fordrivelsens lidelse for titusener av sudettyskere. Oberösterreich nord for Donau, var fremdeles okkupert av Den røde armé.

Det såkalte Nasjonalutvalget for Stor-Brno bestemte 29. mai 1945 å utvise samtlige tyskspråklige kvinner, barn og gamle fra den nå tsjekkiske byen Brno og omegn (tysk: Brünn). Etnisk tyske menn mellom 14 og 60 var allerede arrestert og bragt i fangeleire. På kvelden den 30. mai ble ca. 20 000, kanskje så meget som 26 000 mennesker samlet på et torg i Brno. Derfra ble de drevet til fots mot Østerrike, i første omgang over Donau til Linz. Om morgenen 31. mai strakk rekken av mennesker seg 16 kilometer og folkemengden økte senere til 28.000 med personer fra byer på veien. Bare noen få, enkelte høygravide og svært syke, ble tilbake i Brno. Resten tilbakela minst 60 kilometer til fots. I løpet av marsjen døde mer enn 2 000 personer, ifølge enkelte kilder mer enn 5 000 mennesker. Før krigen var omkring 25 % av Brnos 270.000 innbyggere tysktalende, i år 2000 var det et par hundre igjen av den tysktalende befolkningen. Noen døde av utmattelse, mens andre ifølge vitner, ble slått ihjel. Blant de fordrevne var også noen tsjekkiske jøder som noen dager tidligere hadde blitt befridd fra konsentrasjonsleire.

Dødsmarsjen var en del av den første såkalte «ville» fordrivelsen, fra krigens avslutning til undertegningen av Potsdamavtalen. Deretter fulgte den «regulerte» fordrivelse, som i det vesentlige var avsluttet i 1947.

• 
  Massegrav med 186 døde i Drasenhof.
• 
  Grav med 86 ofre fra dødsmarsjen (Erdberg).

Se også

• Beneš-dekretene