Døden i gatene

Døden i gatene
Generell informasjon
SjangerDrama
UtgivelsesårNorge
Prod.landNorge Norge
Lengde96 min.
SpråkNorsk
Aldersgrense11 (Norge)
Bak kamera
RegissørArnljot Berg
ProdusentArnljot Berg
ManusforfatterArnljot Berg
MusikkEgil Monn-Iversen, visetekster av Klaus Hagerup
SjeffotografFinn Bergan
Foran kamera
MedvirkendeGrynet Molvig og Per Tofte
Annen informasjon
Filmformatfarger
Prod.selskapArnljot Berg Filmproduksjon A/S
Eksterne lenker

Døden i gatene er en norsk film av Arnljot Berg fra 1970. Filmen foregår i et nært science-fiction aktig samfunn, med flere likheter til det moderne Norge. Historien skildrer den kraft som ligger i oppstand og demonstrasjoner i samfunnet og hvor langt den kan trekkes.

HandlingRediger

Historien begynner med en gjeng av intelligente gerilja-soldater, frilynte hippier og barske motorsyklister som friker ut og prøver å overbevise befolkningen at de blir neddopet av forbrukersamfunnet mens de samtidig blir styrt av en demokratisk fasciststat med væpnet politi. Etter å ha demonstrert og blitt trakkasert av myndighetene får ungdommen nok. De bestemmer seg for å gjøre et politisk kupp ved å først ta over pressen, så kidnappe regjeringen, og til slutt å pasifisere befolkningen ved å helle et hypnotiserende potensmiddel i drikkevannet deres. Til slutt ender alt i en blodig massakre hvor ungdommen blir skutt av militæret.

BakgrunnRediger

Filmen ble laget knapt to år etter Parisopptøyene i 1968, og under fremveksten av sekstiåtter-bevegelsen i norsk studentliv. Regissøren ønsket å dele sin tolkning av samtidens turbulente politiske verdensbilde, og hvordan ungdomsopprør kan misbrukes med bakteppe av større internasjonale interesser. Hensikten var å vise hvordan dessertgenerasjonen hadde vokst opp uten frykt for det etablerte, hvordan opprørsånden i Europa og USA ville spre seg til Norden, og hva som ville bli konsekvensene av en norsk sekstiåtter-revolusjon. [1] Nærmere 500 ungdommer fra Oslo-området deltok som statister, i rollen som revolusjonens fortropper. Dette var ungdommer fra miljøer rundt forsøksgym, universitetet, anarkistene i Hjelmsgate/Gateavisa, Club 7, viseklubben Dolphins, SUF m-l og flere. [2]

MottakelseRediger

Anmeldelsene i samtiden forble lunkne, ettersom de mente at filmen ikke hadde noe tydelig budskap å komme med. Kritikeren Øyvind Thorsen hevdet at en kunne stoppe de opprørske ungdommene simpelthen ved bruk av vanngevær, en halvtimes progressiv pop i radioen, eller simpelthen ved å rope; «Pell dere hjem!»

MedvirkendeRediger

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger