Cymbeline
Cymbeline (også kjent som Cymbeline, King of Britain og The Tragedy of Cymbeline), er et skuespill skrevet av William Shakespeare, basert på overleveringer om den keltiske kong Cunobelin som Shakespeare kom over i Holinsheds krønike fra 1587, der det berettes om en konge ved navn Kymbeline, etterkommer av kong Lear, som skulle ha regjert de britiske øyer fra 33 f.Kr. til år 2 e.Kr. Intrigen er velkjent - mannen som inngår veddemål om at kjæresten hans er trofast, bare for å tape veddemålet - og finnes i et utall versjoner, der Shakespeare ser ut til å ha foretrukket Boccaccios, gjengitt i Dekameronen («Frederyke fra Jennen»), som ikke ble trykt i engelsk oversettelse før tidligst i 1603, så Shakespeare må ha lest den italienske utgaven.[1] Cymbeline låner også diverse stoff fra folkeeventyr.[2]
| Cymbelin | |||
|---|---|---|---|
| orig. Cymbeline | |||
 | |||
| Tekst | William Shakespeare | ||
| Sprog | Engelsk | ||
| Tilblivelse | 1610 | ||
| Genre | Skuespill | ||
| Annen informasjon | |||
Selv om skuespillet ble oppført som en tragedie i First Folio, blir den i vår tid vanligvis regnet som en romanse eller til og med en komedie. På samme måte som Othello og Vintereventyret tar det opp temaene «uskyld» og «sjalusi». Det er ukjent når stykket ble skrevet, men det ble framført så tidlig som i 1611.[3]
At stykket fremstod utroverdig, fremgår av notatene til legen og astrologen Simon Forman etter å ha sett en forestilling i 1611: «Cymbeline som Englands konge i Lucius’ tid. Lucius kom fra Octavius Caesar etter tributt og fikk avslag, og derfor vendte tilbake med en større hær som gikk i land ved Milford Haven...Tre lovløse, hvorav to var Cymbelines sønner, stjålet fra ham da de var to år gamle...og en av dem tok livet av Cloten...og hvordan italieneren gjemte seg i en kiste...og i nattens mulm og mørke mens hun sov, krøp ut av kisten, og så henne i sengen og merkene på kroppen hennes.» Skuespillerne tilbringer påfallende mye tid med å sove. Imogen er bedøvet, mens Posthumus opplever en drøm mens han sover i fengselet.[4]
Handlingsreferat rediger
Stykket handler mindre om Cymbeline, Romerrikets vasall i Storbritannia, enn om hans tre morløse barn. De to sønnene, Guiderius og Arvirargus, ble bortført i toårsalderen av forræderen Belarius, 20 år før skuespillet tok til. De oppfostres i villmarken av en gamle tjener. Det eneste barnet Cymbeline har igjen, er datteren Imogen, som i all hemmelighet har giftet seg med sin kjæreste Posthumus Leonatus - medlem av Cymbelines hoff. Kjæresteparet har byttet smykker som pant på sin kjærlighet: Imogen med et armbånd, Posthumus med en ring. Men Cymbeline avviser ekteskapet deres og forviser Posthumus, fordi Imogen (som Cymbelines eneste barn) må skaffe den britiske tronen en tronarving med blått blod.
I mellomtiden intrigerer Cymbelines dronning for å få sin sønn fra første ekteskap, den ondskapsfulle og feige Cloten, gift med Imogen for å sikre at han kommer på tronen. Dronningen planlegger også å myrde både Imogen og Cymbeline, og skaffer seg gift fra en lege, Cornelius, som imidlertid bytter ut giften med et ufarlig produkt. Så langt et klart eventyrmotiv, men nå følger historien Shakespeare lånte fra Boccaccio: Posthumus bor nå i Italia, hvor han møter Iachimo. Han utfordrer den stolte Posthumus til et veddemål: Iachimo tror at han klarer å forføre Imogen, som Posthumus har rost for hennes kyskhet. Deretter skal han bringe bevis til Posthumus på Imogens utroskap, og i så fall få Posthumus' ring.
Hvis Posthumus vinner, må Iachimo betale ham, men også møte Posthumus i en duell med sverd. Iachimo reiser deretter til Storbritannia, hvor han går forgjeves inn for å forføre den trofaste Imogen. Men dette fungerer ikke, og Iachimo gjemmer seg i Imogens værelse. Mens hun sover, kommer han frem for å stjele Posthumus' armbånd fra henne. Han legger også merke til hvordan rommet hennes ser ut, så vel som en føflekk på Imogens delvis nakne kropp. Dermed kan Iachimo presentere falske bevis for Posthumus, om at han har forført henne. Tilbake i Italia klarer Iachimo å overbevise Posthumus om at han lyktes i å forføre Imogen.
I sin vrede sender Posthumus straks to brev til Storbritannia: ett til Imogen, og ber henne møte ham ved Milford Haven; det andre brevet til sin tjener Pisanio, med ordre om å drepe Imogen ved Milford Haven. Det vil ikke Pisanio. Imogen forkler seg som gutt, og tar navnet «Fidele». Hun flykter ut i villmarken, gjenkjenner sine to brødre, og Cymbeline får tilbake alle sine tre barn og en svigersønn. Tilbake ved Cymbelines hoff nekter Cymbeline å betale tributt til den romerske ambassadøren Caius Lucius, som advarer om at den romerske keiser i så fall kan tenkes å foreta en invasjon av Storbritannia. Cymbelines sluttord er likevel: «Pardon's the word to all» )««Nåde» er ordet som rettes til alle») - etter fem akter med svik, korrupsjon, mord og bedrag.[5]
Rollefigurer rediger
- Cymbeline, kongen av Britannia
- Dronningen, Cymbelines gemalinne
- Cloten, dronningens sønn med en tidligere ektefelle
- Imogen / Innogen, Cymbelines datter med en tidligere dronning; senere opptrer Imogen i forkledning som pasjen Fidele
- Posthumus Leonatus, Imogens ektemann
- Belarius, en forvist lord som lever i forkledning under navnet Morgan
- Guiderius & Arviragus, Cymbelines sønner, som ble kidnappet som spedbarn av Belarius/Morgan og oppdratt av ham under navnene Polydore og Cadwal
- Philario, venn av Posthmus
- Iachimo / Jachimo / Giacomo, en romersk lord som er venn av Philario
- Helen, en av Imogens hoffdamer
- Caius Lucius, general for de romerske styrkene
- Pisanio, tjeneren til Posthumus
- Cornelius, lege ved hoffet
- En romersk kaptein
- To britiske kapteiner
- En fransk herre, venn av Philario
- To lorder ved Cymbelines hoff
- To herrer av de samme
- To fengselsvoktere, lorder, damer, romerske senatorer, tribuner, en nederlandsk gentleman, en spansk herre, en spåmann, musikere, offiserer, kapteiner, soldater, budbringere og andre deltakere
På norsk rediger
Stykket ble først oversatt til bokmål av A. Trampe Bødtker (Somes forlag, 1924) og til nynorsk av Henrik Rytter (Samlaget, 1933). Ny oversettelse til bokmål ved Kristian Smidt 1996.
Referanser rediger
- ^ Kilder til Cymbeline
- ^ Kilder til skuespillet
- ^ Wells, Stanley; Dobson, Michael, red. (2001): The Oxford Companion to Shakespeare, Oxford University Press, s. 101.
- ^ Cynthia Marshall: A modern perspective: Cymbeline
- ^ David Zahl: Pardon's the word