Conqueror
Conqueror er en britisk stridsvogn med 120 mm kanon fra etterkrigstiden, ofte klassifisert som en tung stridsvogn. Den hadde modellnummer FV214 og den formelle betegnelsen Tank, Heavy Gun No 1 120 mm Conqueror. Den ble tatt fram som et svar på de sovjetiske IS-3 og hadde kraftigere kaliber.[1] enn sin stallkamerat Centurion, som var bestykket med en 20-punder (83,4 mm). Rollen til Conqueror var å støtte Centurion med langttrekkende panservern på slagmarken, og de ble delt ut ni til hvert regiment, og vanligvis organisert i egne støttetropper.
| FV214 Conqueror | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Produsent | Royal Ordnance Factory | ||
| Produsert | 185 | ||
| Mannskap | 4 | ||
| Tekniske data | |||
| Lengde | 7 720 | ||
| Bredde | 4 000 | ||
| Høyde | 3 200 | ||
| Motor | Rolls-Royce Meteor M120 | ||
| Motoreffekt | 604 kW 810 hk | ||
| Drivverk | Belter | ||
| Hjuloppheng | Horstmann | ||
| Vekt | 66 000 kg | ||
| Annet | |||
| Hovedbestykning | 120 mm kanon | ||
| Annen bestykning | 2× mitraljøse | ||
| Pansring | 178 | ||
Historie og utvikling rediger
Chassiset var fra A45 Infantry Support Tank, påbegynt i 1944 like etter A41 Centurion. Etter krigen ble prosjektet gjort om til den såkalte Universal Tank-modellen fra FV200-serien. 200-serien skulle bruke samme skrog for alle kjøretøytyper (selvdrevet artilleri, pansret personellkjøretøy, tre forskjellige stridsvogner og så videre). En stridsvognmodell skulle være den tunge FV201 på 55 tonn med en 83,4 mm kanon.
I 1949 ble det besluttet å oppgradere bestykningen til 120 mm. Siden dette forsinket ble FV201-skroget kombinert med kanontårnet fra en Centurion for å skape FV221 Caenarvon. FV221 skulle kanskje ha blitt hovedmodellen, såkalt main battle tank, men siden A41 Centurion ble så vellykket var det ikke lenger behov for dette kjøretøyet. I stedet ble Caenarvon bare brukt til utviklingsformål. I 1955 ble den første Conqueror produsert. 20 av Mark I-varianten og 165 av Mark 2-varianten ble etter hvert bygget. Produksjonen fortsatte fram til 1959[1]. Lufta hadde gått ut av ballongen etter at Centurion fikk sin L7 105 mm kanon.
Et antall av vognene er bevart, for eksempel ved Bovington stridsvognmuseum og Imperial War Museum Duxford i Storbritannia, Musée des Blindés i Frankrike og Kubinka stridsvognmuseum i Russland. Et eksemplar er på private hender i Littlefield-samlingen.
Teknisk rediger
En spesiell egenskap ved Conquerors ildledningssystem var at vognkommandøren kunne peke ut mål for skytteren gjennom sine egne sikter og ved hjelp av en avstandsmåler. Når skytteren var klar for å engasjere målet så lå avstanden og retningen allerede klar for ham, og vognkommandøren var allerede i gang med å lete opp neste mål. Dette lignet på andre systemer brukt på tyske stridsvogner under krigen, men ble ikke tatt i allmenn bruk før elektroniske systemer med samme funksjonalitet kom på M1 Abrams og Challenger 2.
Kanonen var et amerikansk design med separat drivladning og prosjektil, som den senere Chieftain. Drivladningen var ikke i pose, men i en messingpatron, noe som var litt sikrere men reduserte antall granater om bord til 35.
Pansringen var veldig tung for tidsperioden, spesielt i fronten, hvor den var 178 mm i horisontalplanet[1]. Dessverre gjorde dette, sammen med det store tårnet, vognen veldig tung, med påfølgende redusert topphastighet og pålitelighetsproblemer. Det begrenset også broene kjøretøyet kunne krysse. Conqueror hadde dog gode terrengegenskaper og kunne kjøre fra den på papiret raskere Centurion på øvelser.
Varianter rediger
- Mark I
- Mark II
Andre kjøretøyer bygget på Conqueror-chassis rediger
_Tank.jpg)
- FV222 Conqueror bergepanser (ARV) Mk 1
- 8 ble produsert av Mark 1-varianten og 20 av Mark 2-varianten. Vekten var 57 tonn, og den var utstyrt med en 45 tonn vinsj.
Referanser rediger
- ^ a b c Ford, Roger (1997). The World's Great Tanks from 1916 to the present day. Brown Packaging Books Ltd. s. s. 119. ISBN 1-897884-29-X.