Clifford Benjamin Brown (født 30. oktober 1930 i Wilmington, Delaware, død 26. juni 1956 ved Philadelphia) var en amerikansk jazzmusiker (trompet), kjent som kanskje det mest lysende talent i generasjonen musikere som kom etter Charlie Parker.

Clifford Brown
Født30. okt. 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wilmington
Død26. juni 1956[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (25 år)
Pennsylvania
BeskjeftigelseTrompetist, komponist, jazzmusiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedDelaware State University
University of Maryland Eastern Shore
Howard High School of Technology
NasjonalitetUSA
Medlem avAmerican Federation of Musicians. Local 496 (New Orleans, La.)[6]
Gigi Gryce Clifford Brown Sextet
Musikalsk karriere
SjangerJazz, bebop
InstrumentTrompet, gitar[7]
Aktive år1952
PlateselskapBlue Note
Nettstedhttp://www.cliffordbrown.net/
IMDbIMDb

Inspirasjon

rediger

To av Browns største inspirasjonskilder var Charlie Parker og trompetisten Fats Navarro. Etter studier ved Maryland University, spilte han i Atlantic City i Tadd Damerons «Big Ten», deretter i Philadelphia-miljøet med Miles Davis, Fats Navarro, J.J. Johnson og Charlie Parker en tid.

Europa

rediger

Med Art Farmer ledet Brown en oktett med Arne Domnérus, Lars Gullin, Bengt Hallberg og andre, som foretok innspillinger i Stockholm (1953). Perioden avstedkom også Paris-innspillingene med Gigi Gryce (1953).

Brown medvirket i Chris Powells «Blue Flames» en tid, før han ble engasjert i Lionel Hamptons orkester (1953), på en Europa-turne der han også besøkte Norge.

Toneangivende ensemble

rediger

Derpå flyttet Brown til Art Blakeys band og etablerte det toneangivende Max Roach-Clifford Brown Quintet (med Roach på trommer), Richie Powell piano, George Morrow bass og Harold Land/Sonny Rollins saksofon. Brown skrev blant annet jazzklassikeren Joy Spring (1954) til dette orkesteret. Browns briliante spill kan nytes til sitt fulle ved siden av en Sonny Rollins i toppform på plata (gitt ut i Rollins navn) "Plus Four" (Prestige, 1956).

Tragedien

rediger

Brown døde i en bilulykke før fylte 26 år, der også pianisten hans, Richie Powell (bror av Bud Powell) og dennes unge kone omkom. Hans siste innspilling var med Clifford Brown Sextet, med opptak fra 25. juni (The beginning and the end, 1956). Jazzmusikeren Benny Golson skrev senere klassikeren I remember Clifford (1957) til minne om Brown. En av flere biografier er Nick Catalano, Clifford Brown : The Life and Art of the Legendary Jazz Trumpeter (2000).

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Clifford-Brown, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brown-clifford, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 60900814, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rf6gjc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Local 496 Membership Directory, American Federation of Musicians[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Local 496 Membership Directory, American Federation of Musicians, 1940-årenedate QS:P,+1940-00-00T00:00:00Z/8, OCLC 24033750, Wikidata Q66948585 

Eksterne lenker

rediger