Clifford Brown

Clifford Benjamin Brown (født 30. oktober 1930 i Wilmington, Delaware, død 26. juni 1956 ved Philadelphia) var en amerikansk jazzmusiker (trompet), kjent som kanskje det mest lysende talent i generasjonen musikere som kom etter Charlie Parker.

Clifford Brown
Clifford Brown (трафарет).jpg
Født30. okt. 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
WilmingtonRediger på Wikidata
Død26. juni 1956[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (25 år)
PennsylvaniaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Trompetist, komponist, jazzmusikerRediger på Wikidata
Utdannet ved Delaware State University, University of Maryland Eastern ShoreRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Federation of Musicians. Local 496 (New Orleans, La.)Rediger på Wikidata

InspirasjonRediger

To av "Brownie's" største inspirasjonskilder var Charlie Parker og trompetisten Fats Navarro. Etter studier ved Maryland University, spilte han i Atlantic City i Tadd Damerons «Big Ten», derpå i Philadelphia-miljøet med Miles Davis, Fats Navarro, J. J. Johnson og Charlie Parker en tid.

EuropaRediger

Med Art Farmer ledet Brown en oktett med Arne Domnérus, Lars Gullin, Bengt Hallberg og andre, som foretok innspillinger i Stockholm (1953). Perioden avstedkom også Paris-innspillingene med Gigi Gryce (1953). Brown medvirket i Chris Powells «Blue Flames» en tid, før han ble engasjert i Lionel Hamptons orkester (1953), på en Europa-turne der han også besøkte Norge.

Toneangivende ensembleRediger

Derpå flyttet Brown til Art Blakeys band og etablerte det toneangivende Max Roach-Clifford Brown Quintet (med Roach på trommer), Richie Powell piano, George Morrow bass og Harold Land/Sonny Rollins saksofon. Brown skrev blant annet jazzklassikeren Joy Spring (1954) til dette orkesteret. Browns briliante spill kan nytes til sitt fulle ved siden av en Sonny Rollins i toppform på plata (gitt ut i Rollins navn) "Plus Four" (Prestige, 1956).

TragedienRediger

Brown døde i en bilulykke før fylte 26 år, der også pianisten hans, Richie Powell (bror av Bud Powell) og dennes unge kone omkom. Hans siste innspilling var med Clifford Brown Sextet, med opptak fra 25. juni (The beginning and the end, 1956). Jazzmusikeren Benny Golson skrev senere klassikeren I remember Clifford (1957) til minne om Brown. En av flere biografier er Nick Catalano, Clifford Brown : The Life and Art of the Legendary Jazz Trumpeter (2000).

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Clifford-Brown, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brown-clifford, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Find a Grave, Find a Grave 60900814, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rf6gjc, besøkt 9. oktober 2017

Eksterne lenkerRediger