Christiane Amanpour

britisk-iransk journalist, reporter og programleder

Christiane Amanpour (født 1958) er en iransk-britisk journalist og korrespondent for nyhetskanalen CNN. Hun har vært tilknyttet CNN siden 1983 og hatt sitt eget program siden 2009.

Christiane Amanpour
Christiane Amanpour i 2021
FødtChristiane Maria Heideh Amanpour
12. jan. 1958[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Ealing
BeskjeftigelseJournalist, skribent, korrespondent, programleder, TV-programleder Rediger på Wikidata
Embete
  • UNESCO Goodwill Ambassador (2015–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUS Army War College
University of Rhode Island (–1983) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: journalistikk)
New Hall School
EktefelleJames Rubin (19982018)
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
13 oppføringer
Kommandør av Order of the British Empire
Peabody Award
George Polk Award (1996)
Alfred I. duPont–Columbia University-prisen
Edward R. Murrow-prisen (2002)[5]
Courage in Journalism Award (1994)[6]
Æresborger i Sarajevo (2000)
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Edward R. Murrow Lifetime Achievement Award (2002)
3. klasse av Ukrainas fortjenesteorden (2022)
Weintal Prize for Diplomatic Reporting (1996)[7]
Livingston Award for International Reporting
Walter Cronkite Award for Excellence in Journalism (2011)[8]

Tidlige år rediger

Amanpour er født i London[9] og vokste opp i Teheran. Hennes far er muslimsk iraner og hennes mor er engelsk og kristen.[10] Hun snakker flytende engelsk og persisk.

Amanpour fullførte det meste av barneskolen i Iran før hennes foreldre sendte henne til internatskole i England da hun var elleve år gammel. Hun gikk på Holy Cross Convent, en jenteskole som ligger i Chalfont St. Peter i Buckinghamshire. Seksten år gammel begynte hun på New Hall School i Chelmsford i Essex. Christiane Amanpur og familie returnerte til England like etter at den iranske revolusjon startet. Hun har understreket at de ikke var tvunget til å forlate landet, men returnerte til England da Irak anngrep landet. Familien ble værende i England ettersom de fant det vanskelig å returnere til Iran.[11]

Etter skoletiden på New Hall School flyttet Amanpour til USA for å studere journalistikk ved University of Rhode Island. Ved siden av studiene der arbeidet hun i nyhetsavdelingen til radiostasjonen WBRU-FM i Providence i Rhode Island. Hun laget også datagrafikk for NBC-stasjonen WJAR i Providence i Rhode Island.[12]

I 1983 fullførte hun en bachelorgrad i journalistikk ved University of Rhode Island med summa cum laude.[13]

 
Christiane Amanpour under Tribeca Film Festival i 2009

CNN rediger

I 1983 ble Amanpour ansatt som assistent i utenriksavdelingen til CNN i Atlanta i Georgia. Hennes første store oppdrag som korrespondent var å dekke Iran–Irak-krigen. I 1986 ble hun overført til Øst-Europa for å rapportere om endringene som var i emning der.[14] I 1989 ble hun stasjonert i Frankfurt am Main hvor hun rapporterte om de demokratiske revolusjonene i Øst-Europa. Takket være denne utenriksposten avanserte hun i CNN-systemet, og i 1990 ble hun korrespondent for CNNs New York-avdeling.

I 1990 og 1991 rapporterte hun fra Gulfkrigen etter invasjonen av Kuwait i 1990, noe som gav henne bred oppmerksomhet, og som var en hendelse som ble et vendepunkt for CNN. Deretter rapporterte hun fra Bosnia-krigen og andre konfliktområder. Reportasjene hennes fra Sarajevo under beleiringen av byen var sterkt følelsesladede, og derfor satte både seere og kritikere spørsmålstegn ved hennes objektivitet. Det ble hevdet at mange av hennes rapporter var ubalanserte og favoriserte de bosniske muslimene. Hun besvarte beskyldningene med at: «Det finnes situasjoner der man rett og slett ikke kan være nøytral, for hvis du er nøytral er du medskyldig. Objektivitet betyr ikke å behandle alle sider likt. Det betyr å la hver side bli hørt.»[15] Hun fikk et rykte for å være uredd under Gulf- og Bosnia-krigene og for sine rapporter fra konfliktområder.[16]

Fra 1992 til 2010 var Amanpour CNNs internasjonale sjefkommentator. I perioden 1996–2005 hadde hun også en deltids-kontrakt med tv-kanalen CBS programmet 60 Minutes. Hun laget fra fire til seks dyptgående internasjonale nyhetsrapporter per år.[17][18] Disse innslagene resulterte i at hun i 1998 ble tildelt en ny George Foster Peabody Award (den forrige i 1993). Da hun våren 2005 kunngjorde at hun ikke kom til å fortsette å arbeide for CBS, ble det hevdet at Hewitts etterfølger Jeff Fager ikke var en tilhenger av hennes arbeid, og ikke ville ha fornyet kontrakten hennes. Hewitt erklærte i et intervju at dersom han fremdeles hadde vært i CBS, hadde han sørget for at Amanpour fortsatte.[19]

I 2009 fikk hun sitt eget program Amanpour, et daglig intervjuprogram på CNN. Dette ble avbrutt av en kortvarig periode hos ABC hvor hun var anker i programmet This Week. I 2012 returnerte til CNN og sitt gamle program Amanpour.

Amanpour har fått eksklusive intervjuer med mange av verdens ledere, herunder de iranske presidentene Mohammad Khatami[20] og Mahmoud Ahmadinejad[21] samt presidentene av Afghanistan, Sudan og Syria. Etter 11. september var hun den første internasjonale korrespondenten som fikk intervjue Storbritannias statsminister Tony Blair, Frankrikes president Jacques Chirac og Pakistans president Pervez Musharraf.[22]

 
Amanpour under Verdens økonomiske forum i Davos i 2009

Bosnia-krigen rediger

Den 22. desember 1992, under Bosnia-krigen, rapporterte Amanpour fra Kiseljak, som ligger i nærheten av Sarajevo. Kiseljak var under kroatisk kontroll, byen var ikke blitt påført skader under krigen, og befolkningen hadde tilsynelatende alt den trengte. Amanpour rapporterte «Mens folk i Sarajevo dør av sult, lever serberne [som bor i Kiseljak] i overflod». Noen analytikere kritiserte denne reportasjonen som spredning av «feilinformasjon» og «vakre løgner».[23]

Den 9. oktober 1994 kritiserte Stephen Kinzer fra The New York Times Amanpours dekning av Bosnia-krigen. Kinzer siterte en kollegas beskrivelse av Amanpour da hun rapporterte om en terroristbombing i Markale, markedsplass for den bosniske byen Sarajevo:

[Christiane Amanpour] satt i Beograd da massakren på den markedsplassen fant sted, og hun gikk på luften og sa at det trolig var serberne som stod bak. Det var noe hun ikke hadde noen muligheter til å vite. Hun uttalte seg med en allvitenhet som ingen journalist har.[24]

I rettssaken mot Stanislav Galić, som var en serbisk general under beleiringen av Sarajevo, fremla påtalemyndigheten i januar 2004 en rapport som inneholdt vitneutsagn fra ammunisjonseksperten Berko Zečević. Sammen med to kolleger hadde Zečević funnet at granaten i den første Markale-massakren kunne ha blitt kastet fra seks ulike steder, hvorav fem ble kontrollert av Vojska Republike Srpske (VRS) og det siste av Armija Republike Bosne i Hercegovine (ARBiH). Stedet som ARBiH kontrollerte var på det tidspunktet synlig for UNPROFORs observatører, som meldte at ingen granat hadde blitt skutt fra den posisjonen. Zečević uttalte videre i sin redegjørelse at visse av granatens komponenter bare kunne ha vært produsert på ett av to steder, som begge var under kontroll av VRS. Retten kom til at Galić var skyldig i alle de fem granatangrepene som påtalemyndigheten hadde anklaget ham for, inkludert angrepet i Markale.[25]

Amanpour har svart på kritikken mot hennes rapportering «med mangel på objektivitet» fra krigen i det tidligere Jugoslavia:

Noen personer har beskyldt meg for å være pro-muslimsk i Bosnia, men jeg innså at vår jobb er å gi alle sider muligheten til å bli hørt, men i tilfeller av folkemord kan du ikke bare være nøytral. Du kan ikke bare si: «Vel, denne lille gutten ble skutt i hodet og drept i det beleirete Sarajevo og den fyren der gjorde det, men kanskje han var sint fordi han hadde en krangel med sin kone.» Nei, det er ingen likestilling der, og vi måtte fortelle sannheten.[26]

Verv rediger

Amanpour er styremedlem i Committee to Protect Journalists,[27] Center for Public Integrity,[28] og International Women's Media Foundation.[29]

TV og film rediger

Amanpour spilte seg selv i en episode av Gilmore Girls. Hun var en inspirasjon for rollefiguren Rory Gilmore, som ville bli journalist.

Hun spilte seg selv i filmene Iron Man 2 og Pink Panther 2.

Utmerkelser rediger

Amanpour regnes i dag som en av verdens mest anerkjente journalister og hun har vunnet flere priser, blant annet Peabody Award i 1993 og 1998.

Familie rediger

Amanpours onkel Nasollah Amanpour var gift med en yngre søster av general Nader Jahanbani, som var øverstkommanderende for Det keiserlige iranske luftforsvaret i nesten 20 år, inntil han ble henrettet av islamske revolusjonære i 1979. Kaptein Nasollah Amanpours kone var også søster av Khosrow Jahanbani, som var gift med prinsesse Shahnaz Pahlavi, den styrtede iranske sjahens førstefødte.[36]

Christiane Amanpours søster Lizzy Amanpour jobber som produsent for den britiske fjernsynskanalen Channel 4.

Amanpour er gift med James Rubin, en tidligere assisterende utenriksminister i USA og talsmann for utenriksdepartementet i Bill Clintons regjering. Ektemannen har også vært rådgiver – ikke formelt, men i gavnet – for utenriksminister Hillary Clinton og president Barack Obama. Deres sønn, Darius John Rubin, ble født i 2000. Familien flyttet fra London til New York i 2010, men i mai 2013 opplyste Rubin at familien ville returnere til London for å arbeide med flere prosjekter.[37] I oktober 2013 uttalte Amanpour i et intervju at de ville slå seg ned i London for godt.[38]

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Christiane-Amanpour, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Davos 2014 Participant List, uttrykt i referansen som 1958[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vr94p6, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0023927, besøkt 9. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ murrow.wsu.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.iwmf.org, besøkt 8. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ isd.georgetown.edu, besøkt 22. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ cronkite.asu.edu[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Christiane Amanpour's Biography». ABC News. Besøkt 23. august 2010. 
  10. ^ ABC News video: "Back to the Beginning: Bethlehem's Church of the Nativity" retrieved August 10, 2013 | Minute 6:06 | "My mother is a Christian from England and my father a Muslim from Iran. I married a Jewish American."
  11. ^ The Lesley Stahl Interview: Christiane Amanpour, at the Height of the Iranian Election Crisis Arkivert 25. juni 2010 hos Wayback Machine.
  12. ^ «CPJ Board of Directors». Committee to Protect Journalists. 
  13. ^ «Christiane Amanpour | 2012 Honorees | Amherst College». www.amherst.edu. Arkivert fra originalen 9. august 2020. Besøkt 25. juli 2020. 
  14. ^ «Christiane Amanpour, CNN International Chief Correspondent». White. Arkivert fra originalen 25. februar 2012. Besøkt 4. mars 2014. 
  15. ^ «Five Years Later, the Gulf War Story Is Still Being Told». New York Times. 12. mai 1996. 
  16. ^ «The Wooing Of Amanpour». Newsweek. 20. mai 1996. Besøkt 31. juli 2010. 
  17. ^ Learmonth, Michael (13. mai 2005). «Amanpour time’s up at ’60 Minutes’». Variety (engelsk). Besøkt 16. april 2017. 
  18. ^ «Amanpour Leaving '60 Minutes'» (engelsk). Besøkt 16. april 2017. 
  19. ^ «Amanpour Leaving '60 Minutes'» (engelsk). Besøkt 16. april 2017. 
  20. ^ «CNN - Transcript of interview with Iranian President Mohammad Khatami - January 7, 1998». edition.cnn.com. Besøkt 16. april 2017. 
  21. ^ Library, C. N. N. «Mahmoud Ahmadinejad Fast Facts». CNN. Besøkt 16. april 2017. «September 26, 2007 - Christiane Amanpour interviews Ahmadinejad. He unexpectedly gets up and leaves after only a few minutes.» 
  22. ^ «CNN Programs - Anchors/Reporters - Christiane Amanpour». edition.cnn.com. Besøkt 16. april 2017. «During her combined tenures at CNN and ABC News, she has interviewed most of the world’s top leaders, including Iranian Presidents Mohammad Khatami and Mahmoud Ahmadinejad, the presidents of Afghanistan and Sudan, Prime Ministers of Israel and Presidents of the Palestinian Authority, and Moammar Gadhafi and Hosni Mubarak during the Arab Spring. After the attacks on the United States on September 11, 2001, Amanpour was the first international correspondent to interview British Prime Minister Tony Blair, French President Jacques Chirac, Pakistani President Pervez Musharraf, and Afghanistan President Hamid Karzai.» 
  23. ^ Guskova: Who is spreading disinformation, who is telling all the lies Arkivert 26. juli 2011 hos Wayback Machine.
  24. ^ (2007-10-04). "Amanpour's Troubling Journalism" by Steven Stotsky, CAMERA, 4 October 2004
  25. ^ Prosecutor v. Stanislav Galić, International Tribunal for the Prosecution of Persons Responsible for Serious Violations of International Humanitarian Law Committed in the Territory of Former Yugoslavia since 1991, United Nations.
  26. ^ "What we do is really tough" by Julie Ferry, The Guardian (London), 15 August 2007
  27. ^ «Board of Directors». Committee to Protect Journalists. Besøkt 10. juni 2012. 
  28. ^ «Board of Directors». Center for Public Integrity. Arkivert fra originalen 1. juli 2012. Besøkt 10. juni 2012. 
  29. ^ IWMF website Arkivert 4. august 2010 hos Wayback Machine.
  30. ^ «Previous Polk Award Winners». Arkivert fra originalen 22. mars 2009. Besøkt 24. august 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. mars 2009. Besøkt 5. mars 2014. 
  31. ^ IWMF website «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. januar 2010. Besøkt 20. juli 2010. 
  32. ^ «George Foster Peabody Award Winners» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. juli 2011. Besøkt 21. juni 2009.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. juli 2011. Besøkt 5. mars 2014. 
  33. ^ «Christiane Amanpour to Receive Goldsmith Career Award Ceremony to Highlight 10th Anniversary Celebration». 8. mars 2002. Arkivert fra originalen 18. desember 2007. Besøkt 24. august 2007. 
  34. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 58358. p. 7. 15. juni 2007. Retrieved 2007-11-28.
  35. ^ «Book of Members, 1780-2010: Chapter A» (PDF). American Academy of Arts and Sciences. Besøkt 17. april 2011. 
  36. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. desember 2014. Besøkt 6. mars 2014. 
  37. ^ «AMANPOUR'S HUSBAND RESIGNS AS PORT AUTHORITY HEAD». AP. Besøkt 2. juni 2013.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 27. juli 2020. Besøkt 6. mars 2014. 
  38. ^ «Christiane Amanpour: 'In my job, it's just like being a man - but better'». Telegraph.co.uk (engelsk). 20. oktober 2013. Besøkt 17. april 2017. 

Eksterne lenker rediger