Chipewyan
Chipewyan (tradisjonelt endonym: Dene; moderne endonym Denésoliné eller Dënesųłı̨né eller Dënë Sųłınë́), er en athabaskisk-talende subarktisk First Nation i Nord-Canada bestående av rundt 11.000 mennesker. Må ikke forveksles med Chippewa, et alternativt etnonym for Ojibwa.
Bosettingsområde rediger
Chipewyan-indianerne er de mest tallrike og geografisk utbredte av de nordlige athabaskiske folk. Deres tradisjonelle hjemland er skogtundraen fra Hudsonbukta, nord for Churchill i øst til den Store Slavesjø i vest og videre i en bred nordvestlig bue nord for dette vannet til Copperminelven. I nord tilhørte også den sørlige og sentrale tundraen deres tradisjonelle hjemland. I historisk tid spredte chipewyanerne seg sørover til taigaen mellom den Store Slavesjø og Athabascasjøen og også lenger sør, mens de forlot det meste av tundraen som i stedet ble overtatt av inuitter.[1]
Vintrene er lange og harde mens somrene er kjølige eller tempererte, sjelden veldig varme. Isleggingen finner sted i midten av oktober og isløsningen i juni eller juli. De viktigste treslagene er svartgran, mens forekomsten av kvitgran, osp og bjørk er begrenset. På skogtundraen blir trærne sjelden høye, og på den sørlige tundraen forekommer trær bare i noen få beskyttede daler. Markvegetasjonen på både skogtundraen og tundraen består hovedsakelig av moser og lav. Det viktigste byttedyret var tundrarein, som tilbrakte vintrene i skogtundraen og somrene i tundraen. De viktigste pelsbærende dyrene var ulven og fjellreven. I taigaen fantes også skogrein og elg, samt svartbjørn, rødrev, bever, røyskatt, gaupe, mår, fiskemår, oter og jerv. Betydelige byttefisk var sik, kanadarøye og arktisk røye.[1]
Forhistorie rediger
De elste arkeologiske funn i området fra rund 5000 f.Kr. hører til de arkeologiske tradisjoner som forskningen har klassifisert som «indianske». Rundt 1000 f.Kr. erstattes disse av funn fra en paleo-eskimoisk innlandskultur. Spor av denne kultur er funnet så langt sør som ved Athabascasjøen. Før 500 f.Kr. trakk bærerne av denne kulturen seg østover til vestkysten av Hudson Bay. Arkeologien inneholder nå funn fra Tahlteilei Shale-tradisjonen, hvis bærere forsknings anser å være forfedrene til de historiske athabaskene. Funn fra Tahlteilei Shale er spredt over det meste av chipewyanerne sitt tradisjonelle hjemland. Funnene innenfor denne tradisjonen har en kronologi som strekker seg langt inn i historisk tid (1700, 1770, 1840), men kan mer generelt betraktes som erstattet av en materiell kultur under europeisk innflytelse rundt 1730.[2][3][4]
Kontakt med europeere rediger
Chipewyan-indianerne er det nordathabaskiske folk som har haft kontakt med europeere lengst. De første indirekte kontaktene begynte da Hudson's Bay Company grunnla York Factory i 1684. Da kompaniet gjenvunnet faktoriet etter Dronning Annes krig i 1715, ønsket det å etablere direkte kontakter med chipewyanerne og var derfor aktiv som fredsmekler mellom dem og creeindianerne. Rett etterpå ble Fort Churchill bygget fordi Hudson's Bay Company ønsket et handelssted i nærheten av dem. Chipewyanernes deltakelse i pelshandelen forble imidlertid lav i lang tid. Pelsdyrene var få i skogtundraen og reinen dekket det meste av deres materielle behov. Bare økser, kniver, isbiller, filer og musketter var etterspurt fra kompaniet. Reisen til Churchill var også lang og måtte gjøres landveien. Pelsen de handlet med ble hovedsakelig anskaffet fra indianere vestfra.[1]
Når North West Company og andre Montreal-baserte pelshandelsselskaper fra 1763 etablerte handelssteder i innlandet, begynte intens konkurranse mellom dem og Hudson Bay Company. Det økte etterspørselen etter pelsverk betydelig samtidig som prisene på handelsvarene falt kraftig. De nye handelsstedene gjorde også handelsreiserne mye lettere. De nye forholdene tiltrukket nå chipewyanernes til pelsfangsten og de begynte i rundt 1775 å bevege seg sørover fra skogtundraen inn i taigaen der pelsfangstmulighetene var bedre. Dette skiftet mot sør ble forfremmet av at creeindianerne ble hardt rammet av koppene 1781-1782, mens chipewyanerne ser ut til å ha sluppet unna smitte i større grad. Tundraområdene som ble forlatt ble overtatt av reinjagende inuitter, Caribou Eskimos.[1][5]
Akkulturasjon rediger
I løpet av 1800-tallet begynte chipewyanerne å bli gjenstand for en stadig sterkere akkulturasjon. Katolsk misjon fra 1840-tallet gjorde dem til katolikker. Da Hudson's Bay Company solgte Ruperts Land til Canada i 1870, begynte den kanadiske føderasjonen å stille krav til chipewyanerne sitt hjemland. Gjennom Treaty No. 8 (1899) og No. 10 (1907) ga de fra seg retten til land og vann for fem dollar livrente per person og år, ammunisjon, garn og mer, og fikk tildelt begrensede indianerreservat. Etter hvert gikk de over til et mer bosatt liv. Den økte kontakten med omverdenen førte også til at mange epidemiske sykdommer, som tuberkulose, influensa og meslinger, begynte å spre seg i større grad, noen ganger med ødeleggende konsekvenser. Fra 1940-tallet begynte mange barn å bli sendt til statlige internatskoler for indianere, og fra 1960-tallet begynte staten å etablere barneskoler i de lokale chipewyanerbosetninger. [1]
Referanser rediger
- ^ a b c d e James G. E. Smith, "Chipewyan", Handbook of North American Indians, Volume 6: Subarctic (Washington DC: Smithsonian Institution, 1981): 271-284.
- ^ James V. Wright, "Prehistory of the Canadian Shield", Handbook of North American Indians, Volume 6: Subarctic (Washington DC: Smithsonian Institution, 2001): 86-96.
- ^ William C. Noble, "Prehistory of the Great Slave Lake and Great Bear Lake Region", Handbook of North American Indians, Volume 6: Subarctic (Washington DC: Smithsonian Institution, 2001): 97-106.
- ^ R. Cole Harris & Geoffrey J. Matthews, Historical Atlas of Canada. Volume I: From the Beginning to 1800 (Univerity of Toronto Press, 1987), plansch 8.
- ^ Eugene Y. Arima, "Caribou Eskimo", Handbook of North American Indians, Volume 5: Arctic (Washington DC: Smithsonian Institution, 1984): 447-462.
Videre lesning rediger