Chillout

musikkgenre

Chillout (ofte forkortet til chill eller også skrevet chill-out eller chill out) er en løst definert populærmusikk form preget av avslappende stemning og langsomt tempo.[1][2] Definisjonen på ckillout har forandret seg gjennom årene.

Det er ofte en annen kategori musikk som ambient, downtempo, dance, jazz, pop, verdensmusikk eller progressiv rock som glir over i chillout, men det er også artister som gir ut album kun med chillout musikk.

Opprinnelse og definisjonRediger

Det er ingen eksakt definisjon av chillout musikk. Begrepet, som har utviklet seg gjennom tiårene, refererer generelt til alt som kan identifiseres som en moderne musikk som er lett å lytte til.[1][3]

Chillout har vanligvis langsomme rytmer, sampling, en "trans-lignende sound", "drop-out beats" og en blanding av elektroniske instrumenter med akustiske instrumenter.

 
The Orb, 2006

Begrepet "chillout music", opprinnelig sammenflettet med "ambient house", kom fra et område kalt "The White Room" i nattklubben Heaven i London i 1989. Der spilte DJ-ene, Jimmy Cauty og Alex Patterson som senere dannet gruppen The Orb, ambient-mikser av artister som Brian Eno, Mike Oldfield og Pink Floyd for å la danserne få et sted å "slappe av" fra den hurtige musikken på dansegulvet.[4]

På begynnelsen av 2000-tallet begynte DJ-er i Ibiza's Café Del Mar å lage ambient mikser hentet fra jazz, klassisk, latinamerikansk og New Age artister. De kalte produktet "chillout music", og det gjenopplivet interessen fra publikum og plateselskaper.[5][6]

Populariteten til chill-out utvidet seg deretter til noen spesielle radiokanaler, utendørs festivaler og utgivelsen av tusenvis av samlingsalbum som tilbyr ambient sound og "dempet" beats. Etter hvert skiftet definisjonen av chillout, bort fra ambient og inn i sin egen sjanger.[7][8]

Musikkritikere på denne tiden var generelt avvisende til musikken.

I tillegg til de artistene som allerede er nevnt er det en hel rekke artister som har beveget seg inn i chillout kategorien. Blant artister med keyboard som hovedinstrument finner vi eksempler som Air, Tangerine Dream, Jean-Michel Jarre, Vangelis, Kygo og Moby. Fløyte er også et populært instrument innen sjangeren, for eksempel Terry Oldfield og Kitaro, og harpe, Andreas Vollenweider og Loreena McKennitt, og også fiolin, Secret Garden og Vanessa-Mae.

Mer orkester basert chillout finnes også, som Craig Armstrong og Himmelsrandt.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Rosen, Jody (7. juni 2005). «Chill-out music.». Slate Magazine (engelsk). Besøkt 16. oktober 2021. 
  2. ^ Snoman, Rick (2. mai 2013). Dance Music Manual: Tools, Toys, and Techniques (engelsk). Taylor & Francis. ISBN 978-1-136-11574-5. 
  3. ^ Nast, Condé (14. oktober 2019). «How Chillwave’s Brief Moment in the Sun Cast a Long Shadow Over the 2010s». Pitchfork (engelsk). Besøkt 16. oktober 2021. 
  4. ^ Partridge, Christopher; Moberg, Marcus (6. april 2017). The Bloomsbury Handbook of Religion and Popular Music (engelsk). Bloomsbury Publishing. ISBN 978-1-4742-3734-5. 
  5. ^ Nast, Condé. «Invent a new genre: Hipster Runoff's Carles explains 'chillwave'». Wired UK (engelsk). ISSN 1357-0978. Besøkt 16. oktober 2021. 
  6. ^ Scherer, James. «Great artists steal: An interview with Neon Indian’s Alan Palomo : Music : Smile Politely». smilepolitely.com. Besøkt 16. oktober 2021. 
  7. ^ Schilling, Dave (8. april 2015). «That Was a Thing: The Brief History of the Totally Made-Up Chillwave Music Genre». Grantland (engelsk). Besøkt 16. oktober 2021. 
  8. ^ Hood, Bryan. «Vulture’s Brief History of Chillwave». Vulture (engelsk). Besøkt 16. oktober 2021.