Cecilianisme (etter musikkens skytshelgen St. Cecilia) er en kirkemusikalsk reformbevegelse som oppsto på begynnelsen av 1800-tallet. Reformbevegelsen var en reaksjon mot den symfonisk pregete kirkemusikken med orkesterakkompagnement. Formålet var å gjenopplive Palestrinatidens vokalpolyfoni fra 1500-tallet.

Statue av St. Cecilia i kirken ved samme navn i Trastevere i Roma En tilsvarende statue finnes i katakombene ved Via Appia

Tyskland og det øvrige tyskspråklige området rediger

Det litterære, musikkvitenskapelige og praktisk-musikalske arbeidet som ble påbegynt ved begynnelsen av det 19. århundret, munnet ut i 1868 ved grunnleggelsen av organisasjonen Associatio sub titulo Sanctae Caeciliae pro universis germanicae linguae terris (Forbundet/foreningen med den hellige Cæcilias navn for alle land med tysk språk). Fra 1991 heter organisasjonen Ständige Konferenz der Allgemeinen Cäcilienverbände der Länder deutscher Sprache (Den faste konferanse for ceciliaforbund i det tyske språkområdet) og i denne samarbeider tre selvstendige nasjonale forbund i henholdsvis Tyskland, Østerrike og Sveits. Grunnleggeren var teologen og kirkemusikeren Franz Xaver Witt (1834–1888). Ved det pavelige breve Multum ad movendos animos utstedt av Pius IX den 16. desember 1870, ble bevegelsen en organisasjon med pavelige rettigheter.

På evangelisk side har Ludwig Shöberlein (1813–1881) gjort den største innsatsen, bl.a. med sitt tidsskrift Siona og gjennom sine omarbeidelser av enstemmige koraler til flerstemmige, polyfone a cappella-stykker.

Tilhengerne av cecilianismen brukte uttrykket Altklassische Vokalpolyphonie ("Gammelklassisk vokalpolyfoni") for å karakterisere renessansens flerstemmige kormusikk uten orkester. Idealet var komposisjonene til Giovanni Pierluigi da Palestrina. Betegnelsen fikk ikke anvendelse utenfor det tyske språkområdet. Dette kan ha sammenheng med at den ikke inkluderte øvrige deler av den den fransk-flamske skolen som for eksempel komponister som Josquin des Prez og verdslige former som chanson og madrigal og som også naturlig faller innenfor kategorien klassisk.

Italia rediger

En fremtredende representant for cecilianismen i Italia var Giovanni Tebaldini født 7. september 1864 i Brescia død 11. mai 1952 i San Benedetto del Tronto i Italia. Det samme gjaldt Lorenzo Perosi født 21. desember 1872 i Tortona, død 12. oktober 1956 i Roma.

Norge rediger

St. Cecilias navn går igjen i navnet til Cæciliaforeningen, et kor som ble stiftet i Oslo 1879 av sangeren Thorvald Lammers etter en idé av Edvard Grieg. Korets navn ved stiftelsen var Korforeningen og fikk sitt nåværende navn i 1902. Cæciliaforeningen fremfører hovedsakelig kirkemusikalske verk med orkester. Cæciliaforeningen i Fredrikstad ble stiftet i 1944 av blant andre Søren Gangfløt.

Danmark rediger

Cæciliaforeningen i København ble stiftet 1851 av komponisten Henrik Rung og oppløst i 1934. Cæciliakoret i Århus, Danmark ble stiftet i 1975 av Johannes Nielsen.

Referanser rediger


Litteratur rediger

  • Lonnendonker, Hans. 1980. Deutsch-französische Beziehungen in Choralfragen. Ein Beitrag zur Geschichte des gregorianischen Chorals in der zweiten Hälfte des 19. Jahrhunderts. In Ut mens concordet voci: Festskrift til Eugène Cardine på hans 75. fødselsdag, redigert av Johannes Berchmans Göschl, 280–95. St. Ottilien: EOS-Verlag. ISBN 3-88096-100-X
  • Fellerer, Karl Gustav. 1982. Kirchenmusikalische Reformbestrebungen um 1800. Analecta Musicologica: Utgivelse av den musikkhistoriske avdeling av Deutschen Historischen Institut i Roma 21:393–408.
  • Udo Wagner: Franz Nekes und der Cäcilianismus im Rheinland, Forlag Arno Volk,(Beiträge zur rheinischen Musikgeschichte (bidrag til den rhinske musikkhistorie) avhandling, Köln 1969 (hefte 81)
  • Scharnagl, August. 1994. Carl Proske (1794–1861). In Musica divina: Ausstellung zum 400. Todesjahr von Giovanni Pierluigi Palestrina und Orlando di Lasso und zum 200. Geburtsjahr von Carl Proske. Ausstellung in der Bischöflichen Zentralbibliothek Regensburg, 4. November 1994 bis 3. Februar 1995, Bischöfliches Zentralarchiv und Bischöfliche Zentralbibliothek Regensburg: Kataloge und Schriften, no. 11, redigert av Paul Mai, 12-52. Regensburg: Schnell und Steiner, 1994.
  • Josip Gregur: Ringen um die Kirchenmusik: die cäcilianische Reform in Italien und ihre Rezeption bei den Salesianern Don Boscos. München: Don Bosco 1998 (Benediktbeurer Studien; Bind 5) Tilgjengelig Graz Universitet, avhandling, 1998 ISBN 3-7698-1089-9
  • Carena Sangl: Der Cäcilianismus in Salzburg unter Erzbischof Johannes Kardinal Katschthaler. Sinzig: Studio 2005 (Kirchenmusikalische Studien; (kirkemusikalske studier) bind 8 / Schriftenreihe des Salzburger Konsistorialarchivs (skriftserie i Salzburg konsistoriale arkiv; Bind 7) Tilgjengelig: Salzburg Universitet, avhandling, ISBN 3-89564-113-8
  • Pfaff, Maurus. 1974. Die Regensburger Kirchenmusikschule und der cantus gregorianus im 19. und 20. Jahrhundert. Gloria Deo-pax hominibus. Festschrift til hundreårsjubileet for kirkemusikkskolen i Regensburg, skrift nummer 9 fra des Allgemeinen Cäcilien-Verbandes für die Länder der Deutschen Sprache, redigert av Franz Fleckenstein, 221–52. Bonn: Allgemeiner Cäcilien-Verband, 1974.
  • Karl Gustav Fellerer: Art. Caecilianismus. I Friedrich Blume (red.): Die Musik in Geschichte und Gegenwart. bind 2, S. 621ff. Directmedia, Berlin 2001, ISBN 3-89853-460-X.
  • Schnorr, Klemens. 2004. El cambio de la edición oficial del canto gregoriano de la editorial Pustet/Ratisbona a la de Solesmes en la época del Motu proprio. I El Motu proprio de San Pío X y la Música (1903–2003). Barcelona, 2003, redigert av Mariano Lambea, introduksjon av María Rosario Álvarez Martínez og José Sierra Pérez. Revista de musicología 27, nr 1 (juni) 197–209.
  • Ruff, Anthony, and Raphael Molitor. 2008. Beyond Medici: The Struggle for Progress in Chant. Sacred Music 135, nr 2 (Summer): 26–44.

Eksterne lenker rediger