Budalstol

Budalstol, også skrevet budalsstol, er en pinnestoltype som har navn etter bygda Budal i Trøndelag, der den er blitt produsert i mer enn 200 år. Den eldste daterte budalstolen er fra 1807. Budalstolen ble frem til 1967 kun produsert som håndverk, som binæring rundt på gårdene i bygda. Fra 1967 er den i tillegg blitt fabrikkfremstilt, først hos A/L Budalsmøbler, og fra 2006 av Vidir Design i de samme lokalene. Budalstolen er Budal Husflidslags prosjekt i Norges Husflidslags nasjonale dugnad «Rødlista». Fra 2015 blir betegnelsen «budalstol» også brukt av et nyetablert trondheimsfirma. Firmaet produserer en pinnestol som presenteres som en revitalisering av den opprinnelige budalstolen. Firmaets bruk av budalstolnavnet førte til sterke reaksjoner i Budal, blant stolprodusenter, i bygdeutviklingslaget og husflidslaget.

Tre varianter av den tradisjonelle budalstolen

Foto: John Tovmo

Fra windsorstol til budalstol

«Jønkjøping» fra Budal

Foto: Kj. Lie

Amerikansk «Brace Back Windsor» med vifterygg

Foto: Daderot

Budalstolen er en pinnestol som produseres i ulike varianter, med og uten armlener, som gyngestol og barnestol. Det som skiller budalstolen fra andre pinnestoler, er at den har to spiler som går fra en «hals» lengst bak på setet, bak de andre ryggspilene, på skrå ut- og oppover i buen. Disse virker som skråbånd, og gjør ryggen sterkere enn på andre pinnestoltyper. Budalstolens opphav er ukjent, men en spesiell variant av windsorstolen, den såkalte «Brace Back Windsor» (brace back=forsterket rygg), som ble utviklet i USA på 1700-tallet, kan ha vært forbildet. Windsorstolen ble utformet i England på 1600-tallet og produsert på 1700- og 1800-tallet i ulike varianter, noen av dem med en bue som øverste avslutning av ryggen, slik budalstolen har. Windsorstolen har som regel en horisontal deling i ryggen. Denne fortsetter som armlener.

Engelskmenn som utvandret til Nord-Amerika tok med windsorstolen dit allerede i begynnelsen av 1700-årene. Der ble den også produsert, og ble svært populær. Der ble det utviklet flere varianter av stolen, blant annet den såkalte «Brace Back Windsor», som har samme konstruksjon som budalstolen, med den karakteristiske «halsen» og de to skrå, avstivende spilene. Den svenske forskeren Marshall Lagerquist mener Windsor-stoltypen ble utbredt i Sverige da et stort antall svensk-amerikanere vendte tilbake til Sverige på 1800-tallet.

Det finnes gamle buestoler i Jämtland, og gruvearbeidere derfra kan ha brakt med seg stoltypen da det var virksomhet i Budalen kobberverk på 1600- og 1700-tallet. Pinnestolene kan også ha kommet direkte til Norge fra Amerika, men dette var i unionstiden, og det er kjent at nordmennene var påvirket av den svenske produksjonen. Det ble etterhvert produsert pinnestoler flere steder i landet, både som husflids- og håndverksproduksjon, og etterhvert i fabrikker.

I løpet av 1800-årene vokste det frem en etterspørsel etter lette pinnestoler. Husene ble større, med flere rom, og det ble behov for mer flyttbare møbler enn de tunge sittebenkene som hadde vært vanlige til da. Det ser ut til at produksjonen av budalstolen har foregått i to perioder, den første fra første halvdel av 1800-tallet til rundt 1860.

Gudmundstoler

«Gudmundstol» fra 1807

Foto: J. Tovmo

Den eldste kjente, daterte stolen er fra 1807. Det vises at den har hatt armlener, men de er borte nå. På undersiden av setet står det med håndskrift «Storrø, den 19de December 1807, Gudmund Arntsen». Gudmund Arntsen Storø var født på gården Storø i Budal i 1782. Han var altså 25 år gammel da han snekret stolen. I treårsalderen ble Arntsen syk av barnekopper, og i løpet av sykdomsperioden ble han helt blind. Han overlevde sykdommen, men på grunn av funksjonshemningen fikk han ingen skolegang og opplæring. Da han var voksen lærte faren og brødrene ham å snekre, og han ble så dyktig at han kunne lage både vevstoler og andre bruksgjenstander, blant annet stoler. Det sies at han var den første som fikk modell av en pinnestol fra Trondheim og begynte å lage slike for salg. Stolene hans ble kalt «Gudmundstoler». De var solide, og han leverte til handelsmenn i Trondheim, som solgte videre, særlig til sjødistriktene.

Produksjon, materialer og omsetning

Dreiebenk, emner og maler til ryggbuer.

Foto: Kj. Lie

«Halsen» bak på stolsetet.

Foto: Kj. Lie

Fra 1860-årene tok stolproduksjonen seg kraftig opp, med salg også utenfor bygda, men da var det ikke budalstolen, men «jönköpingstolen» som preget produksjonen. Denne stolen ble muntlig kalt «jønkjøping», og skriftlig «jønkjøpingstol». Det er mulig at folk i bygda hadde fått kjennskap til stolen gjennom priskuranter fra området rundt Jönköping. Dette var også en pinnestol, men med en annen utforming enn budalstolen. Ryggspilene var øverst tappet inn i en tverrgående ryggstøtte, ikke en bue. Stolen hadde heller ingen skråavstivende spiler i ryggen.

Rundt 1900 begynte en av stolmakerne i Budal å lage buestoler av lignende type som den som var kjent fra tidlig 1800-tall. Salget gikk godt, og stadig flere sluttet å lage «jønkjøpinga», og gikk over til å produsere buestoler. Rundt 1910 var produksjonen av denne stoltypen i gang på flere gårder, og stolene solgte godt også utenfor bygda. Det var nå den fikk navnet budalstol, for å markere hvor den kom fra.

Stolene ble helt fra starten laget både til eget bruk på gårdene, og for salg. Til tross for at mange i bygda, og flere i nabobygdene, i perioder arbeidet med produksjon av budalstolen, ble det ikke etablert noe mottager-, formidler- eller salgsapparat. Så lenge stolproduksjonen foregikk på gårdene, ble mesteparten omsatt gjennom varebytte med Budal Samvirkelag. Stolmakene tok stolene med til samvirkelaget, og handlet varer for stolenes salgsverdi. En del stoler ble også solgt på markeder, som «martnan» i Trondheim, og gjennom husflidsutsalg. Der fikk produsentene oppgjør i kontanter. Det ble også handlet med Nord-Norge. For å spare plass under transporten, som foregikk med dampbåt, ble de enkelte stoldelene sendt oppover, og montert når de kom frem til bestemmelsesstedet. Det ble blant annet levert stoler for montering i Målselv, der de gjennom monteringsarbeidet ble kjent med konstruksjonen, og etterhvert produserte sine egne buestoler.

Dreiebenken er viktig i produksjon av budalstolen, både for boring av hull og dreiing av ryggspiler og stolben med mellomstykke. Den første tiden ble dreiebenken drevet ved fottrøe, men allerede i 1900 ble det gjort forsøk på å utnytte vannkraften i en av fossene i bygda, Fløyfossen. Anders Moen leide ut både båndsag og dreiebenker som ble drevet med vannkraft. Brødrene Vold tok også i bruk vannkraft, og forsøkte seg senere med petroleumsmaskin og dampmaskin. Stolmakerne kunne utføre dreiearbeidet der, og foreta selve monteringen i verkstedet hjemme på gårdene. Fra 1910 og utover ble stadig flere dreiebenker drevet med bensinmotor. Da Lysverket kom i elva i Nord-Enlid i 1939, kunne både dreiebenk og bånd- og sirkelsag bli motorisert.

Etter andre verdenskrig gjorde mekanisering av jordbruket at det ble færre arbeidsplasser, og bygda ble delvis fraflyttet. Den unge generasjon som skulle ha overtatt stolproduksjonen, orienterte seg heller ut av bygda, der det var bedre betalt arbeid å få. Etterspørselen etter budalstoler var også mindre enn i mellomkrigstiden.

Frem til 1960-årene foregikk stolproduksjonen som en attåtnæring rundt på gårdene. De ulike delene av stolen ble laget av det treslaget som passet best til funksjonen. Sete og ryggspiler ble laget av gran eller furu; stolbein, armlener og meier til gyngestoler av bjørk; ryggbuen av hegg, rogn, selje eller hassel. Materialene ble hentet fra hele Gauldalen.

1960–

I 1960-årene var etterspørselen lav og produksjonen på gårdene liten. I 1965 ble andelslaget A/L Budalsmøbler stiftet, med det formålet å starte en møbelfabrikk i bygda. Argumentet var at dersom stolen skulle overleve, måtte den fabrikkfremstilles. Tanken var at de dreide stoldelene (spiler, bein, mellomstykkene mellom stolbeina) fortsatt skulle produseres på gårdene. Stolsete og ryggbue skulle lages på fabrikken, der også selve monteringen skulle skje. Den første fabrikkmonterte budalstolen sto ferdig 7. juni 1967. Det viste seg vanskelig å oppnå den nødvendige presisjon for fabrikkmontering på denne måten. Etterhvert ble hele stolen produsert i fabrikken. Den fabrikkproduserte stolen ble i sin helhet laget av furu, ryggbuen av laminert virke. I fabrikken ble det i flere år produsert rundt 5000 stoler årlig.

2005–

I 2005 ble fabrikken nedlagt, men i 2006 overtok møbelprodusenten Vidir Design lokaler og utstyr, og fortsetter å produsere budalstolen, i tillegg til andre møbler.

I tillegg til Vidirs produksjon, lages budalstolen fortsatt (pr. 2016) på hobbybasis av noen få snekkere i bygda.

Etter at stolen ble fabrikkfremstilt, ble den å få kjøpt både i husflidsutsalg og vanlige møbelforretninger.

Kunnskapsoverføring og informasjon

I og med at det pr. 2016 er svært få som lager budalstolen, står håndverket i fare for å bli glemt. Budal Husflidslag har derfor valgt budalstolen som sitt prosjekt i Norges Husflidslags landsomfattende dugnad «Rødlista». Formålet med dugnaden er å gi liv og vern til gamle norske husflids- og håndverksteknikker, gjennom dokumentasjon og videreføring av kunnskap og ferdigheter. Husflidslaget registrerer gamle stoler i bygda, har hatt utstilling av stoler på kulturfestivalen Setersmak, og skal holde kurs for å videreføre kunnskapen og håndverket.

Budals nye landemerke fotografert i 2016, sammen med en stol av normal størrelse

Foto: Kj. Lie

17. mai 2016 avduket ordføreren en 2,7 meter høy budalstol i Budal sentrum. Ideen til stolen kom fra historiker og forfatter Per Gunnar Voll, og mange har bidratt med frivillig arbeid for å få stolen på plass, blant annet snekker John Tovmo som sammen med fabrikken Svardal trapp har produsert den, og Enlid tradisjonslaft som har laget sokkelen. I denne er det nedfelt tre TV-skjermer med informasjon både om bygda og stolen.

Budalstolnavnet

Fra gammelt av ble budalstolen kalt buestol, på dialekt «båvvåstol», på grunn av den spesielle utformingen med buen i ryggen. Da produksjonen og salget utenfor bygda økte tidlig på 1900-tallet, fikk den navnet som fortsatt brukes: budalstol, også skrevet med to s-er.

I 2015 ble det trondheimsbaserte møbelfirmaet «Budalstolen AS» grunnlagt. «… med ambisjoner om å videreforedle og forvalte det lokale stol ikonet ^[sic] nasjonalt og internasjonalt.» Det nye firmaets bruk av navnet budalstol i firmanavnet, og på stoler produsert utenfor landet, i materialer som ikke tradisjonelt har vært brukt i den originale stoltypen, førte til sterke reaksjoner i Budal, blant lokale stolprodusenter, i bygdeutviklingslaget og Budal Husflidslag. Bygdeutviklingslaget søkte Patentstyret om enerett til bruk av betegnelsen «budalstol», det samme gjorde gründerne i trondheimsfirmaet «… for å få en endelig bekreftelse på at ingen kan ha enerett på bruk av navnet. Budalsstolen bør fortsatt være allemannseie». Begge fikk i første omgang avslag på sine søknader. Bygdeutviklingslaget anket Patentstyrets avgjørelse, men vant ikke frem. Innehaverne av Budalstolen AS skrev følgende i Trønderbladet: «Dersom navnevalget er problematisk for bygdelaget og husflidslaget, og det kan roe gemyttene, kan vi eventuelt være villig til å gi virksomheten et nytt navn …» Pr. 2016 bruker fortsatt både de lokale produsentene i Budal og Trondheimsfirmaet betegnelsen Budalstol/budalsstol.

Kilder

En ny barnestol, og gamle stoler som skal repareres.

Foto: Kj. Lie

• Gjerdi, Trond (1973). Budalstolen. F.J. Stenersen A/S (trykkeri). 
• Gjerdi, Trond (1976). Møbler i Norge. Oslo: Aschehoug. s. 30–32.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Hageskal, Audun (23. oktober 2015). «Budalen får ikke retten til Budalstolen». Adresseavisen: 24. 
• Løkkesmo, Hans (2008). «Stoler og stolmakere i Budal». Gauldalsminne: 10–24. 
• Voll, Einar (1985). «Budalsstolen». Gauldalsminne: 423–429. 
• Ylvisårker, Anne Britt (1994). «Budalstolen». Husflid : levende tradisjoner. Oslo: Grøndal Dreyer: 103–113. ISBN 82-504-2089-6.  (e-bok fra bokhylla.no)

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted for den tradisjonelle budalstolen
• Grepp, Olav K. (regi); Berg, Arne (manus) (1978). «Budalstolen». Statens filmsentral.  Film. Spilletid 00:14:00