Åpne hovedmenyen
Blodgivning krever ganske tykk nål.
Amerikansk propagandaplakat fra andre verdenskrig som oppfordrer til å gi blod.

Blodgivning innebærer at frivillige donorer gir blod med den hensikt at dette kan overføres til medisinsk trengende – ved såkalt transfusjon eller blodoverføring. Blodet kan enten gis med alle bestanddeler, for eksempel ved operasjoner eller skader som medfører blodtap, eller blodet fra en giver kan skilles, slik at en pasient bare får røde blodlegemer, en annen får blodplater og en tredje får plasma. Blod som blir for gammelt i blodbanken kan med blodgiverens samtykke benyttes til laboratoriebruk, for eksempel til produksjon av vekstmedier for bakterieprøver.

Det er pasienter med alvorlige sykdommer og alvorlige skader som står for det største behovet. Dette inkluderer sykdommer med økt blødning eller med redusert naturlig produksjon av blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig og kan ikke lagres lenge.[1] Ifølge Blodbanken kommer 50 prosent av befolkningen til å trenge en blod eller blodprodukter i løpet av livet.[2] Personer som gir blod kalles blodgivere eller donorer.

Innhold

BlodtyperRediger

Det finnes flere blodtyper som er viktige å ta hensyn til under blodoverføring. I A, B, O systemet kan blodlegemene ha et antigen for gruppe A og for gruppe B, eventuelt begge. Fravær av gruppe A og B betegnes gruppe 0. I blodets plasma er det antistoffer mot A for de som ikke har blodtype A, og antistoff for B, for de som ikke har type B.

Blodtypene A, B, AB og 0 betegnes alle med + eller – etter for å angi RhD-gruppen. Den sjeldneste blodtypen er AB-.

Rhesusfaktoren er et tredje antigen som ca. 85% av befolkningen har. Disse betegnes som Rhesus D positive. De Rhesus D negative mangler antigenet. Dersom de får Rh positivt blod i kroppen kan de utvikle antistoff (anti-D) mot rhesusfaktoren. Dette antistoffet (anti-D) kan også dannes under svangerskap eller etter fødsel der en mor som er RhD- bærer barn som er RhD+. Morens anti-D kan, dersom det kommer over i babyens kropp, ødelegge barnets røde blodlegemer slik at det får hemolytisk sykdom med forhøyet bilirubin, blir gul og må få lysbehandling (for å hjelpe å bryte ned bilirubinet) og evt blodoverføring.[3]

Dersom det ikke er nok blod av riktig blodtype, eller pasientens blodtype ikke er kjent (hastesituasjon) er det mulig å gi blod av gruppe 0 RhD- til alle. Da har giverens blod ingen antigener (A, B eller Rhesus faktorer) som reagerer med pasientens plasma. Blodtype 0 RhD- kalles derfor universell giver.

TeknikkerRediger

Blod gis gjerne ved å tappe blod fra giveren ved sprøyter. Det er også mulig å gi kun blodplater og blodplasma ved hjelp av en aferesemaskin. Man får da mange ganger flere blodplater per tapping enn ved normal blodgivning. Plategivere kan gi så ofte som hver 14. dag da blodplater kun lever rundt en uke og vil reproduseres i løpet av få dager. Prosessen aferese (innsamling av blodplater, røde blodlegemer eller plasma) tar 1-2 timer, og giveren tappes for rundt 1/3 av platene, mens resten av bestanddelene i blodet gis tilbake. Normalt nivå av blodplater ligger mellom 150–400 x 10^9/liter, aferesegivere bør ha over 200.

Før en pasient får en pose blod fra blodbanken, eller ferskt blod fra en donor, gjøres en forlikelighetstest. Blodlegemer fra giveren blandes med plasma fra pasienten og blandingen legges på et objektglass under mikroskop. Normalt skal blodlegemene ikke reagere med serumet og blodlegemene ser normale ut. I dag gjøres dette elektronisk ved at et datasystem har blodtype til giver og pasient og kontrollerer at disse er forlikelige. Ved uforlikelighet (at blodet ikke passer) vil blodlegemene forandre form, bli mindre og «skrukkete» og klumper seg mer sammen, de aggregerer. Da har antistoffene fra pasientens plasma angrepet antigenene på overflaten av de røde blodlegemene fra giveren, og det vil være både unødvendig og farlig å gi denne blodposen til pasienten.

En annen reaksjon som må unngås, er at blodet levrer seg etter tapping. Da er det proteiner som er med i koaguleringsprosessen (levringsprosessen) som levrer blodet, på samme måte som når små blodårer er åpnet og koaguleringen stopper blødningen. Denne koaguleringen hemmes med en liten tilsetning av antikoagulant, ofte sitronsyre, i blodposen. Under tappingen ligger posen på en mekanisk vugge som sørger for at sitronsyren blander seg i alt blodet som tappes, slik at slik koagulering ikke skjer.

Slangen på posen med blod presses/varmes slik at man kan koble blodposen fra giveren uten at blodet kommer i kontakt med luft og omgivelser.

Det blir tatt mange blodprøver av blodgiveren ved første gangs registrering. Ved hver blodgiving blir endel av disse testene gjentatt for å bekrefte giverens blodtype, for å hindre at sykdommer som kan overføres via blod, utvikler seg uoppdaget, og blodprøver fra hver tapping, til hvert tappenummer skal finnes i blodbanken så man kan utføre forlikelighetstester mellom giverceller og pasientplasma ved behov. Blodgiverne blir spurt mange spørsmål for å oppdage om giveren kan ha blodsmittsomme sykdommer eller en livsstil som innebærer øket risiko for slike sykdommer.

Blodgivere som må begynne med faste medisiner må ofte slutte å gi blod for å hindre at pasientene får i seg uønskede medikamenter. Enkelte medisiner kan ha en effekt på det tappede blodets egenskaper (eks aspirin og blodplater), og mange medisiner tatt av blodgivere utelukker giveren av medisinske årsaker, dvs at det er det beste for giveren selv å ikke gi blod.

Blodgivning i NorgeRediger

I Norge er blodgivning et offentlig ansvar og styres fra sykehus, men private organisasjoner som Norges Røde Kors organiserer tappestedene i flere byer. Den første blodbanken i Norge ble opprettet først i 1948 på Ullevål sykehus. Det finnes 30 godkjente blodbanker med tilsammen 69 tappesteder som alle er eid av helseforetakene.[4] De 30 blodbankene er som små, lokale sparebanker som har sine testede og registrerte blodgivere, og de kan ikke gi på tvers. Norge har rundt 100.000 blodgivere, og mangler minst 25.000 for å kunne dekke en krisesituasjon. Særlig i ferier og rundt høytidene sliter så å si alle blodbankene med å få nok givere. Influensaen om vinteren er også et problem.[5]

I en reell krisesituasjon som krever umiddelbar livreddende behandling kan kun enheter som er klar til transfusjon bli nyttig. Det tar mange timer å få blod fra donor ferdig til transfusjon til pasient. Blodbankene må derfor ha nok lager av riktig type blod enhver tid. For eksempel i 22 juli 2011, da 77 ble drept og 31 skadde ble tatt inn på Ullevål sykehus, var iveren for å gi blod ekstrem stor, men blodbanken på sykehuset på de dagene kunne bare få blod fra 220 egne donorer. Resultatet til slutt ble slik at alle unntatt en av de 31 pasientene overlevde.[6]

En blodgiver kan gi 450 milliliter blod inntil fire ganger hvert år, begrenset av evnen til å reprodusere røde blodlegemer. Gjennomsnittlig gir hver norsk blodgiver nesten 2,3 ganger per år.

De fleste friske mennesker mellom 18 og 70 år kan gi blod, men ikke alle. En kan melde seg som blodgiver frem til en er seksti år. Enkelte andre ting også kan utelukke permanent eller midlertidig den enkelte fra å gi blod: kronisk/alvorlig sykdom, piercing i slimhinner siste måned, medisinbruk, narkotikamisbruk, å ha opplevd alvorlig allergiske reaksjoner, infeksjoner eller eksponering for infeksjon, menn som har sex med menn, å ha hatt kreft, å ha behov for tolk (f.eks døve og døvblinde[7]). Det er noen unntak, men individuelle vurderinger gjøres av blodbankens lege.[8][9] Kvinner skal ikke gi blod under svangerskap og heller ikke det første året etter en fødsel.

Eksterne lenkerRediger

KilderRediger

  1. ^ Ida Kristin Dølmo (13. juni 2017). «Sykdommen ble oppdaget da Øyvind skulle gi blod. Så fikk han selv blod fra 600». Besøkt 3. februar 2018. 
  2. ^ Elisabeth Skarrud, Håvard Karlsen (14. juni 2018). «Berit (35) holdt på å dø da hun mistet nesten fem liter blod under fødselen». Besøkt 3. februar 2018. 
  3. ^ Walnum, Amanda Nordhagen (14. mai 2018). «Donerte blod hver uke i 60 år og skal ha reddet livet til over to millioner babyer». Besøkt 3. februar 2018. 
  4. ^ «"gi Blod, Meld deg" side på rodekors.no». Besøkt 2. februar 2018. 
  5. ^ «Venstre etterlyser nasjonal beredskap for blodgivning». 7. februar 2017. Besøkt 2. februar 2018. 
  6. ^ Akkök, C. A. (13. juni 2012). «The Oslo massacre 2011». Besøkt 2. februar 2018. 
  7. ^ Caroline Teinum Gilje (5. juni 2018). «Døve og døvblinde får ikke gi blod». Besøkt 3. februar 2018. 
  8. ^ Emilie Gundersen (2015). «Derfor bør du donere blod - og her er 6 ting du må vite om prosessen». Besøkt 2. februar 2018. 
  9. ^ NTB (26. september 2010). «Homofile får ikke gi blod: – Kanskje er vi for strenge i Norge». Besøkt 3. februar 2018.