Bjørkelurvemåler

sommerfuglart

Bjørkelurvemåler (Biston betularia) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Denne kraftige arten med smale vinger finnes i to fargevarianter (morfer), en lys med hvite vinger spraglet med grått, og en ensfarget mørkebrun variant.

Bjørkelurvemåler
hann av den lyse fargevarianten
Nomenklatur
Biston betularia
(Linnaeus, 1758)
Populærnavn
Bjørkelurvemåler
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenSommerfugler
FamilieMålere
SlektBiston
Økologi
Habitat: løvskog, hager og parker
Utbredelse: - i Norge nord til Møre og Romsdal
- i den palearktiske sone og Nord-Amerika

Utseende rediger

En middelsstor (vingespenn 40 – 60 mm), kraftig måler med lange, smale vinger. Hannen har fjærformede antenner. Vanligvis er kroppen og vingene gråhvite med mørk marmorering, men mørkere individer forekommer. Forvingen har oftest 4-5 kommaformede mørke flekker ved fremkanten. Larven er naken, lang og tynn, brunlig på farge, hodet er øverst trukket ut til to spisse knøler.

Levevis rediger

Arten lever i løvskog, hager og parker, og larvene kan finnes på en lang rekke løvtrær og busker. De voksne målerne flyr om natten i mai – august og hviler på grener høyt oppe i trekronene om dagen.

 
Den mørke fargevarianten er nesten svart

Utbredelse rediger

Arten finnes både i den palearktiske sone og i Nord-Amerika. I Norge er den temmelig vanlig nord til Møre og Romsdal.

Betydning i evolusjonsbiologi rediger

Den mørke formen er normalt sjelden, men den ble meget vanlig i og rundt engelske industribyer på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det ble antatt at dette skyldtes at luftforurensing drepte den lyse laven som normalt dekka trærne og at trærne også delvis ble farget svarte av sot på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Man snakker om industriell melanisme, at den svarte varianten ble favorisert av forurensing, ved at de ble godt kamuflert mot de sotsvarte trestammene, mens normale, lyse individer ble ganske synlige for fugler. Den engelske entomologen Bernard Kettlewell gjennomførte et berømt studium av dette fenomenet[1], som har gått inn i svært mange lærebøker i biologi og evolusjon. På tidlig 2000-talle ble dette studiet kritisert for svakheter når det gjaldt eksperimentdesign, og påstander om regelrett svindel har fått stor oppmerksomhet blant kreasjonister særlig etter en bokutgivelse på 2000-tallet av journalisten Judith Hooper[2]. Påstandene i boka ble sterkt imøtegått av evolusjonsbiologer i sentrale tidsskrifter som Nature[3] og Science[4]. Kritikken ledet til at Kettelwells arbeidert ble gått grundig etter i sømmene og både nye eksperiemnter, genetiske arbeider og parallelle eksempler fra andre tilsvarende arter har i ettertid bekreftet den grunnleggende forståelsen av fenomenet.[5]

Hovedkonklusjonene til Kettlewell har vist seg å være holdbare også etter seinere grundige etterprøvinger.[6][7] I seinere år, etter at sotforurensinga er borte og trærne igjen er dekka av lys lav, har det vist seg at den svarte formen er blitt sjelden igjen. Endring i frekvenser av lys og mørk form av bjørkelurvemåler er fortsatt et av de klareste eksempler på at effektene av naturlig seleksjon er direkte observerbare.

Referanser rediger

  1. ^ Kettlewell, H B D (1955). «Selection experiments on industrial melanism in the Lepidoptera». Heredity. 3 (9): 323–342. doi:10.1038/hdy.1955.36. 
  2. ^ Hooper, J. (2002). On Moths and Men: An Evolutionary Tale. New York: Norton. 
  3. ^ Coyne, J. (2002). «Evolution under pressure. Review of Judith Hooper: "Of Moths and Men: Intrigue, Tragedy and the Peppered Moth». Nature. 6893 (418): 19–20. doi:10.1038/418019a. 
  4. ^ Grant, B. (2002). «Sour Grapes of Wrath». Science. 5583 (297): 940–941. doi:10.1126/science.1073593. 
  5. ^ Majerus, M.E.N. (2008). «Industrial Melanism in the Peppered Moth, 'Biston betularia': An Excellent Teaching Example of Darwinian Evolution in Action». Evolution: Education and Outreach (2): 63–74. Besøkt 24. februar 2022. 
  6. ^ Majerus, M.E.N. (1998). Melanism - Evolution in Action. Oxford: Oxford University Press. 
  7. ^ Grant, B.S. (1999). «Fine Tuning the Peppered Moth Paradigm» (PDF). Evolution. 53 (3): 980-984. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger