Wikipedia

Berliet

fransk produsent av biler, lastebiler og andre nyttekjøretøy

Berliet var en fransk produsent av biler, lastebiler og andre nyttekjøretøy. Firmaet ble skiftet i 1899 av Marius Berliet, men i 1902 overtok han Audibert & Lavirottes fabrikk i Lyon og etablerte seg som en seriøs aktør i kjøretøymarkedet under det offisielle navnet Automobiles M. Berliet SA. Berliet var et suksessrikt[trenger referanse] merke som var eksportert til en rekke land deriblant Norge fram til 1967, da det ble kjøpt av Michelin. Det ble siden underlagt Renault fra 1974, og slått sammen med Saviem under et nytt navn i 1978. Merkenavnet forsvant i året 1980.[1]

Berliet
Org.formForenklet akjseselskap
BransjeKjøretøyindustri
Etablert1901
Opphørt 1978
Etterfølger(e)Renault Trucks
Eier(e)Renault (1975–)
MorselskapRenault (1975–)
HovedkontorLyon (Rhône, Frankrike)
LandFrankrike
Produkt(er)lastebil
langrutebuss
buss
bil
militære kjøretøy
Grunnlegger(e)Marius Berliet
Nettsted Offisielt nettsted (en)

Historie

rediger

Marius Berliet innledet de første eksperimentene for å bygge «selvdrevne kjøretøyer» i 1894, og bygget sitt første motorkjøretøy året etter.[2] I 1899 startet han produksjonen av motorkjøretøyer i et bilverksted, hvor man utviklet diverse bilmodeller. I 1902 overtok Berliet en fabrikk fra Audibert & Lavirotte i Lyon. Berliet startet produksjon av firesylindrede modeller med stålramme i stedet for tre. Året etter lanserte han en modell som var svært lik den daværende Mercedes-bilen. I 1906 solgte Berliet produksjonslisenser for tre bilmodeller (20, 40 og 60 hestekrefters motordrift) til American Locomotive Company som ville sette disse i produksjon i tre år på Rhode Island.[3].

Første verdenskrig

rediger
 
Berliet CBA fra Første verdenskrig.

Frem til 1. verdenskrig solgte Berliet en rekke modeller fra 8 til 60 hestekrefter. Hovedmodellene var utstyrt med firesylindrede motorer (2 412 og 4 398 cm³), og det ble også produsert en sekssylindret modell på 9,5 liter (9 500 cm³). En modell med 12 hestekrefter og 1 539 cm³ ble produsert mellom 1910 og 1912. Fra 1912 ble sekssylindrede modeller kun produsert på bestilling. Den første lastebilen var en frambygd lastevogn på 2 tonns nyttelast, som straks utvidet seg til en familie av ulike lastebiler fra 1 1/2 t til 4 tonns i 1909.[4] Den franske hæren ønsket seg motortransport, og i 1909 la krigsministeriet ut anbud for lastebilprodusentene for å finne fram noen som kunne tilfredsstille de strenge kravene, og her hadde Berliet en sterk fordel med sin Berliet Type M fra 1910. Allerede i 1914 hadde man et spektrum av ulike lastebilmodeller fra 1 tonn til 6 tonn med firesylinders bensinmotor.[4]

CBA-modellen med 3 tonns nyttelast ble akseptert av Services des Mines i 1913, og det var tidsnok til å dekke hærens behov ved krigsutbruddet i 1914. Berlier måtte utvide sin produksjonskapasitet flere ganger i løpet av krigen og øke den månedlige produksjonen fra 142 lastebiler i januar 1916 til 1,000 i januar 1918. En stor del av lastekjøretøysparken på 3,500 lastebiler som var stilt til disposisjon for de franske styrkene på Verdun-fronten under Slaget om Verdun på den viktige forsyningsruten Voie Sacrée var av merket Berliet. Produksjonen var todelt; chassisene var bygget i Monplaisir og karosseriene i Vénissieux for å ha så raskt tempo som mulig i leveransene til det franske militæret. Man hadde også påtatt seg en del av ansvaret for produksjonen av stridsvognen Renault FT-17, 1,025 skal ha blitt levert fra Vénissieux i løpet av krigen.[5] Nesten 25,000 lastebilchassis av type CBA ble levert under krigen, med kjededrift og en 5,3-liters bensinmotor.[4]

Krigsproduksjonen hadde utvidet Berliets kapasitet, men reduserte kjøretøysprogrammet til et absolutt minimum slik at man måtte begynne helt på nytt. Da den franske regjeringsmakten autoriserte salg av etterkrigskjøretøyer og krigsmateriell fra 3. november 1919, opplevde man i likhet med mange andre europeiske kjøretøyprodusenter et kollaps i markedet.[6] Dette rammet den franske bilindustrien så sterkt, at Berliet var nødt til å søke finansiell redning.[7] Det tok lang tid å komme seg over kneiken, men med fornyet energi gjenreiste man tilbudsprogrammet med nye modeller.

Mellomkrigstiden

rediger

Marius Berliet presenterte sin personbil i Paris-motorutstillingen i oktober 1919. Den var av type 14 CV (3 296 cm³) torpedo (snutebil) «Berliet Type VB». Den var basert på den amerikanske Dodge som hadde fått rykte på seg for å være meget robust under krigen, men det var brukt fransk stål av dårligere kvalitet enn amerikansk stål, og det oppsto en klagestorm så snart dette kvalitetsfallet var oppdaget. Dette var meget skadelig for firmaets rykte som bilprodusent, ikke minst ettersom man var meget ambisiøse med planer om 100 biler per dag. Det ble et tapsprosjekt på 55 millioner franc i løpet av ett år, og Marius Berliet var tvunget til å akseptere administrasjonsstyring under press fra bankene for å redde firmaet. Markedet tok seg opp samtidig som Berliet konsentrerte seg om å ha et bredt program av ulike modeller, slik at gjelden kunne nedbetales, og i 1929 gjenvant han kontrollen på nytt. Klok av skade presenterte han mange ulike modeller under Paris-motorutstillingen i oktober 1924, selv om de alle delte den samme 4-liters motoren med mindre variasjoner.[8]

  • «Type VI»: Lansert 1924 med en 1,160cc (7HK/CV) OHC motor. Akselavstand 2 800 mm (110,2 ")
    Prislapp Okt. 1924: 16,260 francs (bare chassis), 21,500 franc (Torpedo), 25,500 francs (berline/saloon/sedan)
  • «Type VRC» med en 2,603cc (12 HK/CV) sideventilmotor. Akselavstand 3 060 mm (120,5 ")
    Prislapp Okt. 1924: 20,600 franc (bare chassis), 26,500 francs (Torpedo), 34,000 franc (berline/saloon/sedan)
  • «Type VM» med en 3,296cc (16 HK/CV) sideventilmotor. Akselavstand 3 150 mm (124,0 ")
    Prislapp Okt. 1924: 24,800 francs (bare chassis), 33,000 franc (Torpedo), 41,650 franc (berline/saloon/sedan)
  • «Type VRK» / 2½-liter" med en 2,480cc (16 HK/CV) OHV engine. Akselavstand 3 350 mm (131,9 ")
    Prislapp Okt. 1924: 30,000 francs (bare chassis), 46,500 franc (Torpedo), 48,500 francs (berline/saloon/sedan)
  • «Type VK» med en 3,958cc (18 HK/CV) OHV motor. Akselavstand3 585 mm (141,1 ")
    Prislapp Okt. 1924: 48,500 franc (bare chassis)

Fra 1925 produserte Berliet sine egne bilkarosseri, og innenfor lastebilmarkedet hadde man vunnet seg kunder med firehjulsdrift i 4x4 og 6x6 hjuloppsetting med både frontmotor og hekkmotor, samtidig som man viet alternative drivstoff i tillegg til bensin oppmerksomhet. Vedgassgeneratorer av Imbert-systemet var utviklet og testet, og deretter satt i produksjon fra 1927. Batteridrift var også testet på lastebilmodeller.[4] Dette ble oppfulgt med installasjon av dieselmotor i en gammel CBA-lastebil i 1930, og i det neste året kom Berliet GD2 i produksjon med dieselmotor.

I 1927 ble sekssylindermotoren introdusert for publikum, og i oktober 1928 under Paris-motorutstillingen ble fire nye bilmodeller offentliggjort, av disse hadde tre bilmodeller sekssylindersmotorer.[9]

  • «9CV»: 1.5-liter 4-sylinders motor. Akselavstand 2 800 mm (110,2 ")
  • «10CV»: 1.8-liter 6-sylinders motor. Akselavstand 2 900 mm (114,2 ")
  • «11CV»: 2.0-liter 6-sylinders motor. Akselavstand 2 900 mm (114,2 ")
  • «20CV»: 4.0-liter 6-sylinders motor. Akselavstand 3 600 mm (141,7 ")

Da krakket kom i 1929, sendte det kjøretøysmarkedet ut i krise samtidig som Berliet var nødt til å rasjonalisere i tilbudsprogrammet, ved å kutte ned på personbilene til fordel for lastebilene og bussene. Den klassiske lastebilen av type CBA var endelig avløst av den mer moderne etterfølgeren GDL i 1933.[10] I dette året ble den siste personbil som sedan introdusert på Paris-motorutstillingen, og den siste personbilen som ble satt i produksjon, er Berliet Dauphine 11CV med en 1 990 cm³ stor motor. Produksjonen stoppet i 1939, og de siste chassisene ble levert med Peugeot 402-karosseri.[11]

Galleri (Personbiler)

rediger

Den andre verdenskrigen

rediger

I løpet av 1930-tallet markerte Berliet seg som en fremragende lastebilprodusent med bussproduksjon i tillegg, med størst fokus på mellomtunge og tunge lastebiler. Man hadde ulike modeller i hele spektrumet opptil 15 tonns nyttelast ved krigsutbruddet i 1939, de fleste i frambygde førerhus selv om de tyngste hadde motoren foran frontakselen. Både bensin- og dieselmotor var tilgjengelig for de fleste modellene, spesielt 5-tonneren.[10] Et eksempel er Berliet DDR-modellen fra 1934 som var i produksjon i 17 år, fordelt på diesel (45 %), gass (31 %) og bensin (24 %). Men denne suksessen forstyrres av politiske inngrep med et restriksjonsregime som rammet veitransporten sterkt, og produksjonstallene for de franske lastebilprodusentene fulgt ikke de internasjonale tendensene - i året 1936 var 25,000 lastevogner levert - mot Tyskland som hadde 76,000 og mot Storbritannia som hadde 104,000.[12].

Krigsutbruddet i september 1939 fulgt til omstillingsarbeid for å forbedre Berliet-fabrikkene for ammunisjonsproduksjon, men etter Frankrike var beseiret i sommeren 1940, ble lastebilprodusenten kastet ut i en meget turbulent tid, og Berliet med hans sønnene ble anklaget for kollaboratørvirksomhet innenfor Vichy-regimet og under den tyske okkupasjonen. Berliet-produksjonen hadde falt meget drastisk slik at bare 2,04 % av de leverte franskbygde kjøretøyene fra 1. oktober 1940 til 31. juli 1944 var kommet fra hans fabrikk - ennå besluttet republikkskommisærene i Lyon som var utpekt av Charles de Gaulle, å sette Marius Berliet i arrest og konfiskere hans fabrikkene.[13] Marius Berliet som et resultat av den meget dårlige behandlingen ble syk, og døde i 1949.[14]. Berliet-fabrikkene var utsatt for en fiendtlig overtagelse som ble reversert i 1949 da staten måtte gi fra seg kontrollen.

Etterkrigstiden

rediger
 
Berliet GLR.
 
Berliet TR semitrailer.
 
Berliet Stradair

Lastebilene

rediger

Etter firmaet var returnert til eierne, begynte produksjonen å ta seg opp på nytt, blant annet ble Berliet GLR med en totalvekt på 13 tonn presentert under Paris-motorutstillingen i oktober 1949. Denne lastebilen var i produksjon fram til 1977 med over 100,000 eksempler - de tyngste variantene hadde en totalvekt på 19 tonn.[15] Dette var etterfulgt av Berliet GLG i 1951, Berliet GLM og Berliet GLA i 1953 - sistnevnt var den siste lastebil med bensinmotor, med en 5-liters bensinmotor på 100 hestekrefter, med en totalvekt på 7,75 tonn (4-5 tonns nyttelast). Den kunne også ha dieselmotor, og var et populært valg for distribusjonsoppdrag.[10][16].

Berliets eksport var rettet østover og sørover, med Kina, Afrika og Sør-Amerika som satsingsområder for selgerne som også hadde hellet med seg i Spania og Portugal. I Spania ble SA de Vehicules Automoviles i Valladolid åpnet for lisensproduksjon av Berliet-kjøretøyer i 1957, og var i full produksjon blant annet av GCW GPS-modell på 38 tonn, fram til 1965.[10] I 1964 hadde Berliet fått i stand en avtale med Alvis Ltd. om gjensidige støtte - de franskbygde 6x6 kjøretøyene vil bli tilgjengelig for det britiske markedet som Alvis-Berliet, mens Berliet vil åpne opp markedet på Vest-Europa for Alvis Stalwart 6x6 kjøretøyer. Men denne avtalen ble avbrutt da Leyland Motor Corps. kjøpt Alvis mens SA Andre Citroen overtok Berliet i 1967.[10]

Som spesialsbestilling for oljeleting i Sahara utviklet Berliet «verdens største lastevogn» i 1957, et stort 6x6 kjøretøy med 30-liters Cummins V12 tolvsylindersmotor på 600 hestekrefter i ytelse og totalvekt på 100 tonn. Bare fire eksempler var bygget av Berliet som Berliet T100. Med dette innledet lastebilprodusenten produksjonen av en rekke typer ment for forholdene i Afrika, blant annet Berliet GBC 6x6 lastebiler i 1957 som var kalt «Gazelle», 32,000 eksempler var produsert. Man hadde også Berliet GBO og Berliet TBO for de afrikanske forholdene.

Utover årene utvidet Berliet seg inn i nisjemarkedene inkludert anleggsmaskin og dumperkjøretøyer, og deretter satset på sterk teknisk improvisering, noe som førte dem inn i et samarbeid med den progressive Citroën. I 1965 ble Berliet Stradair introdusert som en revolusjonær frambygd lastevogn med luftfjæring, hydropneumatiske bremser, avansert girsystem og firesylindersmotor på 80 til 120 hestekrefter, med en nyttelast på 4 til 6 tonn. Dette var reklamert under navnet Citroën-Berliet fram til 1968 med sitt spesielle fjæringssystem.[10]

I 1967 ble Berliet kjøpt av Citroën. Dette avsluttet ikke lastebilproduksjonen, «G»-serien utvides med nye modeller som GBH og GLM i 1967 (disse vil få nytt navn, Renault CBH og var tatt ut av produksjon i 1987), fra GVW på 6 tonn til GBH på 32 tonn. De fleste nyvinninger innenfor lastebilteknologi var blitt en del av hverdagslivet, blant annet KB 2400 med tippeførerhus i 1970, den forbli i produksjonen fram til 1996. «KB»-serien var om mellomtunge lastebiler for mellom 10 og 20 tonn, mens «TR»-serien var om trekkvogn med trekkraft for opptil 120 tonn. Det fleksible og komfortable tippeførerhuset (etter datidens standard) var adoptert av Ford for sin tungvekterlastebilen «Transcontinental» for markedet i Europa.[10]

Etter Renault oppkjøpte seg aksjemajoriteten klarte man å bringe Berliet under egne kontroll fra 1974. Da hadde Citroen-Berliet i 1967 overtatt 58 % av det franske markedet for kommersielle kjøretøyer på over 6 tonn. Men oljekrisen i 1973 kastet Michelin-konsernet ut i krise, og det var besluttet å legge ut aksjene i begge firmaene ut for salg. Mens Citroen var overtatt av Peugeot, ble Berliet underlagt rivalen Saviems kontroll gjennom Renault. I 1978 ble Berliet og Saviem slått sammen under navnet Renault Véhicules Industriels.

Busser

rediger

Med basis i GLA-lastebilchassiset ble PLA-bussen med 28 til 33 seter lansert i 1951 som den første Berliet-buss siden 1930-tallet, og etter hvert ble en rekke ulike bussvarianter for forskjellige spesifikasjoner som setekapasitet, størrelse, rekkevidde og annet presentert av Berliet i løpet av 1950-tallet.

I 1960-tallet bygget Berliet sin største buss, PH-180, en leddbuss på 18 meter lengde med kapasitet for opptil 180 passasjerer ved å ha en lang leddvogn med to dobbeltdør på den ene siden. Man hadde også ulike busser med kapasitet for mellom 80 og 100 passasjerer, som PH-100, PR-100 og trolleybuss av type ER100. I Polen ble PR100 produsert under lisens av bussprodusenten Jelcz under egne merkenavn.[10]

Berliet i Norge

rediger
 
Den meste kjente Berliet i Norge er en buss fra 1924. Den ble brukt i den populære komediefilmen Bussen fra 1961. Ekebergbanens buss C-4052

Berliet var tidlig representert i Norge med sine personbiler, men oppnådde bare et marginalt salg, hovedsakelig større biler i rutetrafikk[17]. En Berliet fantes i Kristiansand i 1909[18]. I 1921 var det innregistrert totalt 7 Berliet i Norge, i 1927 var det registrert 25[19]; av disse var 7 laste- eller varebiler[20].Flere importører prøvde å representere merket, men fra slutten av 1920-tallet var merket uten importør[21].

I 1924 kjøpte AS Ekebergbanen i Oslo 4 Berliet lastebilchassiser med karosseri fra Skabo Jernbanevognfabrikk. Karosseriene hadde utvendig teakpanel med 2 døråpninger på den ene side og høye glassruter, og et avdelt rom som røykkupé. Ekebergbanen startet ruten fra Lilletorvet på Grønland til Abildsø via Ryen. Ruten ble senere utvidet helt til Goldheim under navnet Østmarksbanen[22]. Bussene hadde kjennemerker C-4051 til C-4054. Bare en buss, C-4052, er bevart på Sporveismuseet i Oslo[23]. Den ble brukt i den populære komediefilmen Bussen fra 1961. Da filmprosjektet startet i 1958 ble bussen restaurert. Etter filminnspillingen ble den levert til Lokaltrafikkhistorisk forening som plasserte bussen på Sporveismuseet i Majorstua[24].

Hærens Automobilkorps anskaffet i 1927 en Berliet med vedgassgenerator til utprøving [25]. Skabo Jernbanevognfabrikk leverte karosseriet til chassiset, som hadde en stor sidemontert generator. Bilen ble ikke etterfulgt av andre[26].

Etter krigens slutt i 1945 ble det registrert 23 Berliet lastebiler som var kommet til landet i løpet av krigen. De fleste var førkrigsmodeller av type VDA med 3 tonns nyttelast. Siden har det ikke vært importert Berliet kjøretøyer til Norge[27].

Modeller

rediger
 
Berliet PH 12-180, Lyon i 1967, den første leddbuss i Frankrike.
 
Berliet PCM-U, Grenoble i 1975.

Bussmodeller

rediger
  • CBL 1922
  • VMSD 1927
  • CBOV 1927, inkludert disse for sporvognselskap av Perpignan
  • Gassdrevne GSBG av 1927, inkludert de for Lyon
  • PBG 1931
  • GPS med tre aksler fra 1932
  • GDSL (Diesel) fra 1934-38 (66 busser for Lyon-OTL)
  • PCKBG med forgasser, 1938
  • PCK 7 og 8, 1947 (Mange franske byer, inkludert 65 eksemplarer i Lyon)
  • PCR 8, 1950 (Lyon , Marseille)
  • PLA 5, 1952
  • PLB 6 og 8, 1952
  • PLR 8 og 10 fra 1954 til 1962, for mange franske byer
  • PBR 10 og 15 med 3 aksler fra 1954 til 1961 for Algiers , Marseille , Lyon
  • PCP 10 1955, med 100 eks. for RATP i Paris
  • PCS 10 1960, med 50 eks. for RATP i Paris
  • PH 80 1959, inkludert disse for Lyon og Grenoble
  • PH 100 1962, inkludert disse for Lyon, Marseille, Nice, Grenoble og Geneve (Sveits, 15 busser med serie 401-415 for CGTE)
  • PH 12-100 1965, PH 100 med PCM frontpanel, inkludert de for Marseille
  • PCM 1965, inkludert disse for TCRL i Lyon, for SGTE i Grenoble
  • PCM-R 1965, inkludert disse for RATP i Paris
  • PH 12-180 1966, første leddbuss i Frankrike, bygget for Lyon og Algiers (PH-180)
  • PCM-RE 1968, 25 dobbeltdekkerbusser til RATP i Paris
  • PGR 1968, 500 eksempler med redusert størrelse, for RATP i Paris
  • PR 100 1971, inkludert de for SEMITAG (Grenoble), de for Marseille, Nice, Nantes og de for RATP i Paris
  • PR 110 for Polen bygget i Vénissieux, deretter under lisens av Jelcz i Polen
  • PR 100-2, inkludert de for Marseille og de for SEMITAG i Grenoble
  • PR 100 MI, inkludert de for Reims, de for SEMITAG i Grenoble
  • PR 180 leddbuss fra 1979, inkludert de for Reims, de for SEMITAG i Grenoble og de for RATP i Paris

Turbusser

rediger
  • Berliet 1 CB fra 1911
  • CBO av 1922 på CBA chassis
  • CBO fra 1923 , alpinbuss, inkludert de som leveres til PLM for veitjenester på ruten des Alpes .
  • GDHV av 1927 på GDR-chassis
  • VMSD av 1927
  • PGB av 1931
  • GPS av 1932
  • 1939 PS på VDC chassis
  • PHN «Randonnée» 1960, inkludert i Grenoble for Alpene og som «Europabuss» Genève - Grenoble - Nice .
  • PHC «Escapade» 1962
  • Stradair 20 med busskarosseri
  • Cruisair 1 fra 1969 med 29 seter.
  • Cruisair 2 fra 1969 med 39 seter.
  • Cruisair 3 fra 1969 med 49 seter.
  • PR 14 1975
  • PR 14 S fra 1976

Referanser

rediger
  1. ^ Rolseth (2009) s. 36-37
  2. ^ Louis Muron - Marius Berliet - Éditions Lugd, 1995, s. 23
  3. ^ AFB - ALCO, extraits de presse américaine 1905: The Horseless Age, vol. 16 - 21/5/1905 s.10 - Cycle & Automobile Trade Journal, 8/1905, s. 68 - The automobile, 8/6/1905 s. 701 - Automobile Review, 6/15/1905, s. 583
  4. ^ a b c d Miller. s. 94
  5. ^ Article " Le char Renault FT " C.H. Tavard in l'Automobiliste nr. 50, s. 96-97.
  6. ^ La loi du 2 juillet 1919 institue une forme de dépôt de bilan pour les entreprises brutalement privées de commandes militaires après l'Armistice.
  7. ^ Louis Muron, " Marius Berliet, 1866-1949", Éditions Lugd, 1995 - s. 99.
  8. ^ «Automobilia». Toutes les voitures françaises 1925 (salon [Oct] 1924). Paris: Histoire & collections. Nr. 72s: 61. 2005. 
  9. ^ «Automobilia». Toutes les voitures françaises 1929 (salon [Paris, Oct] 1928). Paris: Histoire & collections. Nr. 84s: 61. 2006. 
  10. ^ a b c d e f g h Miller, s. 95
  11. ^ «Automobilia». Toutes les voitures françaises 1940-46 (las années sans salon). Paris: Histoire & collections. Nr. 26: 16. 2003. 
  12. ^ AFB - L'Argus, nr. 506 bis - 25:05:1937 - statistiques annuelles
  13. ^ Renaud de Rochebrune - Jean-Claude Hazera " Les patrons sous l'occupation " - Éditions Odile Jacob, s.97
  14. ^ Monique Chapelle " Berliet " - Éditions le Télégramme, 2005 - s.17.
  15. ^ Monique Chapelle " Berliet " Éditions Le Télégramme, 2005,s. 53
  16. ^ Monique Chapelle " Berliet " Éditions Le Télégramme, 2005, s. 48.
  17. ^ Rolseth, (2007) side 214
  18. ^ "Tablaa over automobiler", datert 12.november 1910, arkiv etter Amtmanden i Mandal og Lister amt, Statsarkivet i Kristiansand
  19. ^ Bertheau (1981) side 108
  20. ^ Rolseth, (2007) side 214
  21. ^ Rolseth, (2007) side 214
  22. ^ Strandholdt(1996) side 19
  23. ^ Strandholdt(1996) side 128
  24. ^ Sekne(2017)
  25. ^ Meddelelser fra vegdirektøren nr 11/1927 side 175-177
  26. ^ Rolseth(2007) side 214
  27. ^ Rolseth (2009) side 36

Litteratur

rediger
  • Bertheau, Øistein: Biler i Norge 1920-1940, Oslo 1981 ISBN 82-990730-0-6
  • Borgé, Jacques og Viassnoff, Nicolas: Berliet de Lyon, éditions E.P.A. 1981 ISBN 2-85120-127-1 (Fransk)
  • Miller, Denis: The Illustrated Encyclopedia; Trucks and Buses, Quantum Books 2002 ISBN 1-86160-603-6
  • Rolseth, Asbjørn: Norsk lastebilleksikon; Lastebiler i Norge 1900-1940, Bilforlaget 2007 ISBN 978-82-91062-10-5
  • Rolseth, Asbjørn: Norsk lastebilleksikon II; Lastebiler i Norge 1940-1990, Bilforlaget 2009 ISBN 978-82-91062-11-2
  • Sekne, Ivar: På sporet av den nye tid: Ekebergbanens historie, Dreyers Forlag 2017 ISBN 978-82-82654-11-1
  • Strandholt, Thorleif: A/S Ekebergbanen 1914-1965, Sporvejhistorisk Selskab 1996 ISBN 87-87589-33-8

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Berliet&oldid=24817594»