Beltebuss er en norsk betegnelse på beltekjøretøyer ment for passasjertransport, som kan omfatte forskjellige kjøretøytyper. Beltedrift er ofte sett på snøkjøretøyer for fremkommelighet på snøunderlag, og på engelsk brukes betegnelsen snow coach om disse busskjøretøyene, som kan oversettes til «snøbuss». Men det finnes beltebusser som også kan kjøres på bar grunn som de kanadiske Shake & Bake konverterte busser.

Bombardier B-12 Snowmobile beltebuss på snø.

Beltebussene rediger

De meste kjente eksempler i Norge er veteranbeltebiler eid av busselskapet Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap, ment for beltebilruta fra Tyin til Eidsbugarden. Som beltekjøretøy med styreski er disse beltebilene av merket Bombardier typebestemt som snowmobile som betyr snøkjøretøy. Bombardier Snowmobile var populært blant norske vintersportsanlegg utover 1950-tallet ettersom man kunne ta skiløpere på slep og ha et passasjerrom for tolv passasjerer med bagasjegrind på taket. Over 100 beltebiler var importert til Norge, og minst et dusin eksempler har blitt bevart fram til året 2016.[1] Bombardier Snowmobile-beltebilkjøretøyet var populært som et rent busskjøretøy i de tynt befolkede regionene hvor det kunne være store avstander mellom små befolkningssentre, som regel i to varianter etter passasjerkapasitet, B7 med sju passasjerer og B12 med tolv passasjerer.[2][3]

Disse beltebilene med styreski var ikke de eneste beltekjøretøyer som var benyttet som små busskjøretøyer, et annet snøkjøretøy har forskjellige fremdriftssystem basert på separate beltevanger, Tucker Sno-Cat. Dette amerikanske snøkjøretøyet med fullbeltedrift har stor fremkommelighetsevne og er delt opp i mange forskjellige modeller på to eller fire beltevanger. De største bygges enten som lastekjøretøy eller som passasjerkjøretøy i arktiske regioner nord i Canada og i Alaska.

Beltedrevne traktorkjøretøyer som Bombardier Muskeg som normalt var anskaffet som allsidig lastbærer i Norge under etterkrigstiden, har blitt ombygd for personbefordring som da to Muskeger var kjøpt av Colbjørnsen & Co A/S i Jotunheimen. Disse to beltetraktorene fikk busskarosseri hos Kolden mek. verksted i Lom med store takvinduer og vindusrekker som på en solskinnebuss.[4] Beltetraktoren kan også ta en tilhenger på meier etter seg på slep, med ekstra passasjerkapasitet.[5]

Etter åpningen av motorveien JasperBanff highway var det mulig for turister å reise på opplevelsesreiser i Jasper nasjonalpark i provinsen Alberta, Canada i de naturskjønne Canadian Rockies. Den store isbreen Columbia Icefield ble et yndet reisemål for besøkende som kom seg opp på breen med snøkjøretøyer som til å begynne med fra 1946 var halvbeltebiler. Bombardier Snowmobile-beltebussene overtok på 1950-tallet, men de var snart blitt for små for de mange besøkende. Spesielt på Athabasca Glacier isbreen var trafikken blitt så stor at Snowmobile Tours Limited ble solgt til Brewster Transportation & Tours i 1969. Bill Ruddy som eide selskapet, hadde blitt overveldet av den store pågangen.

Brewster tok fatt på oppdraget med å berge virksomheten, og ettersom de små snøbussene ikke lenger var egnet, måtte større busskjøretøyer utvikles. De simpelthen tok flere brukte busser som for ettertiden er vanskelig å identifisere, og konverterte dem til beltedrift. De tok beltedriftsystem utviklet for de arktiske snøkjøretøyene og bygde et leddelt understell på fire separate vanger man så omsluttet med belter. Deretter ble busskarosseriene satt ovenpå en midtbjelke som understellet er festet til.

Disse «snøkjøretøyene» var i stand til å ta seg fram på snøfrie grunn uten endring, i motsetning til Bombardier Snowmobile-beltebiler som måtte bytte ut styreskiene med hjul. Men det gikk utover passasjerkomforten, som eldre turbusser uten klimaanlegg og med selvutviklede fremdriftsmetoder fikk disse unike beltebussene kallenavnet «Shake & Bake». De ble erstattet med hjuldrevede buss under navnet Terra bus, som spesialbygde og komfortable treakslede buss på spesielle pneumatiske dekk med lav lufttrykk.[6]

Flere eksempler har blitt bevart som utstillingsgjenstander for reisende som kunne bivåne disse bussene som har blitt en turistattraksjon.

I nyere tid er beltebuss for bruk på snø og is uten å bli hemmet av væromslag utviklet for sightseeingstjeneste og busstjeneste i skianleggområder. Nova Guides har en snøbuss med plass for 13 passasjerer for Snow Coach Tour-tjenesten i Colorado.[7][8] En mer praktisk løsning er å omstille eksisterende løypemaskiner for passasjertransport ved å sette bussbygg på planet bak førerhuset. Disse maskinene som internasjonalt er kjent som snowcat sendes ut som sightseeingbuss på vanskelige tilgjengelige lokaliteter som en del av opplevelsesferien i vinteromgivelser.[9][10] Snøkjøretøyer kan også fungere som buss ved å trekke en tilhenger i beltevognkonfigurasjon med seg som sett på Svalbard, Norge.[11][12]

Det er også mulig å konvertere eksisterende minibusskjøretøyer ved å sette på beltevanger som kan erstatte vanlige hjul uten større endringer.[13] Allerede i 1922 var dette gjort på de første postbusser i Sverige da det svenske postverket startet diligenstrafikken i de grisgrendte deler av landet. Landevegene var ikke godt utbredt, og snøplog var ikke alltid tilgjengelig på de øde landstrekningene. Etter en del eksperimenter ble beltedrift med gummimatte valgt for å ha lite bakketrykk mot underlaget. Et ordinært busskjøretøy på lastebilchassis var modifisert med to ekstra aksler om selve bakakselen som også var drivakslingen, for å kunne feste gummimattebeltet omkring hovedhjulet og småhjulene. På forhjulene ble to meier festet for snøkjøring. 15 Scania-Vabis var bestilt og levert til Postverket. De ble overflødig etter hvert som vegene ble bedre og snøryddingsutstyr var blitt allment, men de huskes i ettertiden som de første postbussene i Norrland.[14][15]

I de japanske fjellene er det ikke bare skiløypene som lokker vinterturistene, onsen med hotellkomplekser omkring varme kilder er også populært. De klimatiske forholdene oppe i de steile fjellene, som er populært kalt de japanske alpene, er nedbørrikt med tung og våt snøfall slik at store landområder om vinteren kunne bli nedstengt for vegtransport. Dette fulgt til en innfødt beltebilproduksjon for militære og sivile formål, ofte basert på kjøretøyer med belter hentet fra andre snøkjøretøyer som «snowcats», kjent som løypemaskiner i Norge. Gjestgiverier og hoteller oppe på fjellene måtte sørget for egne transport med beltedrevne kjøretøyer, og forskjellige beltebusser var tatt i bruk.[16]

Det er snøkjøretøyer basert på den typiske japanske varebilen for både frakt og personbefordring, med førerrom og et plan som en bussbygg kan settes på. Slike varebiler av eldre dato har innbygde beltedrift av type AGV fra NorthWest Special Vehicles. Men i nyere tid har beltevangene av type «Hyper Delta» fra det samme selskapet blitt populært for montering på forskjellige kjøretøyer som Toyota Hiace for eksempel, og det eldre AGV-beltesystemet ble oppgitt.[17][18]

Beltebussene spilt en viktig rolle i de isolerte vintersamfunnene oppe i fjellene i de japanske øyene, blant annet som skolebuss. Den lokale snøkjøretøyprodusenten, Ohara Ironworks i Nagaoka, hadde siden 1950-tallet produserte snøkjøretøyer i forskjellige typer fra SM-15 til SM-100S og mange av disse hadde fungerte som beltebuss også om somrene. En andre produsent var Morooka med MJ-100, MJ-130 og MJ-150 bygd i Japan, stort sett for personbefordring.[19][20]

Galleri rediger

Se også rediger

Referanser rediger

Litteratur rediger

  • Kjell F. Olsson; Postens gula bussar Trafik-Nostalgiska Förlaget 2009 ISBN 978-91-85305-97-1
  • Tor Ivar Volla; Med NMV langt utpå viddene Norsk Motorveteran nr. 6, 2016 tidsskrift

Eksterne lenker rediger