Beleiringen av Petropavlovsk

Beleiringen av Petropavlovsk (18. august til 27. august 1854) var den viktigste militære operasjonen i Stillehavet under Krimkrigen. De russiske tap var  beregnet til 100 soldater, mens de alierte mistet fem ganger så mange.

I Kina og Japanhavet i begynnelsen av krigen hadde den russiske kontreadmiral Yevfimy Putyatin under sin kommando skipene «Pallada», med 52 kanoner, «Aurora» med 44 og «Dvina»  med 12. Den britiske styrken ble ledet av kontreadmiral David Price (som nylig var blitt  forfremmet etter å ha virket som kaptein i 39 år) og den franske under kontreadmiral Auguste Febvrier-Despointes. I sum hadde den allierte flåten ni skip og over 200 kanoner. Putyatin var selvfølgelig hjelpeløs på havet mot en slik overmakt, og derfor sendte han «Pallada» langt opp Amur-elven og satte mannskapet til å arbeide med å forsterke de svake garnisoner langs elvebredden. «Aurora» og «Dvina» søkte tilflukt i Petropavlovsk, et anlegg som de antok at de allierte trolig ville forsøke å angripe. Price og Febvrier-Despointes, forsøkte etter å ha forlatt «Amphitrite», «Artémise» og «Aksellerere» å seile for å beskytte handelen utenfor kysten av California, mens russerne lette etter, og øynet den 18. august bredden av Kamtsjatkahalvøya.

BeleiringenRediger

Beleiringen begynte 18. august 1854, da en alliert skvadron bestående av tre britiske og franske fregatter, en korvett, en brigg og et dampskip kastet anker i Avatsjabukta. De allierte styrkene var langt større enn russernes. Det eneste russiske tunge skipet, fregatten «Aurora» lå forankret bak en landtunge av sand, beskyttet av batteriet. «Pallada», med 52 kanoner lå helt utenfor rekkevidde og «Linda» helt beskyttet i Amur.

Den allierte styrken, ledet av kontredmiralene Febvrier-Despointes og Price avanserte for å bombardere Petropavlovsk den 20. august 1854. De hadde 218 kanoner til rådighet, sammenlignet med de 67 kanoner som var tilgjengelig for forsvareren av Kamtsjatkahalvøyas viktigste by, Vasilij Zavoyko. Nesten umiddelbart gikk Price under dekk og skjøt seg selv, enten med hensikt eller ved et uhell. De allierte trakk seg tilbake, men kom tilbake neste dag for å fortsette bombingen 22. august, med kaptein Nicolson på, HMS Pique som fungerende kommandant.

Den petropavlovske garnisonen bestod av 41 offiserer, 476 soldater, 349 gaster, 18 russiske frivillige og 36 Kamchadals (totalt 920 mann). Den allierte skvadron gik på nytt inn i Avacha-bukten og stormet byen 24. august (5. september i Den gregorianske kalenderen), etter at de russiske batteriene var blitt nøytralisert, 970 aallierte soldater (med forsterkninger) landet vest for Petropavlovsk, men ble kastet tilbake av 360 russerne. En marinebrigade på om lag 680 britiske og franske sjøfolk og soldater ble landsatt, ledet av kapteinene Burridge og de La Grandiere, men de ble overfalt, og etter noen harde kamper, trakk de seg med 107 britiske og 101 franske drepte eller sårede. Sjefen for landganspartiet ble drept. Russerne tok et britisk flagg, syv offisererers sverd og en mengde skytevåpen, sverd og bajonetter.

De allierte trakk seg tilbake, selv om «President» og ‹Virago› klarte å erobre den lille russiske skonnerten «Anadyr»med 10 kanoner og transportskipet «Sitka»den 28. september 1854. De allierte overlot Petropavlovsk til russerne i april 1855 da Nikolaj Muravyov manglet soldater og våpen for å kunne slå tilbake nye angrep på byen, da hadde Petropavlovsk-garnisonen evakuert under dekke av snø.

Den allierte flåten trakk seg tilbake til kolonien Vancouver Island hvor Esquimalt-havnen ble brukt til reparasjoner, noe som førte til en sterk britisk tilstedeværelse og til bygging av en tørrdokk på det stedet som senere utviklet seg til CFB Esquimalt.

Fra britisk side deltok «President», «Pique» og «Virago». Fra fransk side «Forte», «Eurydice» og «Obligado». Totalt ca 204 kanoner.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger