Baggara eller Baqqarah (arabisk: البقارة) er afrikanske beduinfolk som lever som nomader i det område som strekker seg fra Tsjadsjøen til Nilen. De er visse steder også kjent som shuwa-arabere. I dag bor medlemmer av gruppen innenfor grensene av de moderne stater Sudan (særlig Darfur), Niger, Tsjad, Kamerun, Nigeria, Egypt og Den sentralafrikanske republikk. Baggara har tradisjonelt livnært seg som kveghyrder, som har bedrevet en sesongbetont vandring mellom gressingsområder og floddaler, avhengige av regntid og tørketid. Størsteparten taler shuwa-dialekten, en regional variant av arabisk.

Baggaraenes områder.

StammerRediger

Baggara er en samlebetegnelse på en variert folkegruppe som omfatter flere stammer, som rizeigat, ta’isha, habbaniya i Darfur, og misseiria, humur og hawazma i Kordofan. Misseiriastammen fra Jebel Mun taler det nilo-sahariske tama eller miisiiriispråk. Betegnelsen baggara dekker snarere en livsform fremfor en særlig etnisk gruppe.

HistorieRediger

 
En arabisk rytter fotografert ved Dékakiré i Tsjad. 1910-årene. Fra L'Afrique Équatoriale Française: le pays, les habitants, la colonisation, les pouvoirs publics. Préf. de M. Merlin. (utgitt 1918).

Baggara er nesten utelukkende muslimer og er formentlig delvis etterkommere av de arabisktalende stammer der slo seg ned i regionen mellom 1300- og 1700-tallet, som igjen stammet fra juhaynafolket i Libya. Da disse hyrdefolk slo seg ned lengre mot sør, hvor regnmæegden var større, begynte de med tiden med kvegdrift i stedet for kameler som før. Den foretrukne kvegrase ble kalt baggara, en variant av det afrikanske zebukveg, og dette navn ble overført til de arabisktalende hyrder sør for Jebel Marra. Navnet betyr således kvegfolket. De arabere som ble boende i ørkenområdet mot nord ble hetende abbala, som betyr kamelfolket, etter deres foretrukne dyr.[1]

Baggara i Darfur og Kordofan var kjernestyrkene i Mahdioppstanden i 1880-årene mot det tyrko-egyptiske styre. Mahdiens, Muhammad Ahmad, nestkommanderende Khalifa Abdallahi ibn Muhammad var selv av baggara-avstamning og tilhørte ta'aisha-stammen. I Mahdi-perioden (1883-98) emigrerte titusenvis av baggara til Omdurman og det sentrale Sudan, hvor de supplerte Mahdi-hæren med mange soldater. Etter nederlaget mot britiske kolonistyrker ved Karari i 1898 vendte mange tilbake til Darfur og Kordofan. Under sitt styre i Sudan benyttet britene indirekte kontrol av lokalbefolkningen, og hver av de større baggarastammer ble derfor regjert av dens egne leder, kalt nazir. Størstedelen av dem var lojale støtter av Sudans dominerende Umma-parti; fra 1960-årene ble ledet av Sadiq el Mahdi.

De største baggarastammer ble tildelt «hawakir» (forleninger) av Darfurs sultaner av fur-avstamning i 1750-årene; denne forbindelse kan være grunn til at de fire største baggarastammer i Darfur—rizeigat, habbaniya, beni halba og ta'isha – bare har vært meget lite involvert i Darfur-konflikten. Derimot har mange baggara vært sterkt involvert i andre konflikter i både Sudan og Tsjad. I 1985 begynte Sudans regjering å bevepe rizeigat-folk fra det sørlige Darfur Missiriya og hawazma fra naboregionen Kordofan, som dannet militsgrupper som skulle bekjempe Sudan People's Liberation Army i forbindelse med den andre sudanske borgerkrig. I Darfur ble en ny benni halba militsgruppe dannet på regjeringens initiativ i 1990-91, som ledd i kampen mot SPLA. I midten av 1990-årene har de fleste baggaragrupper imidlertid inngått forskellige fredsaftaler med SPLA, og baggaralederne uttalte etterpå at de ikke hafde noen interesse i å delta i denne konflikt.

Mellom de primært nomadiske baggarafolk og deres fastboende nabofolk har det ofte vært spenninger som innimellom førte til sammenstøt. Bakgrunnen har i de fleste tilfeller vært kampen om adgangen til naturressurser og vann. I siste halvdel av 20. århundre har baggaraeres områder vært påvirket av klimaforandringer som har betydd at regnmengden er falt og at ørkenen har bredt seg. Samtidig har regionen vært preget av overbefolkning, og disse faktorer har tilsammen betydd at medlemmer av baggara tilsluttet seg de janjaweedmilitser som har begått omfattende overgrep på de øvrige etniske grupper i Darfur og Tsjad i forbindelse med Darfur-konflikten.

LitteraturRediger

  • Ian Cunnison: Baggara Arabs: Power and the Lineage in a Sudanese Nomad Tribe. Clarendon/Oxford University Press, Oxford 1966, ISBN 978-0-19-823125-7
  • Christian Delacampagne: Die Geschichte der Sklaverei. Patmos Verlag GmbH & Co. KG Artemis & Winkler Verlag, Düsseldorf und Zürich, 2004, ISBN 3-538-07183-7.

ReferanserRediger

  1. ^ de Waal, Alex and Julie Flint, Darfur: A Short History of a Long War, Zed Books, London March 2006, ISBN 1-84277-697-5, s. 9