Axel Smedal
Axel Smedal (født 30. september 1866 i Kristiansand, død 29. november 1939 i Oslo) var en norsk fengselsdirektør og direktør for Akershus landsfengsel fra 1901 til 1926.
| Axel Smedal | |||
|---|---|---|---|
 Fotografi ved Rude | |||
| Født | 30. sep. 1866 Kristiansand | ||
| Død | 29. nov. 1939 (73 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Fengselsdirektør | ||
| Søsken | Harald Smedal | ||
| Barn | Marie Smedal | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Liv rediger
Han var sønn av fattigforstander Ole Haraldssen Smedal (1822–1874) og Caroline Olsen, og bror av riksadvokat Harald Smedal. Hans datter Marie var gift med Ragnar Frisch, mens datteren Gunvor var gift med historikeren Axel Coldevin.
Etter å ha vært elev ved borgerskolen og katedralskolen i Kristiansand ble Smedal student i 1885 og tok teologisk embetseksamen i 1892. I noen år var han konstituert fengselslærer, assisent i Indremisjonsselskapet og ansatt ved Det norske diakonhjem, før han i 1901 ble ansatt som direktør i Akershus landsfengsel. I 1903 ble han dessuten direktør for Landsfengselet for kvinner. Landsfengselet var det gamle slaveriet på Akershus festning, som fortsatt var svært gammeldags. Direktørstillingen her ble omtalt som «den vanskeligste i den norske fengselsetat».[1]
Feiden med Arne Omsted rediger
I 1926 ble Smedal fjernet fra stillingen som fengselssjef ved Akershus landsfengsel. Bakgrunnen var forholdene i fengselet, som ekspedisjonssjef Arne Omsted i Justisdepartementet hadde undersøkt og funnet dårlige. Blant annet hadde det i 1926 brutt ut mytteri og opprør blant fangene, etter at fengselslegen hadde latt en gammel fange dø i fengselet i stedet for å overføre ham til sykehus.[2] Omsted skrev et promemoria til justisministeren, hvor han kritiserte Smedal for å være for mild og ettergivende. Han hevdet også at Smedal var homoseksuell og derfor hadde særbehandlet en av fangene.[3] Regjeringen lot Smedal midlertidig fratre som direktør for fengselet, men han fikk ikke formelt avskjed før i 1929.
Først noen år etter fikk Smedal vite om Omsteds påstand mot ham. Han anla injuriesak mot Omsted, som forsvarte seg med at han bare hadde gjengitt et rykte. Men da det ble påvist at Omsted stadig forsøkte å skaffe bevis for at Smedal var homoseksuell, og også hadde trukket justisministeren inn i disse undersøkelsene, måtte Omsted i 1929 gå av som ekspedisjonssjef. Han fikk en retrettstilling som skifteforvalter i Oslo, mens Smedal fikk en slags oppreisning[4] og fortsatte som direktør for kvinnefengselet til han gikk av for aldersgrensen i 1936. Men ifølge Yngvar Ustvedt var han en knekket mann etter denne saken.[5]
Forholdene på Akershus ble ikke bedre etter at Smedal gikk av. I de neste årene forekom et drap på en fangevokter og nye opptøyer blant fangene.[6]
Virke rediger
Smedal var medlem av «løsgjengerkomiteen» av 1905 og fra 1906 medlem av styret for Toftes gave. Han var også formann i Foreningen for løslatte straffanger.
Yngvar Ustvedt omtaler Smedal som en «lærd og liberal mann», og som «snill, full av vilje til sanndruhet og rettferdighet».[7]
Utmerkelser rediger
Smedal var ridder av den svenske Vasaordenen.
Referanser rediger
- ^ Ustvedt (1999), s. 167.
- ^ Ustevdt (1999), s. 176.
- ^ Ustvedt (1999), s. 177.
- ^ Søbye, Espen (1992). Ingen vei hjem. [Oslo]: Aschehoug. s. 155. ISBN 8203164633.
- ^ Ustvedt (1999), s. 177.
- ^ Ustvedt (1999), s. 178.
- ^ Ustvedt (1999), s. 167.
Litteratur rediger
- Studenterne fra 1885. Kristiania. 1910.
- Ustvedt, Yngvar (1999). Slavene på Akershus. Cappelen. ISBN 8202184649.
- Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1962.