Audi 100

Audi 100 var en middels stor bil fra Audi, laget mellom 1968 og 1994.

C1 Audi 100 Coupe S

C2 Audi 100 sedan (europeiske lys)

Audi 5000 pre-1981 (nordamerikanske lys)

C3 Audi 100 sedan

C1, 1968–76

Audi 100 ble vist til pressen 26. november 1968. Opprinnelig hadde den et motor på 100 hk, noe som gjorde den til seriens største bil etter at Audi-merket ble gjenopplivet av Volkswagen i 1965. C1-plattformen kom i flere varianter: to- og firedørs sedaner, og Audi 100 Coupé S, en stilfull coupe med skrå hekk. C1 versjonen ble produsert i over 800 000 frem til den ble avløst av C2 modellen. (ref; Histomobile.com)

C2, 1976–84

C2 ble lansert i 1976, med mer markant styling og en uvanlig femsylindret motor (den første bensin-rekkefemmeren i verden — Mercedes-Benz hadde vist vei i 1974 med sin treliters dieselmotor med fem sylindre i Mercedes-Benz W123). Den ytte opprinnelig 100 hk (74 kW) og ble markedsført som fem sylindres kraft med firesylinders økonomi. Senere ble den oppgradert til 136 hk (100 kW).

Coupé-versjonen gikk ut av produksjon, men en modell med fem dører, 100 Avant, ble sluppet som en del av denne generasjonen.

C2 ble solgt som Audi 5000 i USA for å unngå assosiasjon med C1. Den ble en suksess på det amerikanske markedet, noe som ga Audi muligheten til å spre utviklingskostnadene utover en mye større base enn de konkurrentene som konsentrerte seg om Europa.

I 1980 kom Audi 200, med blant annet en turboladet modell på 170 hk. I Storbritannia kom den som 200 5E og 200 5T, sistnevnte med turbo. 200 5T hadde også oppvarmede seter, fartsholder, skipose, grønne varmeisolerende vinduer, elektrisk soltak og elektrisk oppvarmede bakspeil. Den var tilgjengelig standard med tretrinns automatgir. Det eneste ekstrautstyret som var listet opp i brosjyren, var femtrinns manuell girkasse uten tillegg i prisen, air condition og skinnseter. Denne bilen ble markedsført i USA som 5000 Turbo. Audi 100 ble etterfulgt av C3-plattformen i 1983, og 200 fulgte ett år senere.

C3, 1983–90

1983-modellen av Audi 100 hadde et oppsiktsvekkende strømlinjeformet utseende, og oppnådde en luftmotstandskoeffisient på 0,30 på sin glatteste basismodell. Verdens forbrukere begynte på denne tiden å oppdage at aerodynamiske biler er mer økonomiske, og denne ble et godt salgsargument for Audi.

Audi klarte å oppnå det moderne glatte utseendet først sett i denne sektoren på 1975-modellen av Citroën CX. Audi i sin tur påvirket Ford Taurus, en amerikansk sedan fra 1986. Dette avrundede utseendet ble normen på 1990-tallet.

Audi introduserte med C3 vinduer som gikk jevnt over i rammene, noe som bidro sterkt til å senke luftmotstanden. Denne løsningen har spredt seg til mange andre bilmerker.

Og det var med denne modellen Audi introduserte sikkerhetssystemet "Procon-ten" (Programmed Contraction-Tension). Systemet gikk ut på at de la en vaier som ble festet til girkassen, karosseriet, styremekanismen og sikkerhetsbeltet. Om motor/girkasse ble skyvd bakover ved en front kollisjon ble vaieren automatisk strammet og trakk da rattet bort fra føreren og sikkerhetsbeltet ble automatisk strammet. Dette ble mulig med at de forsterket bunnplaten i karosseriet slik at motor og girkasse ble skyvd ned under bilen istedenfor rett bakover og inn i bilens kupé.

Todørsmodellene var ikke lenger tilgjengelige, og Audi 100 Avant ble gjenintrodusert som Audis første forsøk på en stasjonsvogn. Audi 200 var fortsatt tilgjengelig i rollen som toppmodell. Audi 200 ble også levert som Avantutgave.

Quattro ble introdusert høsten 1984 som 1985 modell. Først som sedan og etter hvert som Avant i både Audi 100- og 200-utgaver. Audi 100 var tilgjengelig med 3 fem sylindrede motorer; 2.0L med 115 HK, 2.3L med 136 HK og den turboladede 2.2L motoren med 170 HK. Dette kom også på Audi 200, men da med motorer på 2.2L 10V 200HK og kom i 1989 med 2.2L 20V på 220 HK.

Øvrige motorer i denne Audi modellen strakk seg fra 75 HK til 170 HK med turbo:

1. 1.8L I-4, 75 PS (55 kW; 74 hk), carburetted (1982−1987)
2. 1.8L I-4, 90 PS (66 kW; 89 hk), carburetted, seinere innsprøytning m/katalysator (1983−1990)
3. 1.9L I-5, 100 PS (74 kW; 99 hk), carburetted (1982−1984)
4. 2.0L I-5, 115 PS (85 kW; 113 hk), innsprøytning, seinere med katalysator (1984−1990)
5. 2.1L I-5, 136 PS (100 kW; 134 hk), innsprøytning (1982−1984)
6. 2.2L I-5, 138 PS (101 kW; 136 hk), innsprøytning (1984−1990)
7. 2.2L I-5, 115 PS (85 kW; 113 hk), innsprøytning, katalysator (1984−1987)
8. 2.3L I-5, 136 PS (100 kW; 134 hk), innsprøytning (1986−1990)
9. 2.2L I-5, 165 PS (121 kW; 163 hk), innsprøytning, turbo (1986−1990)

I tillegg fantes det diesel motoraltenativer:

1. 2.0L I-5 Diesel, 70 PS (51 kW; 69 hk) (1982−1989)
2. 2.0L I-5 Turbodiesel, 87 PS (64 kW; 86 hk) (1983−1988)
3. 2.0L I-5 Turbodiesel, 100 PS (74 kW; 99 hk) (1988−1989)
4. 2.4L I-5 Diesel, 82 PS (60 kW; 81 hk) (1989−1990)
5. 2.5L I-5 TDI, 120 PS (88 kW; 118 hk) (1990)

I Audi 200 var det 7 forskjellige motorer å velge i mellom;

1. 2.1L I-5, 136 PS (100 kW; 136 hk), innsprøytning (1983−1984)
2. 2.2L I-5, 138 PS (101 kW; 138 hk), innsprøytning (1984−1985)
3. 2.1L I-5, 141 PS (104 kW; 141 hk), innsprøytning, turbo, katalysator (1984−1985)
4. 2.2L I-5, 165 PS (121 kW; 165 hk), innsprøytning, turbo, katalysator (1985−1991)
5. 2.1L I-5, 182 PS (134 kW; 182 hk), innsprøytning, turbo (1983−1987)
6. 2.2L I-5, 200 PS (147 kW; 200 hk), innsprøytning, turbo (1988−1990); 190 PS (140 kW; 190 hp) med automatkasse
7. 2.2L I-5, 220 PS (162 kW; 220 hk), 20-valve turbo for 200 Quattro 20V (1989−1991)

Med unntak av de minste motorene, diesel utgaven og alle Quattro utgavene så kunne man velge imellom manuell og automat gir kasse.

I USA gikk Audi bort fra 5000-navnet etter at bilene hadde fått svært negativ publisitet på grunn av et problem med «ufrivillig akselerasjon» i 60 Minutes. Den amerikanske trafikksikkerhetsadministrasjonen, NHTSA, konkluderte med at flertallet av tilfellene, blant annet alle som ble tatt opp i 60 Minutes, var forårsaket av menneskelig feil, som for eksempel at føreren tok feil av pedalene. CBS gikk ut med et delvis dementi. En ettervirkning av dette er de intrikate mønstrene mange girkasser bruker, hvor standarden var at spaken ble ført bak og fram.

Skaden på var imidlertid skjedd, modellens rykte hadde fått en knekk, og Audi lot den hete 100 igjen i 1989. Det tok 15 år før Audis salgstall i USA ble de samme igjen.

C4, 1989–97

C4 ble introdusert i 1989, og var en kraftig modernifisering fra C3. Den største motor endringen var intruduksjonen av en 2.8 l V6 motor. Denne ble senere etterfulgt av en 2.6 l V6 variant. De var i hovedsak samme motorer som ble introdusert i Audi 80 i 1992. Nesten alle C4 modellene kunne kjøpes med Quattro firehjulstrekk (ikke på de aller minste motorene) og Audi 100 Quattro var også tilgjengelig med en ZF 4-trinns automatgirkasse.

Fra 1993/1994 modellen skiftet C4 navn fra Audi 100 til Audi A6, samtidig som modellen fikk en mindre ansiktsløftning med endringer på grillen, front- og baklykter, samt hellakkerte støtfangere. Quattrosystemet ble modernisert ved at den bryterbetjente differensialsperren på bakakselen ble erstattet av et helautomatisk elektronisk system EDL som bruker hjulbremsene på både for- og bakhjul til å gi sperreeffekt. I tillegg ble toppmodellen av C4, som tidligere ble solgt under navnet Audi S4 omdøpt til Audi S6.