Armensk litteratur
Den armenske litteraturen er litteraturen skrevet på armensk, armenernes språk. Denne litteraturen har røtter tilbake til 400-tallet e.Kr.
I den førkristelige epoken hadde armenerne en tempellitteratur, som i løpet av kristningen på 300- og 400-tallet e.Kr. gikk fullstendig til grunne, slik at det eneste som er bevart, er noen linjer i Moses fra Khorens historie.
Gammelarmensk litteratur rediger
Gullalderen i armensk litteratur 407–451 rediger
Den armenske kristelige litteraturen tar sin bekynnelse med Mesrops oppfinnelse av det armenske alfabetet omkring 405. Det dreide seg antagelig om et eldre alfabet, som ble gitt vokaler av Mesrop. Ifølge legende skulle han ha handlet etter guddommelig inspirasjon. Ved hjelp av alfabetet dannet Isaak, som var katholikos av Armenia, en oversetterskole. Fra denne ble det sendt elever til Edessa, Aten, Konstantinopel, Alexandria, Antiochia, Caesarea, Kappadokia og andre steder, for å skaffe til veie og oversette syriske og greske håndskrifter. Den første armenske versjonene av Det nye testamente, Eusebios' kirkehistorie og Konstantin-biografi, Aphraates', Gurias' og Samunas historie, Syreren Efraims verker og Faustos fra Bysants' verker var alle av syrisk opphav. Ved begynnelsen av 400-tallet oppsto også noen av de apokryfe armenske verkene, som den hellige Gregorios' avhandlinger, en «armenernes historie» tilskrevet Agathangelos, samt andre verker som ble tilskrevet berømte personer. Det ble dessuten skrevet mange originalverker. Eznik fra Kołb skrev en «avvisning av sektene» og Koryun «Den hellige Mesrops livshistorie og den armenske litteraturens begynnelse». Begge disse var elever av Mesrop.
Sølvalderen rediger
I sølvalderen (etter 451) ble litteraturen påvirket av folkespråket. Ghasar fra Parp skrev humanistiske verker, og ved siden av oversettelser av kirkefedrene kom en oversettelse av Aleksanderromanen. Den hellenistiske innflytelsen gjorde seg merkbar ved bestrebelsene etter å underkaste det armeniske språket den greske grammatikeren Dionysios Thrax' regler. Samtidig fant tallrike oversettelser av de greske filosofene vei inn i de armenske bibliotekene. I all hovedsak holdt imidlertid de armenske forfatterne seg til sitt eget språk:
- Teologer som Wrtanes Kerdol (550–617), katholikos Johannes fra Odzun (650&ndsah;729)
- Historikere som Wardapet, Sebeos (600-tallet), Ghewond, Johannes Katholikos (850–931), Toma Arzruni, Uchtanes (900-tallet)
- Vitenskapelig litteratur ble skrevet av blant andre Ananias fra Sjirak (600–670), Johannes fra Odzun (700-tallet)
Den gammelarmenske litteraturen levde videre i det middelalderske lillearmensk-kilikiske riket.
Den middelarmenske litteraturen rediger
Den middelarmenske perioden tok til etter at Timurlenks ødeleggelse av det lillearmensk-kilikiske riket førte til en stille periode. Hovedverkene i denne perioden er et «stridsskrift mot paulikianerne», et «synodalskrift» og en samling av konsilbeslutninger og av kirkefedrenes skrifter. På samme tid skrev biskop Stefanos fra Siunia oversettelser av flere av kirkefedrenes verker, spesielt Gregorios fra Nyssas og Kyrillos fra Aleksandrias. To hundre år senere skrev katholikos Johannes VI den berømte «Armenias historie». Den omfattet perioden fra nasjonens fødsel inntil året 925. Hans samtidige Anania fra Mok, som var abbed og en av sin tids mest ansette teologer, skrev en avhandling mot tondrakianerne, en manikeisk sekt. Biskop Khosrau av Andzevatsentz huskes for sine interessante kommentarer til brevariet og messebønnen. Hans sønn Gregorios fra Narek regnes som den armenske Pindaros, fordi han skrev elegier, oder, panegyriske verker og homilier. Stefan Asoghtks «universalhistorie» nådde frem til året 1004, og Gregorios Magistros' dikt om Det gamle og Det nye testamente ble mye anvendt.
Den kilikiske renessansen rediger
Den moderne perioden i armensk litteratur kan gjerne settes til reformasjonen av det armenske skriftspråket på 1100-tallet. Katholikos Nerses IV er den betydeligste forfatteren fra begynnelsen av denne perioden. Foruten poetiske skrifter, slik som «Elegien over Edessas erobring» skrev han prosaverk som et «hyrdebrev» og et «synodalskrift» og «brev». Fra denne tiden stammer også en Lukas-kommentar og en kommentar til de katolske brevene. Nerses fra Lambron skrev en bemerkelsesverdig synodaltale til konsilet i Hromkla i 1179. På 1200-tallet ble Vartan den store født, en stor dikter, ekseget og teolog, kjent for sin omfangsrike «universalhistorie». I det følgende århundret skrev Gregorios fra Datev en skarp polemikk mot katolikkene.
Under fremmed herredømme rediger
På 1500-tallet sto Armenia under persisk overherredømme, hvilket førte til at det litterære livet lå nede. Et unntak er Nahapet Kutsjak, som danner et høydepunkt i den armenske litteraturen. På grunn av fremmedherredømmet kom mange armenere til å reise til Europa. Dermed ble det dannet armenske trykkerier i Venezia og Roma, og på 1600-tallet også i Lemberg, Milano og Paris. De gamle verkene ble utgitt på nytt, og nye fikk større spredning. Mekhitaristenes brorskap i Venezia, grunnlagt av Mekhitar fra Sebaste, var førerne for denne bevegelsen. De utga mange skrifter, men de var ofte av dårlig kvalitet. Til mechitaristene i Wien høsrte Balgy og Catergian. Russland, Konstantinopel og Etsjmiadzin var også sentra for armensk litteratur. Etsjmiadzin, hvor den armenske katholikos holdt til, fikk særlig betydning, fordi det var her man senere innførte vitenskapelige metoder fra Tyskland.
Trubadurdiktningen rediger
I den lange perioden under ottomansk og persisk overherredømme utviklet armenerne en trubadurtradisjon. Trubadurene dro fra landsby til landsby, fra by til by, og resiterte diktningen sin for folket. De mest berømte, som Sajat Nova, kunne delta i konkurranser ved de georgiske kongenes hoff. De brukte ofte et folkelig språk preget av mange utenlandske lånord.
Nyarmensk litteratur rediger
På 1800-tallet fant det nyarmenske språket inngang til litteraturen og ga grunnlag for både litteraturhistorisk forskning og skjønnlitteratur. Gjennom 1800-tallet arbeidet forfatterne Khatsjatur Abovjan og Mikael Nalbandian for dannelsen av en armensk litterær identitet. Nalbadians dikt «En italiensk pikes sang» kan anses som inspirasjon for den armenske nasjonalsangen Mer hajernik.
Det nydannede skriftspråket nyvestarmensk var mest utsatt for fransk, nyøstarmenske mest for tysk innflytelse. Nå fant også litteraturformer som drama, lyrikk, romanen og satiren inngang i armensk litteratur. Da Armenia ble en del av Sovjetunionen tenderte litteraturen til arbeiderlitteratur.