Anna Stina Næss

norsk keramiker

Anna Stina Næss (født 20. september 1974) er en norsk keramiker, bosatt i Risør. Hun er mest kjent for sine gjennomsiktige, skjøre arbeider i keramikk og porselen - ofte dekorert med en karakterisk strek i emalje.[1] Næss har også arbeidet som rektor ved Kragerø kunstskole (2012-2014) [2] og vært markedsleder ved Villvin kunsthåndverkmarked (2007-2009).[3]

Anna Stina Næss
Født20. sep. 1974Rediger på Wikidata (47 år)
VegårsheiRediger på Wikidata
Beskjeftigelse KeramikerRediger på Wikidata
Utdannet ved University of WolverhamptonRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

I årene 1998-2001 tok hun utdannelse som keramiker ved University of Wolverhampton, School of Art and Design, i England. I England mottok hun priser for sitt arbeid, blant annet som vinner av Student Maker’s categoryBilston Craft Gallery (2001) og Craftline Awards for Excellence in Ceramics samme år. Hun har hatt en rekke utstillinger i inn- og utland og er innkjøpt blant annet av Norges ambassade i London (2003), Norges Turistråd (2002), The National Trust i England (2002) og Head of Arts and Museums, Wolverhampton (2001). I 2004 ble hun, som eneste norske kunstner, invitert til å stille ut på Victoria and Albert Museums årlige utstilling for internasjonal kunsthåndverk.[4]

I 2003 mottok Næss Hordaland fylkes kunstnarstipend. Hun har også mottatt stipend fra Utenriksdepartementet i 2001 og 2002.[5]

Anna Stina Næss er medlem av Norske kunsthåndverkere (NK) og Destinction Licentiateship of Society of Designer Craftsmen i Storbritannia.

ReferanserRediger

  1. ^ Anne Kathrine Tveide: «Action-keramiker» i Aust Agder Blad, 7. februar 2007
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. september 2015. Besøkt 24. september 2015.  (besøkt 24. september 2016)
  3. ^ Christina Tveit: «Gir seg etter to år som markedssjef» i Agderposten, 3. desember 2009, s. 47
  4. ^ Martin Tystad: «Anna Stina Næss i prestisjemuseum» i Bergens Tidende, 21. februar 2004
  5. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 24. september 2015.  (besøkt 24. september 2015)