Andrew Murray

For tennisspilleren, se Andy Murray

Andrew Murray, også kalt Andrew de Moray (født ca. 1265, død 1297) var en adelsmann fra nordlige Skottland som startet et opprør mot England i det nordlige Skottland og deretter ledet en felles hærstyrke sammen med William Wallace i slaget ved Stirling Bridge. Sammen med Wallace korresponderte han med tyske handelsbyer. Andrew Murray er blitt kalt for «den ukjent braveheart».

Andrew Murray
Født		1265 Skottland
Død		november 1297 Skottland
Beskjeftigelse		Militær leder
Far		Andrew Moray
Mor		Lady NN Comyn, of Badenoch
Barn		Sir Andrew Murray
Nasjonalitet		Skottland

Bakgrunn

Duffus Castle. Festningen i stein er et tillegg fra 1300-tallet.

Det er lite som er kjent om Andrew Murray før 1296 da han ble tatt til fange og sendt i fengsel i Chester Castle mot grensen til Wales i kjølvannet av det katastrofale slaget ved Dunbar i 1296. Rundt 40 000 dårlig væpnede skotter ble overkjørt av en betydelig mindre, men adskillig mer velorganisert engelsk styrke, og rundt 10 000 skotter ble massakrert eller tatt til fange.

Patriotisk opprør mot England lå i familien; Andrew Murrays far, Sir Andrew de Moray, kjempet også ved Dunbar sammen med broren og de ble begge internert i Tower of London sammen med andre skotske adelige som garanti mot framtidige opprør. Kampen ble ført videre av Andrew Murray og igjen med hans sønn, også med samme navn som faren og bestefaren (se nederst), som tok opp sverdet og kjempet i den skotske uavhengighetskrigen med den samme intense besluttsomhet som faren og bestefaren.

Etter Dunbar ble den skotske kongen John Balliol ydmykende strippet for sine kongelige regalier og tvunget til å abdisere. Det la Skottland under engelsk administrasjon. Edvard I av England krevde troskapseder fra de skotske adelsmennene som møysommelig ble ført inn i Ragman-rullene. Balliol selv ble ført sørover og fengslet i Tower of London.

Andrew Murray var «sønn og arving av Skottlands beste familie, bærer av et historisk navn, en leder som nedstammet fra en slekt av krigere», ifølge historikeren Ewan MacLeod Barron. «Han er nylig gift, han er ung, galant, og full av liv og håp. Han er arving til familiens store eiendommer, landene ved Petty, Avoch, Boharm, Croy, og de store godsene ved Bothwell. Han er den mest begunstiget av samtlige unge skotske adelsmenn, og om lojalitet til kong Edvard I av England ville betale noen, ville det ha betale nettopp ham, men likevel er ham forberedt til å risikere alt på et foretak som ingen visste bedre enn ham selv om den enorme faren han satte seg i. Med faren og onkelen i engelske fengsel hadde han ingen illusjoner om Englands styrke og den engelske kongens karakter.»

Fra fengsel til opprør

Hugh av Avranches bygde Chester Castle i en typisk normannisk stil, først i tømmer, deretter i stein og deretter utbygd til formidabel festningsverk av stor strategisk betydning. Senere overtok kronen og utbedret og forsterket festningen, først Henrik III og deretter Edvard I og i årene 1247–1251 ble den ytre palisaden erstattet av massiv steinmur. Chester Castle var grensefestningen og herfra ble nordlige Wales angrepet og til slutt erobret. Her satt betydningsfulle fanger bak høye murer og tung bevoktning. Det var vanskelig å slippe levende ut og de færreste klarte det.

Andrew Murray var øyensynlig en særdeles viljesterk og målbevisst motstandsmann for han brøt øyeblikkelig ut av fengselet, sannsynligvis i mai 1297. Detaljene om hvordan finnes ikke, men han reiste gjennom fiendeland til han nådde tilbake til provinsen Moray på det skotske høylandet og familiens sete, Avoch Castle. Det var på alle måter en utrolig prestasjon.

Med Avoch Castle, knappe 12 km fra Inverness på motsatt bredde av Inverness Firth, som utgangspunkt samlet Andrew Murray støtte for et gjenopptatt opprør mot de forhatte engelskmennene. Innen kort samlet opprørte patrioter seg om Andrew Murray som leder. Fra Inverness kom en fri mann (ikke adelig og ikke livegen) ved navn Alexander Pilche og ble Murrays fortrolige nestkommanderende.

Engelskmennene hadde okkupert Inverness, og holdt festningene ved Urquhart, Nairn, Forres, Elgin og Lochindorb. Andrew Murrays gruppe av frynsete og sammenraskete høylendere red rundt og foretok korte og hurtige geriljaangrep på engelske utposter, en krigføring som ble speilet av tilsvarende angrep i sydlige Skottland av andre frihetskjempere som William Wallace, og de vant små, men viktige psykologiske seire.

Andrew Murrays krigere skapte så mye uro at den 25. mai 1297 viser opptegnelser at Sir Reginald le Chen, den engelske vokteren av området, tilkalte sin underordnete til en rådslagning om hvordan skottenes uortodokse krigføring best kunne bekjempes. Etter konferansen rir Sir William Fitzwarine, konstabel på Urquhart Castle, i spissen for sine menn mot Loch Ness, sydvest for Inverness, og rir rett inn i et bakhold. Andrew Murray og mennene hans angriper, dreper storparten av engelskmennene, men Fitzwarine og noen av hans folk greier å bryte igjennom og haster tilbake i sikkerhet bak murene av Urquhart Castle.

Beleiringen av Urquhart Castle

Den påfølgende morgenen beleirer Murray, Pilche og en stadig voksende hærstyrke av skotter Urquhart Castle. I løpet av de neste timene kommer enda en hærstyrke til Urquhart, ledet av grevinnen av Ross og hennes sønn. Hennes ektemann, jarlen av Ross, er en av de skotske adelsmennene som sitter i engelsk fengsel, og hun forsøker å få ham satt fri ved å støtte England. Hun sender en utsending til festningen for å tilby hjelp, og de samtaler over murene til skue for Murray og opprørene. Fitzwarine er mistenksom for hennes motiver og avviser forslaget.

Grevinnen trekker da sin hærstyrke tilbake og overvåker beleiringen på avstand. Grevinnen er mellom barken og veden. Jarldømmet Ross grenser mot de Marrays landområder, og hennes sønn er venn av Andrew Murray. Deltar hun på skottenes side risikerer hun sin manns liv eller frihet, og hjelper hun engelskmennene risikerer hun skottenes hevn.

Likevel tar hun til slutt stilling og beordrer sønnen til å frakte proviant til festningen. Det finnes ingen opptegnelser på hvordan dette ble utført, men Fitzwarine har bekreftet handlingen i et brev og takket være forsyningene bryter beleiringen sammen. Andrew Murrays hær forlater området uten å ha tapt eller vunnet, men ryktene om hendelsen går fra munn til munn og nye menn samler seg om opprørernes banner. Det finnes ingen opptegnelser av hvor mange, men mange nok til at Andrew Murray deler hærstyrken i to grupper, den ene opererer fra Avoch Castle og den andre fra den erobrede Balconie Castle.

Balconie Castle tilhørte grevinnen av Ross. Etter å ha forlatt Urquhart Castle ledet Andrew Murray hærstyrken inn i landområdet Ross og slo dermed fast at samarbeid med engelskmennene hadde konsekvenser. Balconie Castle ble ytterligere et sted for rekruttere patrioter fra nordområdene og med to festninger utvidet de Murray angrepene på engelskmennene på flere fronter.

Innenfor murene på Inverness Castle sender Sir Reginald le Chen besked til Edvard I av England om militær støtte. Sir Andrew de Rait på Rait Castle i nærheten av Nairn og nabo til Murray er den sannsynlige budbringeren. Mens brevet er på veg til London øker Andrew Murray angrepene på engelske utposter. På samme tid leder Robert Bruce angrep på engelske hærstyrker i Ayeshire og William Wallace begynner å bli en faktor i Argyll.

Comynene

Katedralen i Elgin, sett fra vest. Konstruksjon ble påbegynt under overoppsyn av biskop Andrew Moray.

Før brevet om hjelp når Edvard I kommer han med et tilbud til de fengslede skotske adelsmennene. Han tilbyr dem amnesti hvis de deltar på hans militære kampanje i Flandern. Mange tar imot tilbudet. Blant disse er John Comyn (sorte), jarl av Buchan; sønnen John Comyn (røde); Alexander Balliol; Alexander, jarl av Menteith; Reginald de Crauford og andre. Disse får dra tilbake til Skottland for klargjøre seg til krigføring på kontinentet.

Underveis får de ordre om å slå ned det skotske opprøret ledet av Andrew Murray. Ordren setter Comynene i en vanskelig stilling. Kong John Balliol hadde abdisert fra den skotske tronene og Comynene var arveberettiget, men de var avhengig av den engelske kongens hjelp for holde tronen innen familien.

De fire mennene som Edvard har beordret å slå ned opprøret kommer sammen i Aberdeen for å finne ut hva de skal gjøre. Det er Henry le Chen, biskopen av Aberdeen; Sir Gartenet, sønn av jarlen av Mar, John Comyn, jarlen av Buchan og konstabel av Skottland; og Sir Alexander Comyn, hans bror. Av disse er det kun biskopen av Aberdeen som er fullstendig lojal til den engelske tronen. De andre følte seg nødtvungent til å delta. Samtidig hadde en engelsk hærstyrke tvunget det skotske opprøret i Ayr, ledet av Robert Bruce, biskopen av Glasgow og Sir William Douglas, far til den berømte Svarte-Douglas, til å kapitulere. En annen engelske hærstyrke på 300 ryttere og 10 000 fotsoldater er kommet til Berwick-upon-Tweed i Northumberland, og disse to engelske hærstyrkene ville snart bli slått sammen. Med vissheten om det engelske styrkeforholdet bestemmer Comynene seg for å utføre den engelske kongens ordre.

Slaget som ble utsatt

Unge Andrew Murray satt ikke uvirksom mens planene om å uskadeliggjøre ham skjedde. Han siktet seg inn mot landområdene mellom Forres og Elgin som Reginald le Chen ervervet via ekteskap med Murray-familien. Andrew Murray rir om Inverness og herjer og brenner landområdene, erobrer og ødelegger festningen Duffus Castle, den gamle ættestedet til de Murray, og tar Sir Reginald le Chen til fange. Deretter krysser han Spey og samler hærstyrken ved Boharm, en av farens festninger, og her akter han å møte den engelske hærstyrken fra Aberdeen som hovedsakelig besto av skotter. Unge Andrew Murray hadde valgt grunnen med taktisk omhu.

Murray hadde en betydelig styrke av menn fra Moray og frie menn fra Inverness ledet av Alexander Pilche. Han posisjonerte hærstyrken på en skogkledd bakke med den hensikt å ligge i bakhold mens motstanderne fra Aberdeen krysset Spey mellom Cullen og Elgin på veg til Inverness. John Comyn er vel kjent med høylendernes måte å sloss på og nærmer seg i kampberedskap. Den forsiktige Andrew Murray oppfatter dette og trekker seg tilbake for en bedre anledning. Comyn sender Sir Andrew de Rait fra Rait Castle etter fienden for å forhandle med ham, men Murray avviser samtaler og overvåker Comyns bevegelser uten å angripe.

Aberdeen faller

Trygg bak murene i Inverness Castle samler Comynene og rådslår med Sir William de Fitzwarine. Her møter også styrkene til John av Aird og grevinnen av Ross. Sir Reginald le Chen, bror til Henry, biskopen av Aberdeen, er den engelske kongens stedsfortreder i Moray. Sønnen hans er gissel i fangenskap i England. Det samme gjelder for sønnen til John av Aird og ektemannen til grevinnen. Man får nyheter om omfanget av de Murrays opprør, størrelsen på hans styrker og den skaden som blir gjort på engelske interesser på det skotske høylandet. De bestemmer seg for å sende et brev til Edvard I med beskrivelse av forholdene, og Andrew de Rait reiser på nytt den sammen ruten han hadde foretatt seks uker tidligere. Samtidig tør ikke biskopen av Aberdeen, Henry le Chen, å la Aberdeenshire være ubeskyttet og forlater festningen med sine menn. Frykten er begrunnet for underveis får de høre om et spontant opprør i byen. De sender beskjed tilbake til Inverness om støtte. Comynene og Sir Gartenet av Mar oppgir kampanjen mot opprørerne og vender tilbake til Aberdeen.

Andrew Murray og hans menn ser at muligheten har åpnet seg. I hurtig rekkefølge angriper og erobrer de festningene Inverness, Urquhart, Nairn, Forres og Elgin. De tar også Sir Reginald le Chen til fange for en tid.

I mellomtiden har sheriffen av Aberdeen, Henry de Latham, kommandoen av Aberdeen Castle, men når opprøret skjer bytter han side, overgir festningen til dem og de gjenværende engelskmennene blir fengslet. Med kontroll over festningen faller Aberdeen i hendene på opprørerne, inspirert av Andrew Murrays eksempel.

Forholdene i Skottland var da at i nord var det Andrew Murray og byen Aberdeen i kamp mot engelskmennene. I sør er William Wallace i skogene ved Selkirk med sin hærstyrke, men Lothian er under engelsk kontroll. Robert Bruce, sammen med Sir William Douglas, Sir Alexander Lindsay og Wisehart, biskopen av Glasgow, har kapitulert for England uten at et sverdslag ved Irvine i Ayreshire den 7. juli 1297. Det er Andrew Murray og William Wallace som representerer motstanden mot England på skotsk jord, men disse to har ennå ikke møtte hverandre.

Wallace drar mot nord

Etter den ydmykende kapitulasjonen ved Irvine leder William Wallace sine styrker ut av skogene i Selkirk og inn i Argyll for å ta opp kampen mot en hærstyrke bestående hovedsakelig av irer og et mindre antall skotske leiesoldater, ledet av MacFadyen, en irsk alliert av kong Edvard I. Etter en besværlig marsj møtes hærstyrkene i nærheten av Loch Dochart. Kampen er jevn, men svinger så i Wallaces favør og MacFadyen unnslipper med 15 mann inn i en hule ved Craigmore. Wallaces fortrolige, Duncan av Lorne, følger etter og slakter dem ned.

Wallace inn i Høylandet og erobrer Perth med kastemaskiner for første gang. Deretter går han mot Cupar og fortsetter nord for Aberdeen. På vegen angriper han Dunnottar Castle. Til tross for biskopen av Dunkelds bønn om at det engelske mannskapet skal bli spart beordrer Wallace at 4000 mann skal henrettes.

Wallace synes å ha nådd Aberdeen da opprøret raste for fullt. Når han kommer inn i byen er de gjenværende engelskmennene i ferd med å flykte sjøveien. Wallaces hær stormer ned mens tidevannet er på det laveste og ødelegger de engelske skipene før de seiler sørover og beleirer den kraftig befestete Dundee.

I august 1297 er Edvard I klar til å invadere Frankrike og beordrer John de Warenne, 7. jarl av Surrey, sammen med Hugh de Cressingham, til å samle og lede en stor hærstyrke av riddere og fotsoldater inn i Skottland og marsjere mot Stirling Castle. Nyheten når William Wallace og han bryter straks beleiringen, bortsett fra en mindre styrke ledet av Alexander Scrymgeourer til å fullføre jobben. Den engelske hærstyrken er på formidable 50 000 mann. Wallaces hær er på knappe 5 000. Han er ikke i stand til å slå tilbake engelskmennene alene. Han trenger hjelp. Han kontakter Andrew Murray.

Alliansen mellom Murray og Wallace

Vi kjenner ikke til detaljene om hvordan det historiske møtet mellom Andrew Murray og William Wallace forløp, heller ikke hvor, men antageligvis er det nord for Forth, i nærheten av Ochil Hills. Sannsynligvis hadde de to opprørslederne kommuniserte sammen etter at Wallace dro nordover. Kanskje fungerte den skotske geistligheten som mellommenn slik de ofte gjorde under den skotske uavhengighetskrigen.

På veg sørover møtes de to hærstyrkene og blir til en stor arme på rundt 15 000 mann, ledet av den store Wallace og den unge, men erfarne Andrew Murray. Antagelig sto de to sammen ved Abbey Craig og stirret ned på at den massive engelske hæren komme fra Stirling Castle og mot elven. Alle odds var imot en skotsk seier; at en sammenrasket gjeng av skotske geriljasoldater skulle kunne slå tilbake en profesjonell og tallmessig overlegen engelsk hær må ha syntes som en umulighet.

Slaget ved Stirling Bridge

Stirling Bridge, slik det ser ut i dag.

De fleste historikere anser at det var Andrew Murray som var strategen bak skottenes posisjoner. Selv om det er spekulasjon er det grunner til å tro at Murray stasjonerte de skotske styrkene slik at de tok fordel av broen og den bløte bakken på motsatt side av Stirling Castle. Regulære feltslag var ikke Wallaces måte. Han var en nådeløs geriljakriger. Til tross for Murrays unge alder, han var trent i krigsstrategi og regulær krigføring. Wallace håpløse valg ved Falkirk et år senere understøtter dette synet, men uansett hvem som sto for strategien, det var to kommandanter som bar Skottlands skjebne på sine skuldre den 11. september 1297. De hadde liten støtte fra den skotske adelsstanden, kun en mindre gruppe kavalerister av lavadelige og en hovedhær bestående av vanlige folk fra lav- og høylandet.

Om skottene hadde en god slagplan var engelskmennene tilsvarende dårlig forberedt. Med 1000 tungt armerte kavalerister og kanskje opptil 50 000 fotsoldater var det lite som tydet på annet enn en engelsk seier, men Cressingham overprøvde de forsiktige overveielsene til de Warenne ved å lede kavaleriet over den smale broen. Cressinghams arrogante uttale sies å være:

«De er ingen grunn til å trekke dette lenger ut og sløse med vår konges utgifter for ingenting!»

På motsatt side av elven sier William Wallace, ifølge historikeren John McKay: «La oss rykke framover og gjøre vår plikt slik vi bundet til å gjøre.»

Da Cressingshams kavaleri krysset broen, fulgt av fotsoldatene, ble hestene tungt manøvrerbar på den bløte bakken. Deretter stormet ville og motiverte skotter på dem og hogde dem ned for fote. Den skotske seieren ble total og aldri tidligere hadde Skottland noen gang triumfert så stort over den engelsk aggresjonen.

• Egen artikkel om slaget ved Stirling Bridge.

Andrew Murray dør

Hvordan Murray fikk sitt dødelige sår er ikke nedtegnet, men det er kjent at han levde i flere uker etter slaget. Sannsynligvis ble han tatt nordover til familiens festning ved Bothwell. På det skotske rådsmøtet i Perth i oktober ble Murray og Wallace begge tiltalte som «ledere av kongeriket Skottlands hær», men om Murray var til stede er ikke kjent. Noen historikere mener at både Murray og Wallace ble gjort til riddere ved rådsmøtet og at Robert Bruce, den framtidige kong Robert I av Skottland, utførte seremonien.

Det er fra denne perioden hvor det berømte brevet som var signerte både Murray og Wallace ble sendt til borgermesterne av Lübeck og Hamburg for å informere om at Skottland var «ved krig blitt frigjort fra Englands tyranni» og landets havner igjen var åpen for handel. Brevet kan ses på som et bevis at Murray virkelig var tilstede. To andre brev ble sendt fra Hexam den 7. november. Alle de tre brevene var signert «Andrew Murray og William Wallace», med Murrays navn først.

Det er blitt rapportert at brevet til Lübeck gikk tapt i 1942 under engelsk bombing av den tyske byen, men det har senere blitt avslørt at brevet, sammen med byens øvrige arkiver, ble flyttet i trygghet til en saltgruve. Ved krigens slutt tok den sovjetiske arme arkivene østover, og det ble formodet tapt, men gjenfunnet i 1970 og etter forhandlinger tilbakelevert Lübeck i 1990 hvor de fortsatt er.

Wallace dro sørover med armen for å føre uavhengighetskrigen på engelsk jord. Andrew Murray nevnes ikke etter 7. november 1297. Han dør av infeksjoner kort tid etter at brevene blir sendt og et par uker etter triumfen ved Stirling Bridge.

Ettermæle

«Det var Andrew de Moray heller enn William Wallace som gjorde hendelsene ved Stirling Bridge mulige,» skriver Evan MacLeod Barron i boken The Scottish War of Independence. «Sommeren 1297 var navnet og berømmelsen til Andrew de Moray større i områdene Midland og i syd enn navnet og berømmelsen til William Wallace var i nord…»

Hadde Andrew Murray levd videre er det sannsynlig at hans berømmelse i skotsk bevissthet hadde vært tilsvarende den som ble Wallace til del. Han var direkte ansvarlig for opprøret i nord, ansvarlig for opprøret i Aberdeen og den ene av to ledere ved Stirling Bridge.

Mens både faren og onkelen døde under miserable forhold i Tower of London fortsatte en annen onkel, David de Moravia, uavhengighetskrigen som et medlem av den geistlige militsen før han ble biskop av Moray i 1299. Han figurerer prominent ved siden av biskop Lamperton under Robert Bruce.

Murrays sønn, Sir Andrew Murray, 4. lord av Bothwell, tredje regent av Skottland (1297–1338), løftet også sverdet mot England og kong Edvard III. For sine tjenester ga kong Robert I sin datter Christian Bruce som hans ektefelle. Murray ble tatt til fange ved Roxburgh i 1333 og satt fortsatt i fengsel i England da slaget ved Halidon Hill skjedde, men ble løslatt tidsnok til å komme sine kone til hjelp da hun tappert forsvarte Kildrummy Castle. Han fortsatte krigen mot England inntil han døde i 1338. Den siste lord Murray av Bothwell døde for øvrig i 1360 av pesten.

Det finnes ingen monumenter etter Andrew Murray, helten fra Stirling Bridge, men han er begravd ved Fortrose Cathedral.

Litteratur

• The Scottish Wars of Independence – Evan Macleod Barron, 1914.
• Scotland. The Story of a Nation – Magnus Magnusson, 2000
• Scotland, The Making of the Kingdom – A.A.M. Duncan – Mercat Press
• Scottish Weapons and Fortifications 1100-1800 – David H. Caldwell – John Donald Publishers
• Scotland, The Later Middle Ages – R. Nicholson – Mercat Press

Eksterne lenker

• Unsung Hero of Scotland's Wars of Independence
• The Battle of Stirling Bridge and What Led To It
• Letter of Moray and Wallace to the merchants of Lübeck, 1297