Dunnottar Castle
Dunnottar Castle er en festning fra middelalderen, nå i ruiner, som ligger på et utløp av et berg i nordøstkysten av Skottland, omtrent 3 km sør for Stonehaven. Det er datert fra 1200-tallet. Dunnotar har hatt en sentral rolle i Skottlands historie fra tidlig middelalder og fram til opplysningstiden. Stedet er nå eid av private interesser, men er åpen for publikum. Hundretusener av turister besøker festningsanleggene hvert år.
| Dunnottar Castle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Storbritannia[1] | ||
| Sted | Aberdeenshire[2] | ||
| Etablert | 1400 (Julian) | ||
| Kart | |||
 Dunnottar Castle 56°56′44″N 2°11′48″V | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted · Offisielt nettsted (en) | ||
.jpg)
Festningsruinene er spredd over 1,2 hektar og er bortimot fullstendig omringet av bratte klipper ned til Nordsjøen 50 meter nedenfor. Festningen kan nås langs en tynn stripe land fra fastlandet og til en bratt sti opp til porthuset. Formasjonene til klippene og odden som strekker flere km både nord og sør er hjem for titusener av havfugler som gjør dette området til et av mest betydningsfulle reservat for fugler i Europa angående fuglepopulasjon og mangfoldet i artsrikdom. Den kritikerroste filmen Hamlet fra 1990 med Mel Gibson og Glenn Close ble delvis spilt inn på området til Dunnotar.
Middelalderen rediger
Kong Domnall II var den første som ble kalt for rí Alban (= konge av Alba) da han døde på festningen Dunottar i 900, antagelig drept av norrøne vikinger. Denne tittelen betydde konge av Skottland. Alle hans forgjengere kalte seg enten for konge av pikterne eller Fortriu. Et slikt paradigmeskifte i de gæliske nedtegnelser er av enkelte blitt sett på som nasjonen Skottlands fødsel.
Tidlige opptegnelser viser at William Wallace ledet skottene til en avgjørende seier over engelskmennene ved Dunnottar i året 1296. Et resultat av seieren var at Wallace sperret inne de beseirete engelske soldatene i festningens kirke. Brutaliteten i denne behandlingen kan bli forklart i sammenhengen med de tidligere massakrene som de engelske soldatene hadde stått bak på den skotske sivilbefolkningen i grenseområdene.
I 1336 var kong Edvard III av Englands resurser strukket tynt i hans kamper mot skottene. Kongen ga ordre til Rosslyn om å seile åtte skip til det delvis ødelagte Dunnotar med den hensikt å bygge festningen opp igjen og befeste seg for å kunne ha en forskyningsbase for de nordlige hærtoktene. Rosslyn tok med seg 160 soldater, hester og ikke minst et korps bestående av smeder og tømmermenn. Det arbeidet som engelskmennene nedla på festningen ble omgjort det samme året da den skotske regenten Andrew Murray, 4. lord av Bothwell, ledet en skotsk styrke til å erobre og ødelegge festningen. På slutten av 1300-tallet var Dunnottar kommet behørig inn under skotsk kontroll og ble igjen oppbygget ved William Keith og hans etterfølgere, inkludert den femte jarlen George, som også grunnla Mariscal College i Aberdeen.
1500- og 1600-tallet rediger
Tidlig på 1500-tallet bygde skottene en ny blokk på østsiden av borgtårnet. I 1575 ble et stort porthus av stein bygget som fortsatt fungerer som inngang til festningen. Mellom 1582 og 1584 ble vestvingen til festningen reist. I løpet av 1500-tallet ble også et kapell bygget. Tidlig på 1600-tallet ble også to andre vinger reist ved kapellet.
I 1639 var eieren av Dunnottar den syvende jarl Mariscal som samme år deltok på covenantene (fra covenant = pakt), en religiøs opprørsbevegelse som sto i opposisjon til den etablert episkopale kirken og dermed også mot selveste kongen, den daværende kong Karl I av Skottland. James Graham, 1. marki av Montrose, en tidligere alliert av Mariscal, forsøkte å få Mariscal tilbake til den kongelige folden, men mislyktes. Graham vendte seg da imot sin tidligere venn, angrep festningen og la det øde med brennsette kornåkrene. På samme tid i historien hadde convenantene motsatt seg biskopene i Aberdeen og holdt et viktig møte i det nærliggende festningen Muchalls Castle. Hendelsene ved de to festningene Dunnotar og Muchalls viste seg bli et viktig vendepunkt i den engelske borgerkrigen, og for å presse monarkiet til komme covenantene i møte.
Kong Karl II av Skottland fikk en varm mottagelse da han besøkte jarl Mariscal i 1650, men pendelen svingte igjen og i 1651 begynte den engelske generalen Overton en åtte måneders beleiring av Dunnottar i jakten på Skottlands regala, den kongelige krone, sverd og septer som ble benyttet i kroningen av kong Karl II ved Scone Palace.
Utkommet ble at den daværende guvernøren sir George Olgilvy av Barras overga festningen til Overtons etterfølger, general Morgan, men engelskmennene fikk ikke tak i regaliene ettersom de var blitt smuglet ut i løpet av beleiringen. Den dyktige og dristige smugleren har blitt forsøksvis identifisert til fire forskjellige personer, inkludert Anne Lindsay, en slektning av Olgilvys hustru.
I 1685, i løpet av opprøret i Argyll og Monmouth ble 125 menn og 42 kvinner holdt sammen i en fangehull kjent som «Whigs Vault» (= Whigenes hvelv) innenfor festningsmurene. De ble stuet tett sammen, mange av dem gamle og syke og tvang dem til å leve i sin egen avføring opp til anklene for mange måneder. Fengslingen og den umenneskelige behandlingen har gått inn i historiens som enda ett av Englands mindre stolte øyeblikk.
Jakobittertiden rediger
Både jakobittene og de som støttet det kongelige Huset Hannover benyttet Dunnottar vekselvis etter hvert som historiens gang svingte. I 1699, i løpet av grev Dundees kampanje, ble fjorten mistenkte jakobitter fra Aberdeen holdt fanget i festningen i over et år, blant dem var George Liddel, professor i matematikk. I 1715 ble kanonene på Dunnotar brukt av jakobitter og følgene av dette opprøret var at alle eiendommene til jarl Mariscal ble pantsatt og festningen ble avviklet tre år senere.
Turistattraksjon rediger
Festningen er åpen for publikum. Det er to ankomster til festningen. Den første er på rundt 800 meter som går langs en bratt jordsti og forbinder festningen med parkeringsplass langs kystriksvegen (forbundet til A92). Den andre ankomsten er på rundt 3 km som går fra en bakgate bak havna i Stonehaven går sørover langs en klippeskrent til festningen. Denne stien er svært smal og noen ganger ganske skrående, men byr på storslått utsyn utover havet.
Litteratur rediger
- Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History A.D 500–1286, bind1. Opptrykk med rettelser. Stamford: Paul Watkins, ISBN 1-871615-03-8, s. 452.
- Sumption, Jonathan (1991): The Hundred Years War, University of Pennsylvania Press
- Tranter, Nigel (1977): The History of the Fortified House in Scotland, Mercat Press
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Dunnottar Castle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Dunnottar Castle», offisielt nettsted
- «Dunnottar Castle» hos Undiscovered Scotland