Amalasunta

østgotisk dronning og regent

Amalasunta (født ca. år 495, død 30. april 534 eller år 535), også omtalt som Amalasuintha eller Amalasuntha var en østgotisk dronning og regent. Hun regjerte østgoterne som regent, da hennes sønn var mindreårig, i årene 526 til 534, og så regjerende dronning fra årene 534 til 535. Hun var den yngste datteren til Teoderik den store,[7] og trodde sterkt på å bevare romerske dyder og verdier. Hun er mest kjent for sitt diplomatiske forhold til Justinian I, som invaderte Italia etter hennes attentat.[8]

Amalasunta
Nuremberg chronicles f 143r 3.jpg
Amalasiuntha regina – Tresnitt fra Nürnbergkrøniken (1493)
Født495Rediger på Wikidata
RavennaRediger på Wikidata
Død30. apr. 535Rediger på Wikidata
Isola Martana[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, skribent[2]Rediger på Wikidata
Embete
  • Regent (Ostrogothic Kingdom, Atalarik, 526–534)
  • Queen of Italy (534–535) Rediger på Wikidata
Ektefelle Eutharic (515522)[3][4][5]Rediger på Wikidata
Far Teoderik den store[4][6][5]Rediger på Wikidata
Mor AudofledaRediger på Wikidata
Søsken Theodegotho, OstrogothoRediger på Wikidata
Barn Atalarik, MatasunthaRediger på Wikidata

Personlig livRediger

I år 515 giftet Amalasunta seg med Eutharic (ca. år 480 – år 522), en østgotisk adelsmann fra det eldre Amali-dynastiet som tidligere bodde i Det arianske kongerike Hispania. Eutharic var sønn av Widerich (født ca. år 450), barnebarn av Berismund (født ca. år 410), og oldebarn av Torismund (død etter år 400). Det var viktig for Amalasuntas far, Teoderik den store, at hun giftet seg inn i en legitim kongefamilie, da legitimiteten til hennes egne avstamning kunne bli vurdert som tvilsom.[9]

 
Byste ved Kapitolmuseene antatt å være Amalasunta eller keiserinnen Ariadne

Hun var en intellektuell, og var kjent for sin brede kunnskap, som omfattet latin, gresk og gotisk. Hun studerte også filosofi, og det ble sagt at hun «hadde Salomos visdom».[9] Det ble også sagt om henne at hun hadde alle romerske dyder som var forventet av en adelskvinne: lykke, fruktbarhet og tålmodighet, men det ble lagt mer vekt på hennes politiske ferdigheter, som utmerket henne fra andre østgotiske prinsesser.[9] Som de fleste østgotere tilhørte Amalasunta den arianske kristendommen.[10]

Eutharic døde etter få års ekteskap med Amalasunta, og etterlot seg to barn, Atalarik og Matasunta (født ca. år 517, død etter år 550).

RegentRediger

 
Konsulardiptykhon av Rufius Gennadius Probus Orestes ved Victoria and Albert Museum. Portretter av Amalasunta og hennes sønn Atalarik er over teksten, på hver sin side av korset.

Da faren hennes døde 30. august 526,[11] ble sønnen Atalarik konge, ti år gammel.[12] Amalasunta fungerte som regent for sønnen. Hennes enorme innflytelse kan bli sett i et diptyk av Rufius Gennadius Probus Orestes hvor hun er vist sammen med Atalarik i år 530.[7] Dypt bundet av eldre romersk kultur, ga hun sønnens utdannelse en mer foredlet og litterær retning som passet idéene til hennes gotiske undersåtter. Bevisst på sin egen upopularitet, sørget hun for at tre gotiske adelsmenn ble forvist og senere henretta, fordi hun mistenkte at de konspirerte mot styret hennes. Samtidig åpnet hun samtaler med den østromerske keiseren Justinian I med utgangspunkt i å fjerne seg selv og den gotiske skatten til Konstantinopel. Hennes sønns død 2. oktober 534 medførte i første omgang bare små endringer i rikets tilstand.[13]

DronningRediger

Etter Atalariks død ble Amalasunta dronning, og regjerte alene i en kort stund før hun gjorde fetteren Teodahad til medhersker for å styrke sin egen posisjon. I noen kilder ble Teodahad omtalt som Amalasuntas ektemann; dette er imidlertid uriktig, all den tid hans kone fortsatt levde da han ble nevnt til medhersker.[13] Teodahad var en fremtredende leder av den gotiske militæradelen, en gruppe som var sterkt imot hennes romer-positive holdning. Amalasunta trodde at samarbeidet ville gjøre hennes kritikere til støttespillere.[7] Teodahad styrket derimot den misfornøyde holdningen blant goterne. Han ga enten selv ordre til, eller i det minste samtykket til, at Amalasunta ble fengslet på øya Martana i Bolsenasjøen, hvor hun ble myrdet i sitt eget bad 30. april i enten 534 eller 535.[13]

DødRediger

Amalasuntas død gav Justinian I den store en grunn til å gå til krig mot østgoterne i et forsøk på å erobre Italia. Ifølge den østromerske historikeren Prokopios var det antatt at Amalasunta og Justinian I hadde et svært nært diplomatisk forhold. Mer spesifikt trodde Prokopios at Amalasunta tenkte å gi Italia til Justinian etter sin egen død.[8] Kort tid etter Amalasuntas mord ble Teodahad byttet ut med Witiges, som var Amalasuntas svigersønn. Med folkets støtte ble Teodahad henrettet av Witiges.[12]

KilderRediger

Brevene fra Cassiodorus, Amalsuntas statsminister og litterære rådgiver, og historiene til Prokopios og Jordanes, er de viktigste kildene til Amalasuntas person og holdninger.[13] Cassiodorus var en del av et større romer-positivt parti som ønsker å romanisere det tradisjonelle østgotiske monarkiet, som er videre bevis på den romer-positive sfæren Amalasunta var i.[14]

EttermæleRediger

Carlo Goldoni første skuespill, som ble utgitt i Milano i 1733 var en tragedie om Amalasuntas liv.[15]

Asteroiden 650 Amalasuntha er oppkalt etter henne.[16]

Amalasunta ble spilt av skuespillerinnen Honor Blackman i filmen Kampf um Rom fra 1968.[17]

ReferanserRediger

  1. ^ ESBE / Bolsena[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ 1911 Encyclopædia Britannica/Amalasuntha[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b ESBE / Amalazunta[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b EL / Amalasonta[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Amalasvintha (ADB)[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Amalasuntha. ISBN 978-0-19-518792-2. 
  8. ^ a b Sarantis, Alexander (2009). «War and Diplomacy in Pannonia and the Northwest Balkans during the Reign of Justinian: The Gepid Threat and Imperial Responses». Dumbarton Oaks Papers. 63: 15–40. JSTOR 41219761. 
  9. ^ a b c Vitiello, Massimiliano (2006). «"Nourished at the Breast of Rome": The Queens of Ostrogothic Italy and the Education of the Roman Elite» (PDF). Rheinisches Museum für Philologie. 149. 
  10. ^ «Amalasuntha, Queen of the Ostrogoths». 
  11. ^ Wolfram, Herwig (1988). History of the Goths. Berkeley and Los Angeles: University of California Press. s. 225. ISBN 0-520-05259-5. 
  12. ^ a b Grierson, P. (1941). «Election and Inheritance in Early Germanic Kingship». The Cambridge Historical Journal. 7 (1): 1–22. JSTOR 3020840. doi:10.1017/S1474691300003425. 
  13. ^ a b c d Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  14. ^ Foote, David (2009). «Reviewed Work: Il principe, il filosofo, il guerriero: Lineamenti di pensiero politico nell'Italia ostrogota by Massimiliano Vitiell». Mediaevistik. 22. JSTOR 42586872. 
  15. ^ Vitiello, Massimiliano (2017). Amalasuintha The Transformation of Queenship in the Post-Roman World. s. 1. ISBN 9780812249477. Besøkt 7. september 2020. 
  16. ^ Schmadel, Lutz D. (2012), Dictionary of Minor Planet Names, Springer, s. 63, ISBN 978-3642297182, https://books.google.com/books?id=aeAg1X7afOoC&pg=PA63. 
  17. ^ The Last Roman (1968) - IMDb, http://www.imdb.com/title/tt0063174/fullcredits, besøkt 8. mars 2020