Alexander Wienerberger
Alexander Wienerberger (født 8. desember 1891 i Wien, død 5. januar 1955 i Salzburg) var en østerriksk kjemiingeniør som arbeidet i 19 år for kjemiske selskap i Sovjetunionen. Mens han arbeidet i Kharkiv tok han en serie fotografier av ofre for hungersnød i årene 1932–1933 (i ettertiden kjent som Holodomor), som er fotografiske bevis på det som skjedde.
| Alexander Wienerberger | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. des. 1891[1][2] Wien[1] | ||
| Død | 5. jan. 1955[1] (63 år) Salzburg[1] | ||
| Beskjeftigelse | Ingeniør, fotograf, soldat | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wien | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
Biografi rediger
Wienerberger ble født 1891 i Wien, i en familie med blandet bakgrunn. Hans far var jødisk og mor var tsjekkisk, mens Alexander selv, ifølge sin datter, anså seg være østerriker og ateist.[3]
I årene fra 1910 til 1914 studerte han ved fakultetet for filosofi ved Universitetet i Wien.
Under første verdenskrig ble han mobilisert til tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren, deltok i kamper mot den russiske hæren og ble tatt til fange i 1915.
I 1917 fikk han flytte til Moskva, hvor han opprettet et kjemisk laboratorium sammen med venner. Høsten 1919 forsøkte han å flykte fra Sovjetunionen til Østerrike gjennom Estland med falske dokument, men mislyktes: i Pskov ble han arrestert av sikkerhetspolitiet Tsjeka, og ble dømt for spionasje. Han tilbrakte en betydelig del av 1920-årene i Lubjankafengselet i Moskva. Under oppholdet i fengselet ble hans kunnskaper som kjemiker verdsatt. Wienerberger ble utnevnt til ingeniør for produksjon av lakk og farver, og senere arbeidet han i fabrikker for produksjon av sprengstoff.[4]
I 1927 ble hans ekteskap med Josefine Rönimois (med bakgrunn fra baltiske tyskere), oppløst. Hans fraskilte hustru, sammen med datteren Annemarie og sønnen Alexander, var igjen i Estland (senere flyttet Annemarie til Østerrike).
I 1928, for første gangen etter fengseltiden, besøkte Wienerberger sine slektninger i Wien og gikk inn et nytt ekteskap med Lilly Zimmermann, datter til en produsent fra Schwechat. Da han vendte tilbake til Moskva fikk han friere rammer, som gjorde at hans frue kunne flytte til Sovjetunionen. I 1931 fikk hans frue kort vende tilbake til Wien, hvor hun fødte deres datter Margot.
I begynnelsen av 1930-årene bodde familien Wienerberger i Moskva, hvor Alexander hadde en stilling på en kjemisk fabrikk. I 1932 ble han sendt til Lyubutjany (Moskva oblast) til stillingen som teknisk sjef for en plastfabrikk, og ble overført i 1933 til en tilsvarende stilling i Kharkiv.
Fotografiske bevis på hungersnøden 1932—1933 rediger
Under sitt arbeid i Kharkiv, den daværende hovedstaden i det ukrainske SSR, ble Wienerberger vitne til et massiv hungersnød og fotograferte scenene som han så på gatene i byen, under trussel om arrestasjon fra NKVD.
Han tok i hemmelighet cirka 100 fotografier av byen under perioden med hungersnød (i ettertid kjent som Holodomor). Hans fotografier viser køer av sultne mennesker i matbutikker, sultende barn, kropper av mennesker som døde av sult på gatene i Kharkiv og massegraver med sultoffer. Etter at Wienerberger kom til Østerrike i 1934 fikk han negativene sendt med diplomatisk post med hjelp av den østerrikske ambassaden. Østerrikske diplomater insisterte på dette, ettersom det var stor sannsynlighet for at personlige eiendeler ville bli gjennomsøkt ved grensen, og eventuelt funn av fotografier kunne truet hans liv. Da han vendte tilbake til Wien overrakte Wienerberger bildene til kardinal Theodor Innitzer, som sammen med generalsekretæren for Internasjonale minoritetskomiteen Ewald Ammende ga de til Folkeforbundet.[3]
I 1934 utgav Vaterländische Front (den østerrikske statsbærende fascistiske organisasjonen) Wienerbergers fotografier i en liten brosjyre med tittelen «Russland, som det virkerlig er» (tysk: «Rußland, wie es wirklich ist»), men uten å kreditere Wienerberger.[5]
Wienerbergers fotografier ble først tilgjengelige for allmennheten i 1935 med boken Skal Russland sulte? (tysk: Muss Russland Hungeren) av Ewald Ammende; bildene i boken ble ikke kreditert på grunn av bekymring for deres skapers sikkerhet. I 1939 publiserte Alexander Wienerberger i Østerrike sin egen memoarbok om livet i Sovjetunionen, hvor to kapitler omhandler hungersnøden.[6][7] Hans memoarer som ble publisert 1942 hadde også fotografier av hungersnøden.[8]
I 1944 tjenestegjorde Wienerberger som liaisonoffiser for den russiske frigjøringsarméen (en tysk-støttet hærstyrke, med sovjetiske krigsfanger som kjempet mot Sovjetunionen). Etter krigen lyktes han unngå utlevering til sovjetiske styrker. Han havnet i den amerikanske okkupasjons-sonen i Salzburg, hvor han døde i 1955.[9]
Wienerbergers fotografier har blitt publisert i en rekke verk og stilles ut særlig i det canadiske museet for menneskerettigheter i Winnipeg.
Referanser rediger
- ^ a b c d Literatur in Österreich 1938-1945, Band 6: Salzburg, side(r) 173-176[Hentet fra Wikidata]
- ^ Photographers’ Identities Catalog, Photographers’ Identities Catalog ID 384944, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «"Це був геноцид": історія британської фотохудожниці, яка ширить пам'ять про Голодомор». BBC Україна.
- ^ «Александр Вінербергер у спогадах доньки». Меморіал жертв Голодомору. Arkivert fra originalen 28. april 2019. Besøkt 1. desember 2019.
- ^ Rußland, wie es wirklich ist!, hrsg. v. der Vaterländischen Front, für den Inhalt verantwortlich: Dr. Ferdinand Krawiec, Wien 1934, 16 S.
- ^ Dr. Ewald Ammende, Muß Rußland hungern? Menschen- und Völkerschicksale in der Sowjetunion, Wien 1935, XXIII, 355 Seiten. Mit 22 Abb
- ^ Alexander Wienerberger, Hart auf hart. 15 Jahre Ingenieur in Sowjetrußland. Ein Tatsachenbericht, Salzburg 1939
- ^ Alexander Wienerberger, Um eine Fuhre Salz im GPU-Keller. Erlebnisse eines deutschen Ingenieurs in Sowjetrussland, mit Zeichnungen von Günther Büsemeyer, Gütersloh [1942], 32 S.
- ^ Josef Vogl. Alexander Wienerberger — Fotograf des Holodomor. In: Dokumentationsarchiv des österreichischen Widerstandes (Hrsg.), Feindbilder, Wien 2015 (= Jahrbuch 2015), S. 259—272